I dag er det 40 år siden et av 90-tallets tøffeste debutplater ble gitt ut. Albumet bar ingen tittel, og coveret viste fire snåle gutter i tidlig 20-åra foran en lyseblå bakgrunn. Den ene med hendene ned langs side, den andre med hendene bak ryggen, den tredje med foldede hender foran magen, og den siste med hendene i lomma.
Ikke døm plata etter coveret. Bak det usexy, nerdete og billige ytre var det ei plate proppfull av ungdommelig energi. 40 minutter med fandenivoldsk, skakk punk-pop.
Bandet hadde blitt stiftet bare to år tidligere i Los Angeles, og hadde tatt klengenavnet som faren til frontfiguren hadde gitt ham som barn til navn. Weezer. Et navn han hadde hentet fra en av karakterene i den gamle, amerikanske TV-serien Rakkerungene – som mange også sikkert husker fra NRK.
Frontfiguren bar ellers det særdeles artistvennlige navnet Rivers Cuomo. Faren var av italiensk avstamming, og hadde oppkalt sønnen etter to italienske fotballspillere som spilte i VM, som pågikk i Mexico samtidig som guttungen ble født.
Dagen etter at guttungen kom til verden på et sykehus i New York City, så scoret Luigi Riva og Gianni Rivera tre mål på et kvarter for Italia, da de slo vertsnasjonen 4-1 i kvartfinalen. Faren var i fistel. Både over seieren, og over å ha blitt far. Så klart gutten måtte hete Rivers.
Bandet fikk ingen god start på karrieren, og måtte stort sett innfinne seg med å spille konserter foran nær tomme lokaler. Da de etter hvert bestemte seg for å spille inn en demo, så ble de oppdaget av plateselskapet Geffen Records, som signerte dem.
Etter at debutalbumet ble gitt ut 10. mai 1994, så fikk bandet muligheten til å være med de allerede så populære Green Day på turne – som oppvarmingsband.
Jeg for min del oppdaget bandet gjennom en av gratis-CDene til musikkmagasinet Beat. Der fikk plata rosende omtale, og musikken ble beskrevet som en blanding av Beach Boys og The Pixies. Ingen dårlig sammenligning det, og ganske så musikalsk presis, også.
Med debutalbumet, som på grunn av bakgrunnsfargen på coverbildet bare ble omtalt som «The Blue Album», så skjøt karrieren til Weezer fart. Plata solgte etter hvert om hakka møkk, og singler som «Buddy Holly», «Say It Ain’t So» og «Undone – The Sweater Song» - sangen som åpnet Beat-CDen i nummer 4 1995, spilte seg alle inn på både radiolister og singellister hjemme i USA. Det gikk ikke lenge før bandet selv fylte opp konsertlokalene – og det som headlinere.
Min absolutte favoritt på plata er åpningssporet «My Name is Jonas», som er ei skikkelig college-punk-power-pop låt. Full fræs, som Matoma ville ha sagt.
Introen på låta stod en fyr som aldri fikk være med på moroa for. Originalgitaristen Jason Cropper fikk sparken under innspillingen av plata, fordi han visst nok ikke var disiplinert nok, og skapte en del uroligheter. Sjefs-Weezer Cuomo var redd for at han skulle ødelegge bandets kjemi, og erstattet ham med Brian Bell. Den eneste arven fra Cropper på debutplata var altså åpningsriffet på åpningssporet.
Weezer er fortsatt aktive, og ga i 2021 ut sitt seneste – og 15. – studioalbum. Kara er nå i midten av 50-åra, og i anledning debutalbumet fra 40 år tilbake, så har de nå lagt ut på en stor The Voyage to the Blue Planet Tour – der greia er at de blant annet spiller debutalbumet live fra A til Å.
I morgen går de på hovedscena på Wonderfront-festivalen i San Diego, California – men i dag spiller jeg My Name is Jonas høyt her på Vingnes.
For ei låt! For ett album!
Gratulerer med jubileet!