Den 8. mars 1914 kommer en liten gutt til verden like utenfor byen Buxton i England. Faren var en kinesisk immigrant, og het Quan Soo, mens mora var britiske Beatrice Whittam. Gutten fikk navnet Frank.
Da han var liten flyttet familien til utkanten av Liverpool, der Frank begynte å spille fotball for skolelagene. Både Everton og Liverpool hadde følerne ute for det unge fotballtalentet, uten at det ble noen kontrakt.
Den første ordentlige klubben han spilte for var amatørlaget Prescot Cables, men i januar 1933 meldte han overgang til profflaget Stoke City. Det at en halvt kinesisk gutt skulle spille i den engelsk proffligaen var en sensasjon som til og med nådde norske aviser, selv om Stoke på den tiden lå i 2. divisjon (nivå 2). Det sier ikke rent lite om de holdningene som rådde på den tiden.
Soo spilte profesjonell fotball for Stoke helt frem til krigen brøt ut i 1940. Da tok seriespillet en naturlig pause, og Soo meldte seg etter hvert til tjeneste for Royal Air Force. Han tjenestegjorde kun i England, og var med på uoffisielle kamper for både Stoke, og klubber som Newcastle, Everton og Chelsea. Han fikk også sin debut på det engelske landslaget i løpet av krigen. I 1942 den første spilleren som ikke var hundre prosent etnisk britisk som akselererte landslagsdrakta til England, selv om landskampen ikke ble offisielt registrert – siden det var krig, og profesjonell fotball var forbudt.
I krigsårene var han regnet som en av de beste spillerne i England, og legenden Stanley Matthews sa en gang at Frank Soo var den beste spilleren han hadde sett.
Dessverre kom krigen på den verst tenkelige tiden for Frank, som ble frarøvet fem av de beste årene han kunne hatt som aktiv fotballspiller – og som gjør at all statistikk for evig tid ikke gir det riktige og fortjente bildet av ham som fotballspiller.
Da krigen var over, og fotballigaen kunne starte på igjen, så ble han solgt til Leicester City for nærmere 5000 pund – en anstendig sum på den tiden. Etter ett år hos The Foxes, så bar det videre til Luton Town i 1946, før den aktive karrieren ble avsluttet i amatørklubben Chelmsford City.
I løpet av tiden han var i Chelmsford, så ble han hentet til Finland for å hjelpe både det finske landslaget og den klubben HPS Helsinki på treningssiden. Dette ble starten på et trenereventyr av en annen verden. Han var også en tur innom Sverige, der han spilte et par treningskamper for klubben Köping.
Tilbake i England trente han St. Albans City, samtidig som han også var med på å arrangere trenerkurs for interesserte utlendinger.
I 1950 dro tre trenere fra Norges fotballforbund over til England for å delta på et trenerkurs i Birmingham, og en av instruktørene der var Frank Zoo. En av de andre instruktørene var George Ainsley, som tre år tidligere hadde vært trener i Frigg i Norge.
I 1951 gikk turen til Italia, der Soo fikk jobb som trener for laget Padova. Dit hentet han også den norske fotballspilleren Knut Anderssen fra Skeid. Frank sluttet brått som trener kun noen måneder inn i den italienske sesongen, da han fikk nyheten fra England om at kona, som han nettopp hadde blitt separert fra, hadde dødd av en overdose.
I 1952 ble han kontaktet av NFF, som husket ham fra trenerkurset to år tidligere. Norge skulle delta i Sommer-OL i Finland, og trengte hjelp på trenerfronten. Samtidig hadde Frank blitt kontaktet av den svenske klubben IK City i Eskilstuna, og signert en kontrakt med dem. Han fikk imidlertid ordnet det slik at han først skulle trene Norge i OL, og deretter begynne jobben i den svenske klubben.
Han samlet sammen med sine assistenter spillerne til en tung og krevende treningsleir på Fram Larviks treningsanlegg i starten av juli 1952. Han ledet også landslaget i en treningskamp på Bislett den 8. juli mot det østerrikske laget Wiener Sport.
Soo var profesjonell til fingerspissene, og hadde en autoritær og litt streng stil som fotballspillere i Norge på 50-tallet ikke helt var vant til. Han var ikke veldig populær blant spillerne – spesielt ikke de som likte å sluntre unna.
Han forbød blant annet spillerne å drikke alkohol, og tuktet spillerne til tung, fysisk trening. I tillegg var han opptatt av leggetider, og passet på spillerne sine som en smed. Slavedrift, mente mange som hadde opplevd Soo sine treninger. De norske spillerne var jo alle glade amatører. Keeper Tom Blom var eksempelvis til daglig resepsjonssjef i Aftenposten.
Soo tenkte nok sitt da Blom slapp et billig skudd allerede etter 10 sekunder i første treningskamp, slik at Wiener Sport tok en tidlig ledelse. Landslaget snudde etter hvert kampen, og vant til slutt 4-3.
De trommet sammen til nok en treningskamp, mot Fram Larviks egne gutter. En kamp som endte 2-2. Soo var tydelig sjokkert over nivået, og lurte nok litt på hva de egentlig hadde i et OL å gjøre.
