Endelig er dagen her. I dag kan jeg offisielt kalle meg fjortis-pappa! I alle fall etter klokka 18.15.
For den 12. januar 2010 klokka 18.15 kom min førstefødte, kjære datter til verden på Lillehammer sykehus, ei snau uke på overtid.
Så langt har det vært en fantastisk fin reise. Krevende, men fin. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å bli far, men så skjedde livet – og plutselig lå jeg der med et lite nurk på bringa. Hun knuget de små hendene sine rundt den ene fingeren min allerede da jeg fikk henne på bringa på sykehuset rett etter fødselen, og da vi kom hjem til leiligheta vi leide i Sandheimsbakken, så fortsatte hun å knuge rundt fingeren min.
Jeg var i innspurten på en masteroppgave som viste seg å aldri bli sluttført. Jeg prioriterte øyeblikkene hjemme som nybakt far, og det er en avgjørelse jeg aldri har angret på. For hun er en masteroppgave så god og fin som noen, min kjære Iris. Fra hun lå på bringa mi vinteren 2010 og sov. Der ble vi gjennom den iskalde vinteren. Det ble noen turer rundt om i nabolaget med barnevogn, men da februar kom var det godt å være inne og kose seg.
Jeg husker vi (!) så på vinter-OL fra Vancouver. Iris på bringa, og jeg flatet ut på sofaen. Sveitsiske Didier Cuche ble favoritten – for da han satte utforløypa i Whistler, så gjespet Iris – og lyden som kom da gjespen var over, var et søtt lite «kysj…». Jeg burde skjønt tegninga allerede da, selv om jeg var blendet av hvor gossint øyeblikket var. Hun kom aldri til å bli interessert i sport. Hun sov seg godt gjennom den første eksponeringa.
Men det er helt greit. Hun må finne sine egne interesser. Det viktigste for meg er at barna mine finner noe de brenner for, noe de ønsker å investere tid og energi på. Slik sett har jeg vel sikkert mast i overkant på ungene mine opp gjennom årene. Jeg er absolutt ingen perfekt far, snarere tvert imot – men alt jeg har gjort og sagt har jeg gjort av bunnløs kjærlighet. Et genuint ønske om at de skal vokse opp og bli robuste, egenrådige individer. Og det er de i stor grad i ferd med å bli. Både Iris og lillesøster.
Vi har hatt våre kamper. Jeg takler nok søskenkrangling og generelle (om)kamper for dårlig. Det må jeg bare stikke fingeren i jorda å innrømme. Mest trolig siden jeg selv vokste opp i praksis som enebarn, og ikke var vant til andre enn meg selv. Jeg merker at Iris også blir mer og mer lik meg på mange måter. Vi er begge følelsesmennesker som kan være høyt oppe og langt nede i løpet av kort tid. Slik er det bare. Men vi lander begge to støtt igjen når stormen har løyet.
Hadde jeg fått muligheten til å spole tilbake, så skulle jeg ha ønsket meg mer overskudd og tålmodighet til å stå i barnas naturlig utvikling på en bedre måte, men jeg har vel gjort akkurat som det barna selv har gjort – prøvd mitt beste. Og det er vel godt nok, tross alt. Jeg stiller nok til tider litt for høye krav til både meg selv og mine barn, men de gangene jeg blir arrestert på det, så innser jeg jo at «godt nok» er mer enn bra nok. Rent bortsett fra at jeg trenger å ha det ryddig rundt meg da. Og jeg maser nok litt for mye på begge i forhold til akkurat den biten. Jeg ser den. Men jeg tenker at det er en viktig dyd å lære seg, og jeg tror fortsatt hardnakket på at de vil takke meg når de blir voksne.
Min førstefødte, som i dag fyller 14, er jeg enormt stolt av. Jeg er ikke så sikker på at jeg er like flink til å vise det alltid, men jeg håper allikevel at hun er trygg på det innerst i hjertet sitt. Hun arvet aldri noen sportsinteresse fra far, men elsker å holde på med kreative ting som tegning og maling, samt med teater. Det har blitt hennes greie, og det er jeg veldig stolt av.
Som fedre flest i 2024 så skulle jeg nok ønske at den kommende generasjonen var mer aktive, og oppsøke frisk luft. Men det er jo klart. Hun er dattera av en som selv trives bedre innendørs enn ute. Spesielt vinterstid. Som et klokt hode en gang sa til meg; «Barn gjør ikke som du sier, de gjør som du gjør». Slik er det, men det har nok tatt mange år for meg å skjønne. Litt for mange sikkert. Og stadig vekk så tar jeg meg selv i å messe om ting, men gjøre noe annet selv. Livslang læring heter det vel.
14-åringen ønsket seg boka «Avlogget» til jul, og har selv på egen hånd funnet ut at det ikke alltid er like verdifullt å bruke tiden vi har fått på jorden til å stirre ned i en skjerm. Men vi elsker jo å dykke inn i andre verdener begge to. Alle tre. Så er det vel en form for læring og utvikling i det også.
Jeg koser meg veldig med den lille egentiden jeg får med Iris etter at lillesøster har lagt seg. Når man er alene med to barn, så kjenner i alle fall jeg på at det ikke er like lett å gi begge like mye oppmerksom til en hver tid. 14-åringen er jo i en alder i livet der hun nå prøver å fly på sine egne vinger, og det er jo bare flott. Samtidig må jeg jo innrømme at jeg setter enormt pris på å kunne dele øyeblikk sammen med henne, der vi for eksempel nå ser på serier sammen. Før jul startet vi på X-Files. Iris elsker skrekk, skumle serier og mystiske serier – så den var midt i blinken for henne. Der har vi et prosjekt fremover i tid. Vi nærmer oss slutten av sesong 1, men vi har godt over 200 episoder igjen. Forhåpentligvis kommer vi i mål før hun en vakker dag ikke vil tilbringe kveldene med gamlefar mer.
Iris har fått navnet sitt delvis etter Goo Goo Dolls sin låt med samme navn, men den ble brukt i 2019. Heldigvis så finnes det utallige artister som har coveret denne låta i mange forskjellige varianter – og en av disse blir så klart dagens sang.
Ha en fantastisk flott bursdag, kjære Iris.
Jeg er enormt stolt av deg, elsker deg – og vil alltid være der for deg når du trenger meg.