I dag skulle min storesøster Reidun ha feiret sin 64 års dag. Hun kom til verden 13. mars 1960, og jeg skrev sidevis om henne på denne dag forrige gang jeg hadde et slikt skriveprosjekt. Derfor blir det ikke noe mer enn en liten oppmerksom i dag.
Hun ble dessverre bare 46 år gammel, og fikk aldri oppleve å bli tante. Det tror jeg hadde vært det største hun hadde fått oppleve, så jeg har følt litt på at hun ble frarøvet den opplevelsen. Hun var barnekjær til tusen, langt mer enn meg, og hadde etter alle solemerker nok vært verdens beste tante. Men hun er med oss i bilder og historier, og med årene håper jeg ungene også vil danne seg et mer komplett bilde av hvilket fantastisk menneske hun var.
Den helgen da hun ble født hadde Oppland Arbeiderblad på lørdagen en notis fra et skoleskirenn som Vardal framhaldsskole hadde arrangert. De hadde invitert framhaldsskolen på Lillehammer sydover, og stedet hvor konkurransen ble holdt var på Skumsjøen.
Begge mine barn går på Steinerskolen, og noe av det jeg liker best ved det valget er den tverrfagligheten som pedagogikken legger opp til. En slik tverrfaglighet ble også implementert i denne skikonkurransen på Skumsjøen.
Alle deltakerne skulle gå ei løype på idealtid: 24 minutter for gutter, og 28 minutter for jenter. Underveis var det lagt opp til flere poster som skulle besvares. Ved første post skulle deltakerne bedømme grunnflaten på ei hytte de passerte. Det riktige svaret her viste seg å være 18 kvadratmeter.
Ved andre post var det avstandsbedømmelse. De fikk beskjed om å se på et bestemt punkt i horisonten, og måtte skrive ned sitt forslag. Det riktige svaret her var 30 meter.
Deretter passerte deltakerne et småbruk, der de skulle tippe antall dyr. OA skrev ingenting om dyrene gikk ute eller ikke. Hvis de gjorde det, så ville det vært enkelt å telle seg frem til det rette svaret som var 16 – men hvis ikke, så ble denne posten ren bingo. Ren tipping!
Den siste posten var at deltakerne skulle tippe omkretsen av et bestemt tre. Det riktige svaret her var 165 centimeter.
Skolestyrer Lien og Tilsynsformann Olsen hadde laget løypa, og stod selv ansvarlige for å summere opp i mål. Det ble gitt 100 poeng pr. riktig svar. Historien sier ingenting om differensiering eller slingringsmonn, annet enn at maks oppnåelige poeng var 500 – og at – sitat – forbausende mange kom nær opp under dette tallet.
Jenteklassen ble vunnet av Torill Storskogen fra Vardal, med Karin Lien fra Lillehammer på 2. plass. Gutteklassen ble vunnet av Kjell Martinsen fra Vardal, med Fred Wiberg fra Vardal på 2 plass. Her måtte vi helt ned til 6. plassen for å finne den beste fra Lillehammer, som var Arne Sørensen.
Det ble også regnet sammen totalsummen for de to skolene, og Vardal stakk av med seieren med 9319 poeng, mens Lillehammer på sin side fikk 9153,5 poeng. Med andre ord var det differensiering i poengutdelingen.
På kvelden vanket det bankett, bevertning og premieutdeling på Folkets hus i Hunndalen. Der fikk elevene i tillegg et meget interessant kåseri om Belgisk Kongo – servert misjonæren Frk. Nyhus.
Hvor interessant elevene selv syntes dette kåseriet var, sier historien ingenting om. Elevene fra Vardal framhaldsskole hadde også forberedt underholdning for gjestene fra Lillehammer, og serverte både deklamasjon, sketsjer og musikk utover kvelden.
De beste jentene fikk tinnsmykker i premie, mens guttene fikk gavepremier fra forskjellige firmaer – uten at det var spesifisert noe nærmere.
Kvelden ble avsluttet med felles sang, før Vardal-elevene ble invitert til Lillehammer for en omkamp året etter. Stoltheten lyste i øynene til både lærere og elever, og arrangementet ble oppsummert som en eneste stor suksess på tvers av mjøsbyene.
Stolthet kjenner jeg også på i dag. Stolt av ungene mine, og hvordan de møter livets mange små og store overraskelser og veier. Stolt av min søster, og hva hvordan hun møtte det samme. Jeg sier ikke at man skal kjenne på et press for å gjøre andre stolt.
Det viktigste er å være stolt av seg selv. Identifisere noen egenskaper, utfordringer, oppgaver eller situasjoner der stoltheten kan dyrkes – gjerne mens du tar en god kikk på deg selv i speilet til tonene av Katie Herzig sin strålende fine «I Want to Make you Proud»
Even the dawn,
Even the dawn will doubt
Even in hard times,
I want to make you proud