Rett nord for Florida finner vi staten Georgia.
Staten var den fjerde som ble opptatt i den amerikanske unionen i januar 1788, men var en av 11 stater som valgte å bryte ut da borgerkrigen startet i 1861. De ble da en del av de konføderate stater – bedre kjent som «sørstatene». Georgia ble kraftig ødelagt under borgerkrigen. Hovedstaden Atlanta ble nærmest helt jevnet med jorden, og staten forøvrig var åsted for mange av borgerkrigens mest brutale hendelser.
I fangeleiren Andersonville døde hele over 13 000 soldater fra «nordstatene», og i kjølvannet av krigen var fattigdommen og elendigheten stor i staten. Forskjellene var enorme, og selv om slaveri ble forbudt ved lov i USA i 1865, så fortsatte diskrimineringen og rasismen uten at myndighetene foretok seg noe helt frem til loven om borgerrettigheter ble vedtatt i 1964.
Det moderne Georgia blomstrer heldigvis, og staten er i dag den tiende mest innbringende i USA regnet i BNP. Atlanta er i dag en av USAs viktigste byer, selv om den kun er den 38. største i innbyggertall. På grunn av den gunstige beliggenheten i forhold til verden forøvrig er imidlertid byens flyplass faktisk verdens største målt i antall passasjerer. Byen arrangerte som kjent i 1996 også sommer-OL.
10 mil øst for Atlanta finner vi byen Athens, som siden 1970-tallet har vært en av de viktigste musikkbyene i landet. I 1978 åpnet The 40 Watt Club dørene for første gang, og musikklubben ble arnestedet for sjangerne collegerock og alternative rock som dukket opp på 80-tallet. I smørøyet for dette befant det lokale bandet R.E.M. seg, og flere fulgte på. Av andre artister som fikk gjennombruddene sine i Athens kan nevnes Widespread Panic, Great Lakes, The B-52’s, Of Montreal, Drive by Truckers, Neutral Milk Hotel, Indigo Girls og Matthew Sweet.
Dagens sang kommer også fra en som debuterte på scenen første gang i Athens, Georgia. Vic Chesnutt ble født i 1964 rett sør for statsgrensa - The Florida Georgia Line (som forøvrig også er navnet på et countryband) – i byen Jacksonville.
Han fikk en tøff start på livet. Som nyfødt ble han forlatt av sin biologiske mor. Da han var 1 år gammel ble han adoptert bort. Da han var snaut fem flyttet han med den nye familien sin over grensa til Georgia, og bosatte seg i småbyen Zebulon noen mil sør for Atlanta, der hans adoptivfar hadde fått jobb på flyplassen.
Hans nye morfar hadde en kassegitar som han klimpret på, og Vic fattet allerede som liten interessen for å lære seg instrumentet. Allerede som 5-åring lagde han sin første låt – «God». Ironisk nok ble han allerede i tenårene ateist, til tross for at adoptivfamilien var dypt kristne.
I slutten av tenårene flyttet Vic til Athens, men livet skulle ta en dramatisk vending like etter at han hadde fylt 18 år. Han satte seg bak rattet etter en fuktig kveld, og krasjet. Resultatet var at han ble delvis lam fra nakken og ned, og havnet i rullestol. Dette stoppet ham imidlertid ikke fra å drive med musikk. Han hadde akkurat nok førlighet i hendene til å fortsatt kunne spille enkle grep på gitaren.
Som 20-åringen stiftet han bandet The La-Di-Das, men banddynamikken var ikke noe for Vic – som på den tiden også drev med tung selvmedisinering med både alkohol og LSD for å døyve traumene etter bilulykka.
I 1988 fikk han et fast solo-gig på The 40 Watt hver tirsdag kveld. Publikum visste aldri helt hva de fikk. Noen ganger var han så sørpe full og stein at han ble kastet av scena, mens andre ganger leverte han sjelfulle og såre sett som gikk rett i hjertet på publikum. Det var etter et slikt sett han en kveld ble oppdaget av REMs Michael Stipe – som tok ham inn under vingene sine. Stipe inviterte ham til sitt musikkstudio, og i 1990 produserte han Chesnutt sitt debutalbum «Little». Hans egen karriere tok imidlertid aldri av. Plateselskapene var ikke interessert i en fyr som satt i rullestol, og som i tillegg var en løs kanon i forhold til både fysisk og psykisk uhelse.
Vic slet imidlertid kraftig med smerter, og hadde ikke penger til livsviktige medisiner og behandling i et land der helseforsikringer kun er gode for de velstående. Musikkmiljøet stilte imidlertid opp, og i 1996 kom støttealbumet «Sweet Relief II: Gravity of the Situation» ut – til inntekt for Chesnutt.
En rekke kjente artister coveret på dette albumet Chesnutt sine låter, og gjennom det fikk også verden opp øyene og ørene for ham som låtskriver. Det var gjennom dette albumet jeg selv oppdaget ham – med artister som Indigo Girls, Cracker, Sparklehorse, Smashing Pumpkins, Live, Dog’s Eye View, Soul Asylum, Nanci Griffith, Hootie & The Blowfish, Garbage, Madonna og selvfølgelig R.E.M.
Jeg har plata i samlingen i fysisk format. Dessverre finnes den ikke på Spotify, men dagens sang blir selvfølgelig uansett en av Vics egne.
I 1996 fikk han også sin første og siste rolle som skuespiller; en liten rolle i den fantastiske Billy Bob Thornton-filmen «Sling Blade».
Vic slet i flere år med rusmisbruk, store smerter og depresjon. I tillegg strakk ikke pengene fra støttealbumet til, så han hadde også inkassokrav på over 70 000 dollar i skuffen da han første juledag 2009 ble funnet død etter en overdose med muskelavslappende, kun 45 år gammel.
Da hadde han rukket å gi ut hele 14 soloalbum, og blitt en stor inspirasjon for mange mer kjente artister der ute i verden. I tillegg hadde han bidratt på låter og utgivelser av artister som Bob Mould, Lambchop, Throwing Muses, Sparklehorse og Cowboy Junkies med flere. Cowboy Junkies ga året etter hans død ut et helt album med Chesnutt-sanger («Demons»).
Dagens sang blir den fantastiske «Marathon», hvis tekst kan tolkes både ut i fra Chesnutts egen kamp i livet – men også de kampene som staten Georgia og dets folk har stått i gjennom historien.
Sangen er fra albumet «North Star Deserter» (2007), som også er min personlig favoritt blant alle Chesnutts album. Lydbildet skiller seg i fra de rene soloalbumene som mer eksperimentelt, og på plata har han fått med seg post-rock musikere fra blant annet «Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band» og legendene «Godspeed You! Black Emperor».
In training to run a marathon
Miles and miles and miles
With your dress shoes on
But all these recurring dreams
Will increase and then peter out and cease
Tears do evaporate
But oh so slowly
Like piss on a toilet seat