I dag er det på tide å dra tilbake til Canada, der jeg før sommerferien stoppet i provinsen Saskatchewan, på min mentale reise på kryss og tvers gjennom landet.
Herfra går turen vestover inn i provinsen Alberta. Den fjerde største av provinsene i både areal og innbyggertall. Da er ikke territoriene tatt med i areal-oversikten.
Hovedstaden i Alberta er Edmonton, mens den største byen er Calgary – og det er i sistnevnte vi skal gjøre et første stopp.
Jeg har aldri vært noen stor hockey-fan. Jeg har vokst opp i feil del av Innlandet, og derfor gikk jeg glipp av den store interessen som var både på Hamar og på Lillehammer. Da jeg vokste opp hadde ikke Gjøvik noe hockeylag, og akkurat som på Toten var det fotball som gjaldt. Ulikt Sverige fantes det ikke hockey-haller på alle småsteder, og noen større interesse for det.
Den lille interessen jeg fikk kom gjennom dataspill. Jeg husker jeg hadde et hockey-spill på en gammel spillkonsoll. Muligens så langt tilbake som på Commodore 64. Gjennom det ble jeg kjent med NHL, og de gangene jeg spilte det, så falt valget stort sett alltid på Calgary Flames.
Som unggutt på 80-tallet, så var flammer tøft. Jeg hørte på 80-talls puddelrock, og syntes det var kult med et lag som hadde flammer både i logoen og i navnet. Så enkelt var det. Tror jeg. Samtidig kan det hende at det også var en medvirkende årsak at Calgary arrangerte vinter-OL i 1988 – og dermed ble byen et kjent navn, også for en liten gutt på lille Toten.
Ishockey-spillet klarte ikke å smitte en stor hockeyinteresse, for på den tiden så var det ikke så mye hockey å se på fjernsynet. I alle fall ikke NHL. Interessen er så godt som fraværende den dag i dag, men de gangene jeg kommer over resultater fra NHL, så må jeg innrømme at øynene fortsatt trekkes mot Calgary Flames. Laget har sjeldent kommet seg til sluttspillet de senere årene, og vi må tilbake til den optimistiske vinteren 1988 siden de var skikkelig gode. Deres eneste Stanley-Cup bøtte kom sesongen etter OL, i 1988-89-sesongen, og foruten en finale i 2004 – som de tapte mot Tampa Bay – så har det blitt få pokaler i premieskapet.
I byen Calgary bor det nærmere 1,5 millioner innbyggere, og den har mer å by på en et middels godt ishockeylag, og noen gamle spor etter et svunnet vinter-OL.
Byen ligger omtrent der landskapet i Canada endrer seg fra de store slettene mot øst, og fjellene mot vest. Fjellkjeden Rocky Mountains kan skimtes vestover fra byen, og er spesielt godt synlig hvis du tar trappene opp til toppen på Calgary Tower, som har blitt et av byens mest kjente landemerker. Her oppe kalles også Rocky Mountains for Alberta’s Rockies, og mest kjent er kanskje nasjonalparken Banff – som trekker millioner av skiturister hver vinter. Småbyen Banff søkte faktisk om å få arrangere vinter-OL både i 1964, 1968 og 1972, uten at det lyktes. Derfor var det et visst plaster på såret at Calgary fikk lekene i 1988, og langrenn-konkurransene ble lagt til Banff.
I dag er Calgary fortsatt et populært utgangspunkt for folk som vil ut i naturen, men i byen finner du et yrende natteliv, og en voksende kunst- og kulturscene. Vil du oppleve noe helt annet, så er også rodeo fortsatt stort her, og byen arrangerer hvert år noe de kaller for «The Greatest Outdoor Show on Earth» - nemlig Calgary Stampede.
Festivalen ble startet så tidlig som i 1912, etter å ha utvidet det som begynte som en kveg-utstilling siden 1886.
I år ble festivalen arrangert i tidsrommet 5. til 14. juli. Like mange som det bor i byen besøkte festivalen, som satte all-time rekord for antall besøkende. I tillegg til å se på klassisk rodeo, så var festivalen også full av konserter, parader, og andre show.
Ved siden av en rekke pop- og country-artister, så var ett av trekkplastrene på konsertscenen i år faktisk det gode, gamle puddelrock-bandet Mötley Crüe, samt at de også blåste liv igjen i et annet kjent rockeband fra en småby litt nord for Calgary, nemlig Nickleback.
I tillegg spilte også kjente artister som The Dead South, Jewel, Soul Asylum, Dinosaur Jr. på årets festival – som kunne friste med over 100 band og artister fordelt på fire scener, over elleve dager.
Dagens soundtrack kommer i fra ei som ble født i Calgary tilbake i 1962, men vokste opp langt ute på slettene i Alberta – i småbyen Springbank. Hun hadde en turbulent oppvekst, med en far som var alkoholiker, og en storebror som ble buret inne for overlagt drap – men selv kom hun seg gjennom, og fulgte hjertet sitt, som lå i musikken. Hun platedebuterte i 1993, og siden den gang har det blitt 13 studioalbum. Hun spilte ikke på festivalen i år, men var i en periode fast innslag på programmet.
Navnet er Jann Arden, og på 90-tallet kom jeg over hennes andre studioalbum «Living under June» (1994) et eller annet sted. Muligens via Ginza-katalogen. Jeg kjøpte plata helt uhørt. Kanskje hadde jeg lest om den i Beat? Jeg husker ikke. Men plata ble en stor suksess, og ble i en periode spilt mye – både i heimen, i bilen, og sikkert også på fest – selv om det ikke akkurat er festmusikk.
Plata er full av gamle gullkorn, og jeg må innrømme at jeg hadde glemt den litt, før jeg kom over den igjen i helga. Heldigvis er den også å finne på Spotify, og der tenker jeg at jeg også bør dykke litt inn i hva hun har gjort etter 1994 – for jeg har ikke hørt noe av det hun har lagd i ettertid.
Plata «Living under June» solgte faktisk over 1 million eksemplarer på verdensbasis, og låta «Insensitive», der hun har med seg Jackson Browne som duett-partner, klatret seg helt opp til 12. plass på Billboard-listene i Statene.
Dagens låt blir midlertid min favoritt fra albumet – «Good Mother», og på bloggen får du også med musikkvideoen – som hun vant en Juno Awards for i kategorien «årets musikkvideo».