Siden dette drømmelaget nå består av både tilårskomne og frafalne, så trenger vi en innbytterbenk med noen som kan komme inn mot slutten av kampen.
I mesterskap var det faktisk ikke lov med innbyttere før i 1970, selv om inn det hadde blitt innført i klubbfotballen allerede i 1958. Den gangen var det kun lov å bytte inn én spiller. Dette ble utvidet til to i 1988, og senere til tre i 1995. Foran EM i 2016 ble dette utvidet til fire, og i 2020 utvidet de det en siste gang til at det er lov å gjøre fem bytter, slik vi kjenner i dag.
Vladimirs All-Star lag vil derfor mønstre en innbytterbenk med fem spillere inkludert reservekeeper – og denne buketten består av følgende:
Reserve 1: Rene Higuita
Skulle Hans enten gjøre seg bort eller få seg en smell, så må vi være utstyrt med en reservekeeper. Her er det mange som er fristende å ta med, så valget blir ikke enkelt – men jeg har landet på å gi plassen til El Loco – Rene Higuita fra Colombia.
Keepere er som regel noen helt spesielle typer. Ja, jeg var keeper selv, og kunne på mange måter identifisere meg med disse, som var litt på utsiden av de andre på laget, men samtidig også helt i senter.
Colombianeren Higuita ble jeg kjent med da jeg samlet klistremerkene til albumet før Italia-VM i 1990, og var dypt fascinert allerede før jeg så ham spille på TV. Jose Rene Higuita Zapata, som han ble døpt, spilte da fortsatt i hjemlig serie, men etter et godt VM, og ikke minst på grunn av hans helt unike, og noen ganger hasardiøse, stil – som løs kanon i godt driv langt utenfor egen sekstenmeter, så fikk han etter VM prøve seg i Europa for Real Valladolid i Spania.
Ikke bare var han en relativt solid målvakt – de gangene han ikke rotet det til for seg med noen overivrige driblinger, men han var også god med beina – og tok gladelig straffer. På kun 15 kamper i Spania registrerte han seg for 2 scoringer, og faktisk scoret han over 40 ganger i løpet av sin aktive karriere, som endte i klubben Deportivo Pereira hjemme i Colombia i 2010. Da var han blitt 44 år gammel; ingen alder for en keeper. Italienske Gianluca Buffon, som ga seg før inneværende sesong, holdt på til han var 45.
Totalt ble det også 68 kamper og tre scoringer for landslaget.
Selv om han øste inn mål som keeper, så er han faktisk forbigått av fire kollegaer fra syd- og mellom-Amerika, deriblant frisparkeksperten Jose Luis Chilavert fra Paraguay, som er den eneste keeperen som har scoret hattrick i en kamp på toppnivå, og fargeklatten Jorge Campos fra Mexico – men sistnevnte scoret de fleste av målene sine som utespiller. Han byttet nemlig noen ganger posisjon i løpet av kampen, da lagene satte inn en reservekeeper for en utespiller, og Campos tok plass på topp.
Skorpion-redningen på Wembley i 1995 husker vel alle som er 40 eller eldre, og den i seg selv er jo faktisk nok til at plassen på benken her bare må gå til Higuita – selv om kampen har vært ufattelig stor.
Reserve 2: Brian Kilcline
Som seg hør og bør når vi også har Lalas og Balboa på stopperplass, så må vi jo også rydde plass til «Killer» på benken – Brian Kilcline.
Han kunne fint glidd inn i det samme metall-bandet som sine amerikanske stopperkollegaer, og skremte vannet av motstandere bare på grunn av utseende gjennom 80- og 90-tallet. Karrieren startet han i hjembyen Nottingham for Notts County, før han i 1984 ble solgt til Coventry, der han fikk sitt store gjennombrudd – og var kaptein på laget som overraskende vant FA-cupen i 1987.
På tidlig 90-tallet gikk han til Newcastle, og var med på å redde et storlag i krise i fritt fall, og på vei ut av Premier League.
I januar 1994 så gikk han til Swindon, og håpet å gjenta denne bedriften. Swindon lå da på bunnen av tabellen i Premier League, i et håp om å tette igjen bakover. Da hadde han blitt 32 år, men så ut som han var 50. Det hjalp ikke stort for Swindons del, som slapp inn over 100 mål, og kom på klink sisteplass ta regnskapet ble gjort opp i mai.