Men til OL og Helsinki dro de. Men etter at Norge tapte den innledende kampen mot Sverige med hele 1-4, så fikk Soo lov til å dra videre til Eskilstuna.
I september samme år kunne norske avislesere lese Asker og Bærums budstikke at det ble lyst for fotballtrener Frank Soo, da med adresse Köping i Sverige, og den norske kontordamen Liv Andersen fra Stabekk.
I Eskilstuna trente han laget til opprykk den første sesongen, før turen gikk videre til Ørebro.
Selv om det ga resultater, så opplevdes det nok som for slitsomt for de nordiske amatørene – som var på et helt annet nivå i hjemlige serier enn det Soo var vant med fra både England og Italia.
I 1954 fikk han jobb som trener for Djurgården, og ledet dem til gull i Allsvenskan den sesongen. Han fikk spillerne til å løpe, løpe og løpe på forsesongen, for ingen skulle kunne ta klubben på fysikk og fysisk form. Hans lag ble etter den sesongen kalt for Järnkaminerna på grunn av sin fysiske overlegenhet – et klengenavn som har overlevd, og som brukes om klubben Djurgården den dag i dag.
Av en eller annen grunn var aldri Soo lenge i noen av klubbene han var i. Kanskje var det nettopp fordi han fikk garderoben imot seg på grunn av intensiteten i treningene? En annen ting var at Soo virket å ønske full kontroll som trener, mens en del av fotballklubbenes bakmenn gjerne ville diktere spillestilen og laguttaket selv. Vi ansatte ham for å trene spillerne, ikke for å legge seg oppi spillestilen, som en leder visst nok skulle ha sagt.
Det skulle også vise seg at Soo hadde gjort seg særdeles upopulær også i en av de tidlige klubbene han hadde vært innom. Da en italiensk journalist fikk nyss i at Sverige vurderte Soo som landslagstrener, så ble han sjokkert, og kunne melde om at Soo fikk sparken i Padova for inkompetanse og udugelighet.
I 1955 spekulerte norske aviser om at han var aktuell som ny trener for Skeid, siden han hadde norsk kone og ønsket å bosette seg i Norge. Det ble ikke noe av.
I stedet signerte han en 5-års kontrakt med den svenske klubben Oddevold (fra Uddevalla), før han etter kun en snau sesong plutselig leverte oppsigelsen sin. Ryktene da skulle ha det til at han søkte jobber hjemme i England, men i stedet gikk turen videre til Djurgården sine bitre rivaler AIK.
Der kom han også på kant med flere av spillerne, fordi de ikke likte at hans lederstil. I tillegg hadde Soo nektet spillerne å drive med andre idretter, og det falt ikke i god jord for svensker som vinterstid ville spille bandy! I AIK ble han også plutselig borte. Han ga melding om at han hadde sagt opp på dagen, uten at ledelsen i det hele tatt hadde fått noen beskjed – og det ble en stor sak i media.
I 1959 var han tilbake i England, der han tok over Scunthorpe United. Han gjorde underverker på det året han var i klubben, men krevde for mye i lønn – og endte opp med å gi seg også der etter kun en sesong.
Soo hadde fortsatt et dårlig rykte på seg som trener, selv om han var faglig dyktig. På 60-tallet flakket han videre fra klubb til klubb, og var innom både Frigg og Fredrikstad i Norge, og Köping i Sverige.
Da Soo var i forhandlinger om jobben i Fredrikstad, så førte til det som avisene kalte et rabaldermøte, fordi spillerne var i sterk opposisjon til ansettelsen. Spillergruppen var nemlig sterkt imot at man ansetter slavedriveren Frank Soo som trener. De tapte den saken, og Soo fikk jobben. Spillerne ble så klart tuktet til tung, fysisk trening – og Frank smalt med kjeften også i lokalavisa:
Nesten alle norske fotballspillere trener feil. Det vil si, de begynner ikke tidlig nok. Her begynner de å trene hardt kun fra junior og oppover, mens vi i England systematisk trener de fra de er 10-12 år gamle.
Men resultater ble det. Akkurat som sist helg, så startet Fredrikstad faktisk sesongen i 1964 med å vinne 2-0 borte mot Brann. Spillerne og lagledelsen for øvrig var så i fyr og flammer over resultatet, at de hadde unnet seg en seiers-pjolter under middagen etter kampen. Dette fikk Soo til å se svart, og han skrev umiddelbart en oppsigelse på hotellets brevpapir. Denne oppsigelsen nektet FFK-styret å godta, og de fikk overtalt ham til å bli mot at de innførte alkoholforbud.
Midt på 60-tallet holdt Soo seg faktisk i samme klubb over to hele sesonger, men heller ikke denne gangen uten kontroverser. Han ledet AB København med jernhånd, og var en krevende ansatt for ledelsen, og en krevende leder for spillerne.
I 1967 hadde Soo flyttet til Malmö. Der ble han samme år trener for amatørlaget BK Flagg, mens han visst nok jobbet som sikkerhetsvakt. I 1972 ble han engasjert som trener for Höganäs BK. Rundt samme tid var han også aktuell som landslagstrener for Hong Kong, men samtalene rundt den jobben strandet.
