Jeg er på jakt etter en bolig å eie. En drøm jeg har hatt siden jeg fylte 18, men som på grunn av livets mange svinger og omveier aldri har blitt en realitet. I takt med årene, så har kravene blitt strammet inn. Min far bygde en villa på Toten med en stakkars industriarbeiderinntekt, og da jeg var student kjøpte jeg ei leilighet på Lillehammer sammen med en kompis, kun med studielånet som registrert “inntekt”.
I 2000 byttet jeg bank fra Toten Sparebank til Sparebank1 Gudbrandsdal, og fikk grønt lys for at jeg som enslig i verdens rikeste - og beste - land, og med delt ansvar for to barn, kunne få 2 millioner i lån. Det tilsvarte et månedlig avdrag under det folk stort sett må betale ut av vinduet i husleie. Jeg fant aldri noe hus den gangen, og selv om jeg har fulgt med på Finn med et halvt øye de siste årene, så har jeg ikke funnet noe som har ropt til meg.
Nå har jeg intensivert letingen. Jeg må trolig ut av huset jeg leier innen neste sommer, og derfor søkte nok en gang om et finansieringsbevis, slik at jeg hadde noe å vise til når jeg gikk på visning, og hvis jeg fant noe jeg ville by på. Både lønna og egenkapitalen har vokst godt siden fire år tilbake, så jeg tok en råsjanse på å legge inn 2,5 i kalkulatoren - vel vitende om at det meste på Finn, som ikke er kondemnabelt, ligger i sjiktet 2-2,5 millioner.
I dag ringte de meg i fra banken. Jeg hørte det på stemma. Det var ikke gode nyheter. Det var som å stålsette seg for en samtale med en fastlege etter en kontroll som hadde påvist noen alarmerende resultater. Et dypt sukk hørtes i den andre enden. Jeg har jo skjønt at det har blitt mer innstramminger for bankene. De er bakbundet av en særdeles usolidarisk politikk, som ene og alene går ut over de nest mest sårbare i landet. Ikke de arbeidsledige, de uføre eller de yrkeskriminelle. De blir ivaretatt av et statlig nettverk. Men de nest mest sårbare: Aleneforsørgerne. De enslige, som prøver å leve et tilnærmet normalt liv. Som meg selv. Frivillig enslig, fordi jeg liker det best slik, og med en fast inntekt omtrent klink på det som SSB regner som gjennomsnittslønna i Norge, og en egenkapital på nærmere en halv million. Ikke i min villeste fantasti hadde jeg trodd at jeg med det utgangspunktet skulle følt meg så stigmatisert og uønsket av mitt kjære Norge. At jeg ikke skulle få anledning til å kjøpe meg et eget sted å bo. Et sted å slå rot. Et sted jeg kunne kalle mitt. Eller vårt, da. For jeg har jo to flotte jenter som også er en del av mitt liv. Og drømmen min er like mye for dem, som for meg selv. Gi dem et sted som er deres eget. Et sted de vet de alltid kan komme tilbake til, hvor enn de havner i den store, vide verden.
To jenter som, i følge Norge og bankene, jeg ikke burde hatt, hvis jeg skulle hatt noe som helst håp om å få meg noe eget utenom en ett-roms eller ei koje i skogen. Det trekkes rundt en million i mulig lån på grunn av en kalkulator som de må følge slavisk, der de regner inn at barna mine får nye klær og sportsutstyr for et fem-sifret beløp hvert år. Dessverre er vi ikke helt der, altså. Beklager, jenter. Skapene er fulle av arvet og brukt tøy, og i stua står en grønn, gammel sofa fra Ting & Tøy. I den leide carporten står et par sykler kjøpt billig på Finn.
Så beløpet er på stedet vil fra sist, tenkte jeg - og stålsatte meg for at taket ble satt til 2 millioner kroner.
Neida. Det hadde gått ned 500,000. Jeg kunne få 1,5 million i lån, og knapt nok det. Jeg har aldri hatt en eneste betalingsanmerkning, og har levd mitt liv etter boka så lang jeg har klart. Men jeg har fått barn, og det er visst noe man helst ikke skal gjøre i Norge hvis man ikke akter å holde sammen med den andre forelderen for resten av livet.