Kilcline avsluttet karrieren sin med to sesonger i Mansfield, før han fikk to kamper under seriesystemet for Halifax i 1997.
I dag lever Kilcline livets glade dager sammen med kona i Portugal, der han dyrker grønnsaker, labber rundt i linskjorter, og fikler litt med å leie ut ferieleiligheter i solsteiken.
Du får finne frem fotballskoene igjen, Killer, og ta plass på benken!
Reserve 3: ROBERTO BAGGIO
En av støvellandets mest ikoniske fotballspillere gjennom tidene må også få plass på benken, vel vitende om at han aldri får ta straffespark. Italienere sørger fortsatt etter at Baggios straffebom skjenket Brasil VM-gullet i 1994. Glemt var da hans ellers så gode straffestatistikk, med en treffprosent på 82.
Nå skal det sies at Brasil selv kunne ha avgjort finalen selv om Baggio hadde scoret, men fokuset kommer alltid på den siste og avgjørende i slike store øyeblikk.
Baggio startet karrieren for sin lokale klubb i Vicenza, der han debuterte allerede som 15-åring. Da han fylte 18 ble han hentet til Fiorentina, og i løpet av sine år der ble han også hentet inn på landslaget. Han gjorde stor suksess, og var en av de mest toneangivende på bronselaget på hjemmebane i 1990, før han etter VM signerte for storklubben Juventus. Her ble han i fem år, før turen gikk videre til AC Milan. Senere i karrieren var han innom både Bologna, Inter Milan og Brescia, før han la opp i 2004, 37 år gammel.
Da kunne han se tilbake på en lang og fantastisk 22 år lang karriere. Baggio fikk aldri prøve seg som proff i et annet land, men ble trofast hjemme i støvellandet. I 2002 ble han den første i Italia som passerte 300 scoringer på førstelagsnivå. Litt av en bragd med tanke på at han ofte ble brukt som offensiv midtbanespiller.
Like legendarisk som han ble som spiller, ble han for sin ganske så spesielle og ekstravagante stil. En håpløs frisyre med en lang, krusete hestehale bak en striglet, krøllete, men stram lugg – og tidvis noen forferdelige linjer med ansiktshår, og markante øreringer. Stilen passet på et merkelig vis til Baggio som fotballspiller – der han også skilte seg ut fra massene. I hjemlandet fikk han klengenavnet «Den Guddommelige hestehalen», som også var navnet på en dokumentarfilm om ham, som ble lansert i 2021.
En del kritikk fikk han også, spesielt i fra egne sjefer opp gjennom karrieren – for Baggio var aldri særlig interessert i å jobbe hjemover – men fordi han var så eksepsjonelt god til det han var god til, så kom han unna med det, og hadde ofte en fri rolle med full autonomi til å gjøre som han selv ville. Spillemessig finner vi igjen litt av det samme som Baggio hadde i vår egen Martin Ødegaard i dag, uten sammenligning for øvrig.
Selv om Baggio fortsatt er den sjuende mestscorende spilleren i italiensk seriefotball gjennom tidene, så ble han faktisk aldri toppscorer i Serie A i noen av sesongene. Han fikk heller aldri oppleve å vinne VM eller EM, og fikk på 22 år kun 3 serie-gull, to med Juventus og ett med AC Milan. Han vant UEFA-cupen med Juventus i 1993, da de slo Borussia Dortmund 6-1 over to kamper. Roberto scoret to av de seks målene, mens hans navnebror – som ikke var i slekt – Dino Baggio, nettet tre.
Selv om Roberto Baggio har tatt trenerutdanning etter at han la opp som aktiv, så har han aldri kastet seg uti manager-yrket – men fordriver stort sett tiden sin til å jobbe for barn- og unge, menneskerettigheter, miljøvern og andre solidariske og samfunnsnyttige ting. Han er ambassadør for FNs matvareprogram, og er en aktiv pådriver for bærekraftig utvikling.
På privaten så har han styrt unna alt av sosiale medier helt til han plutselig dukket opp med sin første offisielle Instagram-konto tidligere i år, på hans 57-års dag. Det viste seg imidlertid at kontoen var opprettet som en gave fra dattera, som sikkert prøvde å fortelle faren at det også er viktig å dele den samfunnsnyttige jobben han gjør ut på plattformer der dagens unge faktisk er.
Roberto Baggio fikk i hard kamp ikke plass i førsteelleveren, men er garantert et lengre innhopp fra benken!
