I dag fortsetter turen gjennom Canada, og for å komme meg fra provinsen Newfoundland & Labrador, så tar jeg ferga fra Channel-Port aux Basquets, og over til byen North Sydney i provinsen Nova Scotia.
Nova Scotia er den nest minste av alle provinsene i areal. Området er ikke mye større enn Innlandet fylket, og selv om det heller ikke er veldig tett befolket, så bor det faktisk nærmere 1 million der. En tredjedel omtrent av disse bor i hovedstaden og den største byen, Halifax. Er du som meg interessert i emigrasjonshistorie, så tenker jeg du drar kjensel på navnet. En rekke av båtene som fraktet emigranter over Atlanterhavet la til kai her.
Provinsen var en av de fire opprinnelige som så nylig som i 1867 ble til landet vi kjenner i dag – Canada.
Navnet Nova Scotia betyr Nye Skottland – et navn som ble gitt til området så tidlig som på 1600-tallet av Kong James av England. Han ga nemlig en skotsk nybygger retten til landet, selv om franskmennene allerede hadde etablert en koloni i området. Dette ble starten på en konflikt mellom Frankrike og Storbritannia om landområdene i Canada, men etter sjuårskrigen midt på 1700-tallet – så gikk britene seirende ut av den kampen.
I dag finner vi flere britiske stedsnavn igjen i Nova Scotia, akkurat slik man gjør i New England-området over på amerikansk side. Hovedstaden Halifax er jo et eksempel. Det finnes også skotske navn her, og ikke langt unna fergeleiet som går over til Prince Edward Island finner vi den lille byen New Glasgow, hvis sykehus litt merkelig heter Aberdeen – og ikke New Glasgow. Litt lenger nordvest finner vi småbyen Wallace – som fikk sitt navn etter den skotske folkehelten William Wallace, som mange av oss husker fra filmen Braveheart.
Dagens stopp gjør vi derimot i hovedstaden Halifax. Byen som ved siden av emigrasjonshistorie kanskje er mest kjent for to tragiske hendelser i verdenshistorien – som begge skjedde på 1910-tallet.
Havnebyen ble et naturlig leide for å bistå etter Titanic-forliset i 1912, og majoriteten av de som døde i forliset ligger begravet i byen. Fem år senere opplevde byen en enda større tragedie tett på.
To skip, deriblant et norsk, kolliderte rett utenfor havna, og et av disse var fullastet med eksplosiver. Det førte til en gigantisk eksplosjon som tok livet av over 2000 mennesker, og skadet det fem-dobbelte. Helt frem til Hiroshima-bomben var dette verdenshistoriens mest kraftige og største eksplosjon.
Det kunne gått enda verre hadde det ikke vært for en snarrådig jernbanearbeider, som jobbet på jernbanestasjonen like i nærheten av havna. Vincent Coleman ble varslet om kollisjonen rett etter at den skjedde, og fikk beskjed om at skipet kom til å eksplodere – og at han måtte komme seg vekk så fort som råd.
Han valgte imidlertid heller å morse opp alle inngående tog med beskjed om at de umiddelbart måtte stoppe, fordi det kom til å eksplodere i havna. Han lyktes med det, og reddet derfor egenhendig livet til flere hundre togpassasjerer, som alle nærmet seg Halifax. Selv rakk han ikke å flykte fra stasjonsbygget der han jobbet, og døde selv i eksplosjonen. I dag minnes Coleman i byen ved at en av de lokale fergene har fått hans navn.
Dagens soundtrack er signert Jon Bryant. Han ble født og vokste opp i den lille byen Fall River, like utenfor hovedstaden Halifax, men flyttet i voksen alder til andre siden av landet, der han i dag bor med sin kone, som også er fra Nova Scotia, i storbyen Vancouver. Låta «Heroine» er hentet fra Bryants tredje studioalbum, som ble gitt ut i 2016 – «Twenty Something».
Hold me close, hold me in
Babe, your love feels like heroine
So calm my hands and touch my skin
The shaking stops when the drugs kick in
But I'm out of love, out of guides
I'm out of rules, I'm out of lines
It's on me
I'm out of days, I'm out of nights
Too many wrongs to make it right