Mine første musikalske opplevelser i livet kom fra min 16 år eldre storesøster sin samling av Grand Prix-kassetter. Eller Eurovision, da – for å være korrekt. Hun var stor fan av konkurransen, og hadde alle årgangene på kassett fra 1979 og fremover.
Hun hadde også noen eldre 7-tommere, og jeg husker spesielt godt at jeg tjuvlånte Brotherhood of Man sin Save Your Kisses for Me – som vant i 1976, året før jeg ble født.
Mitt første klare minne fra at jeg selv så på konkurransen hjemme i stua på Tandum, var finalen i Bergen i 1986. Da ble jeg umiddelbart forelsket i belgiske Sandra Kim, og 9-år gamle Hans Josef tapetserte blant annet det hemmelige rommet på loftet i garasjen med utklipte bilder av henne, med høyt år og pastellfarger – trolig sakset ut i fra min mors Hjemmet-magasiner.
Jeg hadde nok helt sikkert sett på konkurransen tidligere også, men jeg blander disse minnene fra da jeg tjuvlånte min storesøsters kassetter, og hørte i hjel låtene på min første kassettspiller. Det var det som var den musikalske tilgangen hjemme – ved siden av Håkon Banken, Bjøro Håland og Ivar Simastuen, som også var kassetter som søsteren hadde i samlinga. Ja, også «Frem fra Glemselen»-serien, da.
Jeg husker noen favoritter fra hver kassett. Jeg lurer på om ikke 1980-utgaven hadde en Formel 1-bil på coveret – og det dro selvfølgelig for en bilinteressert smågutt. Sami Ædnan var jo også en klassiker fra det året. Jeg har prøvd å snuse opp igjen den utgaven på nett, men finner ingen versjon med en Formel 1-bil på coveret – men fra det jeg har funnet ser det ut som at det eksisterer et vell av versjoner fra hver årgang.
På 80-tallet sang landene på sine egne språk, og det var jo egentlig litt mer sjarmerende enn i dag, som det meste er på engelsk. På den andre siden, så gjorde nok det til at jeg stort sett hørte mest på de låtene som ble fremført på et språk jeg skjønte. Ja, minus Sandre Kim da.
«Diggi-loo, Diggi-ley» husker jeg var en favoritt, og 1984-kassetten ble godt spilt. Da Bobbysocks vant året etter, så satt jeg sikkert i stua sammen med familien og så på, selv om jeg ikke klarer å fremkalle noen minner fra det TV-øyeblikket. Låta fenget meg heller ikke noe spesielt, mener jeg å huske – og jeg lurer på om jeg faktisk spilte svenske Kikki Danielsson sin sang mest på kassetten. Galskap, vet du. I retrospekt.
Det var ikke et år for sent da heavy-rocken tok over, og jeg fikk mast meg til å kjøpe eller få påspandert, mine egne kassetter, i stedet for å måtte spille mine søstres. Men jeg likte Grand Prix-kassettene, og jeg kjenner fortsatt på et nostalgisk forhold til både låtene fra 80-tallet, og ikke minst konkurransen i seg selv.
Etter en god del år uten å følge med, så har jeg de siste årene fått med meg finalen sammen med ungene. Da ordnet vi oss med litt god mat, og lager stemmeskjemaer. Vi gir poeng for show, antrekk og sang. Så summerer vi, og sammenligner – og holder oss våkne til det bitter end, selv om det blir langt på natt. I fjor husker jeg det bare var på hekta at ikke minstejenta sovnet i sofaen før Sverige ble oppropt som vinnere.
Stemmeskjemaer husker jeg også at jeg satt med i min egen barndom. På den tiden klippet vi dem ut i fra lokalavisa, som alltid trykte opp et ferdig skjema før finalen. Jeg kan ikke huske om det var flere kolonner der, så jeg tror nok det kun var en samlet karakter som kunne gis.
Selv om vi har modifiserte skjemaet litt i heimen, så holder vi oss tro til poengskalaen. Vi kan sette 8, 10 og 12 – men aldri 9 og 11. I tillegg har finalen også ofte blitt brukt til litt geografilære. Jeg husker at eldstejenta ivrig tegnet og fargela alle landenes flagg på det første skjemaet vi lagde, da hun var en seks-sju år gammel. I fjor var det minstejenta som fikk jobben – og så får vi se om hun vil gå inn for oppgaven igjen i år, eller om far må til pers denne gangen.
Jeg synes fortsatt det er underholdende å se på Grand Prix – som jeg fortsatt akter å kalle det – sammen med døtrene, men mye av moroa stammer vel fra at det mer og mer minner om et freak show. En slags moderne P T Barnum-forestilling med artister. For musikken er jo ikke all verden. Det kan vi vel være enig om.
Jeg har prøvd å gå tilbake i MGP-historien for å lete etter låter som jeg med hånda på hjertet har likt så godt at jeg også kunne ha hørt på dem utenfor MGP-konteksten. Det er forsvinnende få av det kaliberet.
Jeg har nevnt den gamle Brotherhood of Man-låta fra 70-tallet. Greit nok, den er akkurat innafor. Ellers husker jeg at jeg faktisk kjøpte den irske vinnerlåta fra 1994 – Rock n’ Roll Kids – som var en trivelig folk-låt med catchy refreng. Straight og kjedelig, kanskje – men absolutt innafor som noe jeg den gangen kunne høre på utenfor sirkuset.
I moderne tid blir det imidlertid verre og verre å finne noe. Årets norske bidrag er vel kanskje det nærmeste på lenge. Men det når fortsatt ikke opp til det beste bidraget vårt gjennom historien – i mine høyst subjektive ører.
Da må vi tilbake til 2015, og Kjetil Mørland & Debrah Scarlett sitt bidrag «A Monster Like Me».
Låta karret seg til finalen etter å ha kommet på 4. plass i semifinale 2 – et opplegg som for øvrig er helt håpløst, og tar litt brodden ut av hele konkurransen. Litt av moroa i sin tid var jo å høre låtene for første gang i selve finalen.
I finalen gikk det heller ikke så halvgæærnt, og den havnet til slutt på en respektabel 8. plass, fire fattige poeng bak Estlands bidrag.
Men låta vant faktisk også en pris også. Når studiolampene sluknet, så ble den nemlig stemt frem av de andre MGP-komponistene som finalens beste komposisjon – The Composer Award. Noe som vel i utgangspunktet var akkurat det konkurransen skulle være, men som i nyere tid heller har blitt et politisk og nabolands-spill, der stemmene ofte går samme vei landene i mellom uavhengig av kvaliteten på låt og artist. Litt som å bløffspille i poker, altså.
Nå går først turen til Biri Travbane, der vi skal overvære årets første V75-løp - travsportens Grand Prix - i finfint maivær. På vei bortover skal vi spille «A Monster Like Me» i den nyreparerte Mondeoen, før vi i kveldingen er klare for freak-show hjemme i stua –akkompagnert av hjemmelagd pizza, snop og stemmeskjemaer.