I dag unnet jeg meg en høstferiedag fra jobb, og trommet sammen jentene for en liten road trip til Sverige på morgenkvisten. Vi pakket bilen med godt humør, og fartet østover mot stedet Gud glemte, men næringslivet kom på - Långlon, midt i ingensteder, rett over grensa fra Norge, i skogen innafor Trysils dype skoger.
I grenda, som huser kun fire fastboende, ble det for ti år siden etablert et gigantisk kjøpesenter på nærmere 8000 kvadratmeter. Galskap, mente mange, da to familier fra Tørberget i sin tid lyktes med å bygge kjøpesenteret på tomta som før 2014 huset en knøttliten landhandel - men butikken har gått så det har sust siden den gang, og har blitt en liten harry-oase i skogen for østlendinger, østerdøler, trysslinger og hytteturister. Dette til tross for at kjøpesenteret kun huser en matvarebutik, en godtebutikk, en sportsbutikk og siden i sommer en liten klesbutikk.
I ett års tid har lokalene der kafeen en gang var stått tom - siden husleia visst nok var for drøy for de forrige driverne, og det var nærmest umulig å lokke kompetent arbeidskraft til grenda - som ligger kilometer i fra nærmeste skikkelige tettsted.
Nå hadde de derimot fått tak i nye drivere, og dermed kunne vi også ta oss ei velfortjent matpause på den nye “Restaurant Grensen” - som kjørte en urtrist og klassisk meny bestående av de klassiske, kjedsomme hurtigmatrettene kebab og burgere. Klassiske, kjedsomme - men akk så fristende, og ikke minst smakfulle. I alle fall for min lille gjeng, som langt i fra er noen Michelin-kunder målt hverken i ganefinhet eller lommebok.
Og det skal de ha! Det var både rikelig med føde, og veldig smaksrikt. Faktisk såpass rause porsjoner, at selv om vi kun bestilte to retter, så ble det rikelig med mat til overs. Men de fleste er vel kanskje strålende fornøyde med store porsjoner, men for slike som oss fører det også til mye matsvinn. En vrient balansegang, og nok en grunn til at restaraunter eller serveringssteder burde begynne med “liten”, “medium” eller “stor” variant også av matretter - akkurat slik som de fleste allerede har for drikke.
Etter nærmere tre timer på Långflon, så satte vi kursen hjemover med bilen en god del kilo tyngre, og kontoen noen tusen fattigere. Nå har vi så vi greier oss ut året - og vel så det.
Dagens soundtrack kommer så klart fra våre naboer i øst. Linn Öberg var og fortsatt er et relativt ubeskrevent blad, men jenta fra et lite tettsted utenfor Nyköping har gjort noen spennende greier siden hun debuterte i 2011. I kjølevannet av den ble hun oppdaget av Andy Ross, som i sin tid var manager og bakmann for Damon Alburns Blur, og etter å ha spilt en rekke konserter på fotballøya, så fikk hun jobb som oppvarmingsartist for selveste Sinead O’Connor, da den nå avdøde, legendariske irske artisten gjestet Stockholm tilbake i 2013.
Dagens låt blir hennes siste single “Where Do I Place my Love”, som jeg kom over på Spotify for en tid tilbake. Ut i fra det jeg har funnet ut om Öberg, så virker det som at hun ikke lenger er særlig aktiv. Hennes offisielle Facebook-side er ikke oppdatert siden i 2020 - året da dagens låt ble sluppet.
Synd hvis det er slik, men denne låta står seg om ikke annet i flere år fremover.