I dag markeres verdensdagen for psykisk helse i 150 land. Dagen ble først markert i 1992, og ble initiert av organisasjonen WFMH - World Federation for Mental Health. Siden 2003 er det organisasjonen Mental Helse i samarbeid med Helsedirektoratet som har arrangert og koordinert denne dagen her hjemme.
Årets tema er “Vi trenger å snakke mer sammen”. Det er forsket på at det å snakke sammen utløser endorfiner, i motsetning til det å sende meldinger. Årets hashtag er #gi8minutter, og oppfordringen er å ringe noen i åtte minutter.
Dagen har blitt markert over hele Norge i dag, og på min arbeidsplass HINN ble dagen markert i glassgården utenfor kantina, med blant annet vafler. Det er mye omsorg i et lunt vaffelhjerte også.
For min del, så er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke er veldig glad i å snakke i telefonen - hverken å ringe, eller å bli oppringt. Slik har jeg av en eller annen grunn alltid vært, men setter veldig pris på samtaler ansikt til ansikt. Jeg bør absolutt bli bedre på å ta opp telefonen, og ringe - og skal i kvelde ringe min 90 år gamle mor, som sitter alene hjemme på Raufoss, og kjenner på en ensomhet, etter at mange av hennes nærmeste ringevenninner det siste året dessverre har gått bort. Eplet har her falt langt fra stammen - for min mor elsker å snakke i telefonen, og blir overlykkelig hver gang noen ringer. Min anbefaling til alle som kjenner min mor, og som har hennes nummer, er å gi henne 8 minutter av din tid i kveld. Det kommer hun helt sikkert til å sette stor pris på.
Statistikken viser at hele 1 av 3 under 44 år sier de opplever lite mening i livet. Det er skremmende at så mange unge kjenner på en slik følelse, og det er ikke til å stikke under en stol at en del av denne oppblomstringen trolig også skyldes nettopp telefonen. Smarttelefonen. Den stjeler mye av barn og unges tid, som de i stedet burde ha brukt til å være sammen med venner fysisk, og øve seg på å være åpne og dele sine tanker, og sammen snakke om følelser og hva de tenker på. Det er nok mange som ikke vil bry andre med slikt, og en slik refleks ligger nok i mange mennesker helt uavhengig av alder. Spør du noen “hvordan går det?”, så svarer de fleste på refleks at “takk, det går bra”. Men går det egentlig så bra? Vi har alle vårt, og det ville i mitt narrativt vært relativt overraskende hvis livet alltid gikk på skinner.
Livet er en konfekteske, som det ble sagt i filmen “Forrest Gump”. Jeg skjønner bildet, selv om jeg har afantasi - men faktum er at livet også naturligvis består av alt annet enn konfektbiter. Det består av rotten løk, sur sitron og kaldt vann også. Det er helt normalt, men det hjelper lite for de som faktisk opplever at livet virker uoverkommelig og meningsløst. Forskning viser at mennesker som opplever mening i livet er mindre utsatt og sårbare for blant annet depresjon, ensomhet og avhengighet - og her kan menneskelige møter og en prat over en kaffekopp være et lavterskel bidrag til å gi bort litt opplevelse av mening. Å bli sett, å bli hørt, å bli møtt, å bli likt. Fire universelle små ting som koster så lite, men som gjør så mye.
Selv har selv gjennom livet tidvis følt på både meningsløshet og melankoli. Det går i perioder, og spesielt i den kalde mørketida er jeg mer utsatt. Bank i bordet har jeg allikevel lært meg å leve med det, og det har aldri vært så ille at det har blitt et problem for meg i hverdagen. Jeg har heller prøvd å snu det til å være en form for mennesklig styrke, og for meg er det egenterapi med både skriving og alle interessene jeg bruker tid på. I slutten av ungdommen var det låtskriving som var rommet der jeg kunne skrive ut det jeg tenkte på, men som jeg ikke nødvendigvis ville dele med de rundt meg. Finn en måte å del dine tanker på, enten til en god venn, eller ned på et papir. Hør på musikk som gjør deg godt.
For meg er det musikk i moll som gjør meg godt. Jeg har mange ganger fått påpekt at jeg alltid spiller eller setter på “deprimerende” musikk - men for meg er det akkurat det som gir mening, og det som får meg opp. Vi er alle forskjellige, og jeg tenker at det må være helt greit. Gjør mer av det som gjør DEG godt.
Og finner du ikke noe positivt, så vær så snill å del det med noen. Det er mange som vil hjelpe. Vil du ikke snakke med en venn, så har Mental Helse en gratis og døgnåpen telefontjeneste som kan nås på 116 123.
Og jeg lover deg at den som møter deg i andre enden der ikke er Gaute Grøtta Grav!
Dagens soundtrack kommer fra bandet School is Cool, og er en sang jeg ofte kan gå til når jeg kjenner på mine normale svingninger. Bandet er fra Belgia av alle ting, og har holdt det gående helt siden 2009.
Låta “I’m not Fine” finner du på bandets tredje album, som kom ut i 2017 og bar den optimistiske tittelen “Good News”. Siden den gang har det blitt ytterligere to album, og ei ny ei er på trappene. Ei låt fra det kommende albumet ble sluppet på Spotify i mai.
See honey I'm not fine
And I haven't been for a long time
But I'm beginning to believe
That only you could help me overcome
It's like nothing's real
And it hasn't been for a vast expanse of time and space
But in the light of your gorgeous face
I can be distracted for a while
No I'm not allright
I'll tell you since you're asking