Beklager, altså, hørte jeg i den andre enden. Jeg måtte spørre. Skjelvende i stemmen. Så det du sier er at jeg ikke burde fått barn? Det ble stille i den andre enden.
Verdens rikeste og beste land. For de bemidlede. Jeg har alltid sett meg som en del av arbeiderklassen, selv om jeg har ti tommeltotter, og ikke kan snekkere. Men i praksis så har jeg kanskje innbilt meg selv å høre til den lavere middelklassen. Den delen av den som stemmer blodrødt. Jeg har høyere utdanning, og en god jobb i Staten.
Men jeg aldri kommet meg inn i den viktigste ordenen i landet - de som kjøpte, og satt på, en bolig fra 20+ år tilbake. De har fått en enorm vekst, som har gjort at de har kunnet bygge seg opp en voldsom egenkapital bare i ren gevinst fra boligsalg.
Den ordenen har noen medlemskriterier som er langt tøffere enn hvis Odd Fellow eller Frimurerlosjen hadde knakket på døra. Du må leve i tosomhet, og/eller være barnløs for å få opptak. Hvis ikke, vel så kan du kjøpe deg ei leilighet på 35 kvadratmeter med ett soverom. Eller ei koje i huttiheita. Noe som kanskje hadde vært aktuelt nettopp hvis jeg ikke hadde hatt barn. Med to flotte jenter, så går jo ikke det. Jeg trenger tre soverom.
Men min mor har et nedbetalt hus, og jeg er alenearving! ?
Nei, det hadde visst ingenting å si. Døra var stengt på 1,5 million, selv med sikkerhet i fremtidig arv, og kausjonist i bakhånd.
Så det du faktisk sier, er at jeg må håpe på at jentene mine flytter ut, og at min mor dør, spurte jeg. Jeg kunne ikke dy meg. Stillhet i den andre enden. Så kom det en beklagelse, og en flik av medynk - Ja, vi er like frustrerte over Vedum som deg.
Så fint da, at vi deler den samme frustrasjonen. Men det hjelper meg jo ikke. Jeg må mest trolig ut igjen på leiemarkedet. For evig tid. I en karusell som bare går fortere og fortere, og i en spiral ute av kontroll. Det var nok lettere å få lån for to år siden, sa mannen i den andre enden, og beklaget seg igjen.
Så hvordan blir det to år frem i tid da, har du noe tro på at det snur - og blir enklere igjen, spurte jeg. Stillhet.
Jeg vet det. Han vet det. Det blir aldri enklere. Gapet mellom fattig og rik blir bare større og større. Jeg anser meg overhodet ikke som fattig, men etter en slik samtale - så gjør jeg virkelig det. Jeg er en fattiglapp i verdens rikeste land - som må ødsle ut tusenvis til andre for å få tak over hodet. Jeg klarer ikke å skape et eget hjem for min lille familie. Mine flotte jenter får aldri oppleve sitt eget hjem med far.
Dette går jo på helsen løs, stotret jeg frem. Jeg kjente at motivasjonen for å yte ekstra både på jobb og i livet forøvrig sank som et blylodd gjennom et mørkt og bunnløst hav.
Det hadde kanskje løst seg, hvis jeg bare ikke hadde vært så oppstilt på å leve et helt vanlig liv etter samfunnets normer. Blitt ufør, eller ikke vært i stand til å ta vare på meg selv. Da hadde jeg kanskje fått et sted å bo, uten å ødsle ut penger på husleie. Nei, det er nok ikke så lett. Tross alt må det jo premieres at jeg prøver å leve et ordentlig liv, med en god jobb i Staten, og to vakre barn - som tross alt er fremtiden.
Men hvordan vil fremtiden se ut, da? Det hele forplanter seg. Mine barn kommer til å arve meg, akkurat som jeg arver min mor. Heldigvis er min mor av en generasjon som kunne skape seg et hjem. Et hjem jeg husker tilbake på som mitt. Som vårt.
