For 50 år siden i dag, så var det duket for en aldri så liten verdenspremiere på Gjøvik – i alle fall ifølge lokalavisen Oppland Arbeiderblad. Anledningen var et skirenn arrangert ved Hovdetjernet på Gjøvik – også bedre kjent som Fastland.
I et forsøk på å skape litt blest om litt daft, lokalt skirenn, så hadde de foran 1974-varianten laget et splitter nytt og innovativt opplegg. Heat på 14 skiløpere, med fellesstart og utslagskonkurranse underveis. Sløyfa var én kilometer lang, og etter to runder ble de to siste for hver ny runde tatt ut av konkurransen. Som et litt mer forvirrende variant av det som flere år senere ble øvelsen langrennssprint – også kjent som Tour de Ski.
Norgeseliten tente på ideen, og selv om disse ikke hadde som tradisjon å være med på Hovderennet på Gjøvik, så var de alle på plass mandag den 11. mars 1974 – med Oddvar Brå, Odd Martinsen, Ivar Formo og Magne Myrmo som de største trekkplastrene. I tillegg kom det flere gode skiløpere fra Sverige for å delta. En egen dameklasse ble også etablert.
Gjøvikenserne gikk mann av huse for å bivåne det hele, og til og med NRK fjernsynet hadde tatt turen opp til Gjøvik for å dekke dette innovative og eksperimentelle skirennet. Såpass nyskapende var det, at ikke alle funksjonærene heller visste helt hvordan de skulle agere. Dette skapte mye forvirring blant deltakerne, og etter at løpene var ferdig, så ble det tidvis høy temperatur i målområdet fordi en god del deltakere mente informasjonen hadde vært for dårlig både i forkant og underveis. En av våre beste skiløpere Odd Martinsen hadde røket ut etter en av de første rundene, fordi han visst nok hadde misforstått hvilken plassering han skulle ha vært på. Han hadde prøvd å spare krefter, men det viste seg at han sparte seg til fant.
Magne Myrmo i full fart på Hovdesprinten, 1974. Foto: Arild Martinsen, OA
Vinneren av hele sulamitten ble Magne Myrmo, men heller ikke han var over seg av begeistring for det nye løpsopplegget. -Jeg tror ikke jeg orker å gå mange slike renn, sa han til lokalavisens utsendte. Ikke fordi han ikke likte opplegget, men fordi det var ekstra krevende – siden den også gikk rett opp slalåmløypa i Hovdebakken, og det var ytterst få hvilende glistrekker.
Løypa ellers gikk en sløyfe i den gamle lysløypa ovenfor slalåmbakken, før den gjorde en sving og gikk ned igjen mot bassenget. Stupetårnet på Fastland ble for anledningen brukt som pressetribune og speaker-plass.
Rennet ble omtalt som Hovdesprinten, og arrangørene konkluderte tross litt kommunikasjonstrøbbel at det hele hadde vært en suksess – så rennet ble bestemt arrangert også året etter. Da fikk Odd Martinsen revansje for sin bommert i ’74, og stod igjen til slutt som vinner.
En ny tradisjon var nå født på Gjøvik, og Hovdesprinten ble arrangert årlig frem til 1986. Alltid den første mandagen etter Holmenkoll-rennet.
Utlendingene ble stadig flere i rennet, og deltakerne kom både i fra mellom-Europa, gamle Sovjet, samt etter hvert fra USA. Av kjente navn kan det nevnes skiløpere som Juha Mieto, Raisa Smetanina, Thomas Wassberg, Bill Koch, Maurizio De Zolt og Gunde Svan. Ut over 80-tallet deltok norske løpere som Ove Aunli, Eirik Kvalfoss, Anette Bøe, Berit Aunli og Pål Gunnar Mikkelsplass med flere.
I 1987 ble rennet avlyst på grunn for dårlig økonomi. Det hadde kostet mer enn det hadde smakt å lokke internasjonale stjerner til Gjøvik over tid. Tanken var at de skulle jobbe inn frisk kapital og nye sponsorer, for så å blåse liv igjen i Hovdesprinten i 1988 – men dessverre skulle rennet i 1986 bli det siste i sitt slag på Gjøvik.
Dagens soundtrack er signert det kanadiske postrock bandet I Spell It Nature, og låta Rise and Fall – som i denne sammenhengen blir et symbol på Hovedsprintens 13 år lange liv.