Han ble boende i Malmö i Sverige frem til han flyttet tilbake til England i 1975.
Da var han alene.
Hva som skjedde i Franks privatliv i Norden er lite kjent. Jeg har vært i kontakt med historiker og forfatter Susan Gardiner, som skrev biografien The Wanderer – The Story of Frank Soo (2016), og hun intervjuet flere av hans søsken og nær familie i England i sitt forarbeid med boka, men ingen hadde noen gang hørt om noen ny kone og familie i Norge.
Susan hadde imidlertid klart å nøste opp at han også skulle ha fått en sønn i Norge i desember 1955. Han skulle visst nok ha blitt døpt Truls Kim.
Dette måtte jeg grave litt i. Jeg fant etter noen kreative søk på både digitalarkivet og Nasjonalbiblioteket litt mer rundt disse. Ja, Liv var oppført med etternavnet Andersen da lysningen stod i avisen, men med et slikt etternavn var det ikke lett. Så dukket det plutselig opp to navn i en adressebok for Oslo på slutten av 70-tallet. Truls Kim Anderli og Liv Anderli. Bostatt i Bentsebugata 18.
Kunne dette være disse to? Anderli var ikke noe vanlig navn, og siden det meste av digitale kilder fra 1955 og frem til i dag fortsatt er klausulert grunnet personvern, så var det avisarkivene og adressebøkene jeg måtte klare meg med.
Jeg fant imidlertid ut at dette var de samme, for i en adressebok stod Liv Anderli også med en adresse som matchet adressen fra lysningen. Ifølge digitalarkivet var Liv født i 1924 og døde i 2000. Hvor bodde Truls som barn? Da Liv Anderli dukker opp i adressebøkene i Oslo, så står det ingen Truls på samme adresse før i 1979. Da skulle han være rundt 24 år gammel.
Han var da registrert på samme bosted som sin mor frem til i 1991, da han igjen ble borte fra adressebøkene. I alle fall under det navnet. Et generelt avissøk viser et treff på en sak der en Truls Anderli er omtalt. Året er da 1996, og det lille som står er at han skal være fysiker og bo på Ullern.
I tillegg fant jeg noen resultater fra slalombakken i Bærum på 60-tallet. Da deltok Truls i slalom-konkurranser på aldersbestemt nivå. Jeg delte disse funnene med Susan, som engasjert kunne supplere med en kilde hun hadde funnet; der Frank i Norge hadde blitt spurt om han trodde sønnen kom til å bli fotballspiller slik som ham. Nei, han kom til å begynne med ski eller skøyter, hadde Frank Soo svart.
På mange måter fikk han rett. Men bodde de noen gang sammen som familie? Det virker som om Frank aldri fikk noen fast stilling som trener i Norge i den perioden han søkte jobber her. Var han for rastløs? Var norske fotballspillere og -ledere for lite profesjonelle, slik at det alltid endte i konflikter og støy?
Hjemme i England fikk Frank Soo påvist Alzheimer allerede tidlig på 80-tallet, og legene mente det muligens var fordi han hadde spilt så mye fotball, og headet de gamle, tunge ballene. De siste årene av hans liv tilbragte han på en psykiatrisk institusjon. Da han døde av sykdommen i januar 1991, hadde han ikke bare selv glemt hvem han var, men han var også blitt glemt av en hel fotballverden.
Frank Soo var kanskje både hard og kontroversiell som trener, men han skrev seg i alle fall inn i historiebøkene på sitt vis – ikke bare fordi han var den første ikke-britiske landslagsspilleren, og den første «kineseren» i engelsk fotball, men også fordi han faktisk profesjonaliserte en del nordiske klubber og innførte en treningskultur som vi i dag ikke hadde tenkt på som noe kontroversiell.
Som fotballspiller blir han hjemme i England bare husket for sin elegante stil, og sitt store smil. Susan Gardiner ga som nevnt i 2016 ut en biografi om ham i England, og for at han ikke skal bli glemt, så er det også opprettet et fond i hans navn som har som mål å rekruttere og utvikle flere asiat-britiske fotballspillere. Hvert år arrangeres det blant annet Frank Soo Cup for barn med minoritetsbakgrunn i Liverpool.
I klubben Stoke City har Soo fortsatt en høy stjerne, og ikke langt unna der deres tidligere hjemmebane Victoria Ground lå, så finner du i dag veien med hans navn – Frank Soo Street.
Noe gatenavn fikk han dog aldri oppkalt etter seg hverken i Norge eller Sverige, etter som kallenavnet hans The Smiler som aktiv spiller i England, ble til Slavedriveren som trener i Skandinavia.
Men uten den litt tøffe trenerstilen, så hadde ikke Djurgården hatt tilnavnet Järnkaminerna i dag. Frank Soo var nok bare litt forut for sin tid, på så mange måter.
Til minne om Frank Soo (1914-1991)
Dagens låt blir Dylan Le Blanc sin «Forgotten Things» fra sitt senest album, som blir et passende soundtrack til historien om den glemte Frank Soo.