Det er sårt, og det føles veldig skamfullt, at jeg ikke kan gi mine barn det. Eller meg selv. Oss. Og det er en skam som ikke er selvpåført. Jeg kunne fint ha levd med et huslån på 2,5 million selv med en renteoppgang på tre prosent. Så mye bruker jeg hverken på meg selv eller jentene. De får ikke nye klær hele tiden, og i boden står det to gamle, brukte par ski.
I verdens rikeste land, føler jeg meg fattigere enn noen gang. Jeg kjenner på apati og på skam. På flauhet, og på et sinne. Ikke overfor meg selv. Ikke overfor mine barn. Ikke overfor min gamle mor - men overfor landet jeg bor i.
Verdens rikeste land. Verdens beste land. Der alle har et sikkerhetsnett, men der de som ikke trenger sikkerhetsnettet dessverre må kjempe en kamp med hendene bakbundet for å kunne realisere drømmen om å eie sitt eget sted. En skam og et sinne rettet mot en usosial og usolidarisk politikk, som tråkker på alle som sitter i min båt: enslige foreldre, som prøver sitt beste å lage et godt liv for seg selv og sin lille familie.
Jeg ville aldri byttet bort mine barn mot drømmen om å eie mitt eget hus. Et pro-forma samlivsforhold er jeg heller ikke interessert i. Jeg har valgt å leve alene med mine barn, og jeg står for det valget - selv om det altså koster meg en boligdrøm.
Jeg får heller vente tålmodig på at de blir voksne, og deres bestemor går ut av tiden. Så kanskje jeg får muligheten til å kjøpe meg et stort hus med tre soverom. Men hva i himmelens navn skal jeg med et stort hus da? Da kan jeg jo like gjerne bo i bilen eller i en ett-roms til halvannen million. Eller i ei koje, et eller annet sted i villmarka.
Men du kan jo søke om lån i Husbanken, avsluttet kundebehandleren, mens han igjen programforpliktet latet som han forstod min frustrasjon, og nok en gang la skylden på Vedum.
Som sagt, så gjort. Jeg mistenker at jeg faller mellom to stoler. At jeg tjener for godt, og har for høy egenkapital. Men Husbanken er nå mitt siste håp. Husbanken, som i følge det jeg leser skal være et alternativ for vanskeligstilte.
Stigmatiserende og skamfullt reiste jeg hånda i været for meg selv: Hei, jeg heter Hans Josef. Jeg har høyere utdanning, og har en god, fast jobb i Staten. Jeg har null betalingsanmerkninger, og penger på bok - og jeg er vanskeligstilt. Jeg sukket, og tenkte: ingenting er som følelsen av å bli stemplet som fattig, i verdens rikeste land.
Klart det er håp, vi kan jo bare flytte til Magnor!
Jada, jeg kan høre dere. Det kunne vært verre og det er ingen menneskerett å eie. Jeg vet. Jeg er tross alt heldig. Jeg har rent undertøy, ei seng å sove i, og nok gryn til at jeg kan unne meg en tur på travbanen i ny og ne. Fordi det virker som mitt eneste, skarve håp til å en gang kanskje få råd til å kjøpe noe eget.
Til alle dere som har slått rot i eget hjem. Vær takknemlig! Dere lever nemlig drømmen til mange av oss!
Og til alle dere som nærmer som står klare til å ta fatt på voksenlivet:
Finn dere en partner, men husk for all del: kjøp bolig først, deretter få barn. I den rekkefølgen.
Dagens soundtrack gikk for fulle mugger da jeg kjørte hjem igjen fra jobb i dag: Tom Waits’ elegante tristesse-epos “Bottom of the World”, fra B-side-samlinga “Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards”. Det var en viss trøst i min selvmedlidenhet i den.
Og heldigvis snudde humøret i det jeg steg inn døra hjemme. Jentene mine var tilbake etter en lang ferie hos mor, og det var sannelig perfekt timing - for sjeldent har jeg vært så glad for å kaste meg rundt halsene deres! Et stort lyspunkt, på en ellers så bekmørk dag. Det ordner seg til slutt, jenter! Home is where the heart is, hæll no’…