Reserve 4: Duncan Shearer
Benken domineres av offensive spillere, og jeg må rydde plass til en Shearer på benken – men kanskje ikke den de fleste tenker på når de hører det navnet.
Den skotske rødtoppen Duncan Shearer er selvskreven i stallen til en gammel Swindon-supporter. Han bøttet inn mål for Swindon da jeg først ble fan av klubben, og ble raskt min favorittspiller i laget.
Shearer kom til verden i en by på det skotske høylandet i august 1962, og gikk gradene for klubben Clachnacuddin i Inverness. Der ble han oppdaget av Alex Ferguson, som den gangen var manager for Aberdeen, men selv etter et par runder med prøvespill, så ble det aldri kontrakt. I stedet signerte han for Chelsea, men på tre år i London fikk han bare to seriekamper.
Da han ble hentet til Swindon i 1988, så hadde han spilt et par sesonger for Huddersfield. Der hadde han gjort det bra, og lå på et snitt på nesten 0,5 mål per kamp. Den gode statistikken tok han med seg til Swindon, og i løpet av fire sesonger i Wiltshire, så noterte han seg for 98 mål på 199 kamper.
Da Swindon kjempet om opprykk sammen med Blackburn på nyåret i 1992, så tok Blackburn en spansk en – og kjøpte Shearer fra rivalene, visst nok fordi de ikke ønsket at han skulle ødelegge for deres egne sjanser til opprykk. Shearer ble aldri hverken fast på laget eller en stor suksess i Blackburn, men de lyktes å rykke opp på bekostning av Swindon – så slik sett var vel i alle fall de strålende fornøyd med handelen.
Etter sesongen ble han fristilt, og flyttet tilbake til Skottland, der han endelig fikk kontrakt med Aberdeen. Karrieren avsluttet han i byen der den startet, for Inverness sitt profesjonelle lag – Caledonian Thistle.
Du har en vel fortjent plass på denne innbytterbenken, Big Man; Deadly Dunc!
Reserve 5: Preben Elkjær
Ja, han måtte jo så klart komme. Vår sigarettrøykende og øldrikkende venn fra det ljuva 80-tallet, nemlig danske Preben Elkjær-Larsen. Han ble født i København den 11. september 1957, og gikk gradene i klubben Frederiksberg, før han gikk til forstadsklubben Vanløse. Som 19-åring ble han der oppdaget av speidere fra tyske Køln, som sommeren 1977 signerte ham. Det ble en tøff debutsesong i Tyskland for den danske 20-åringen, som var litt for bedagelig anlagt når det gjaldt fysisk trening for tyskernes smak. I tillegg levde han et utsvevende liv utenfor fotballbanen, og da Kølns trener hadde hørt rykter om at han hadde vært full på byen etter en kamp, og blitt observert med ei flaske whisky i den ene hånda, og ei dame i den andre – så ble den unge dansken konfrontert med dette på sjefens kontor. «Feil, det var vodka – og to damer», svarte Elkjær – og dermed var karrieren i Køln slutt.
Han gikk deretter til belgiske Lokeren, der han ble en umiddelbar hit. Han spilte seg inn på det danske landslaget, der han også ble en målscorer av rang – og etter seks sesonger for klubben, der han scoret nærmere 100 mål på 190 kamper – så gikk ferden videre til italienske Verona. Der ble han en kultstjerne, og var toneangivende da Verona overraskende vant seriegullet i 1985.
Jeg så Elkjær første gang da jeg var 9 år, og så hans hattrick mot Uruguay i VM 1986 – og ble en umiddelbar fan.
At en fyr som visst nok røykte to 20-pakninger om dagen skulle herje så enormt på fotballbanen sier vel både noe om fotballen anno 80-tallet, men også Elkjærs fysiske forfatning. Det skulle jo egentlig ikke være mulig på det nivået, selv på 80-tallet. På Vladimirs All-Star lag kan han koste på seg å være litt kortpustet, da han her blir byttet inn halvtimen før slutt. Det er nok allikevel rikelig med tid til at han kan tegne seg på scoringslista.
Dagens innbytterbenk-soundtrack kommer fra amerikanske Phoebe Bridgers og Noah Gundersen, som har laget en nydelig dublett av førstnevntes låt «Killer», og sistnevntes låt «The Sound».
Denne er altså mest til deg, Brian Kilcline!