Når jeg tenker på Florida, så er det to tidlige minner som dukker opp.
Det ene er billedbrevene fra Erik Diesen, som gikk på NRK på tidlig 80-tallet. Den første sesongen i 1982 var ene og alene viet til Florida, og hele fem episoder ble produsert om staten Florida. Da programserien først ble omtalt i januar 1982, så var det under navnet «Tivoli Florida». Da første program ble vist på statskanalen søndag 14. mars, så ble det annonsert med den krøkete og lange teksten «På jakt etter ungdommens kilde. Første billedbrev fra Erik Diesen i Florida dreier seg om turisme i går og i dag». Senere ble TV-serien bare kjent som «Billedbrev med Erik Diesen».
Det andre minnet er så klart Miami Vice. Lenge før serien ble vist på NRK, så hadde den New Wave-inspirerte intromusikken signert tsjekkoslovakisk-fødte Jan Hammer gått til topps på hitlistene både i USA og her hjemme. Så nysgjerrig var nordmenn på denne nye TV-serien, som debuterte på amerikansk fjernsyn høsten 1984, at flere videobutikker rundt årsskiftet 1985/86 hadde fått inn episoder på VHS til utleie.
SVT var først ute i Norden med rettighetene, og kunne stolt sette opp episode 1 på sendeskjemaet mandag 7. april 1986. Norske dagsaviser så til Sverige denne mandagen, og anbefalte de som kunne om å svitsje over fra NRK til SVT. «Så skal vi få se hva dette dreier seg om også. Sikkert fjorårets mest omtalte cop-show internasjonalt», skrev Arbeiderbladet noen dager tidligere.
NRK på sin side var mer skeptiske. De hadde en mer restriktivt holdning til det som den nytilsatte sjefen for statskanalens filmavdeling Berit Rinnan kalte «TV-vold». Men i dagsavisene kunne vi lese at folk strømmet fra NRK til SVT, og VHS-utgavene lå på toppen av utleiestatistikken våren 1986. Dermed kom NRK til slutt på banen, men hadde fått til en avtale om at de selv kunne «ta i bruk saksa» og ifølge Rinnan «klippe bort enkeltscener dersom det dveles unødig lenge ved en voldshandling, eller handlingen synes umotivert i forhold til handlingsforløpet»
«Detek-timen» på fredagskvelden ble ryddet for at den Michael Mann-produserte TV-serien Miami Vice skulle få sin premiere fredag 6. juni 1986. Rinnan var spent på publikums reaksjoner, og en dagsavis hadde samme dag som premieren overskriften «Mer blod i Detektimen» - og skrev at Miami Vice ville gjøre Derrick til «den reneste barnehageonkelen». Nu vel.
Miami Vice ble så klart en suksess også på NRK.
Jeg var en av de som satt klistret og så på detektimen på fredagskveldene, og Miami Vice var for meg også et herlig friskt pust. Jeg kan ikke huske at det var mye overdreven vold og blod – selv om det så klart ikke var like diskret og sofistikert krim som Bergerac.
Introen var hakket heftigere enn på billedbrevene til Erik Diesen, og ble en manifestasjon av 80-tallets blomstrende pastellmote og hårsveiser. «1/2 7»-introen bleknet i forhold.
Det var rosa flamingoer, palmer, store bølger, skyskrapere, raske briller, fete biler, papegøyer, lettkledde damer – akkompagnert av suggerende synth-musikk hvor åpningen setter kriminalstemningen med lyder som ligner på flerskudd fra et automatvåpen. Alle over 40 kjenner vel automatisk igjen «Crockett’s Theme».
Men dessverre. Den får ikke plass på årets spilleliste, så dere får ikke et gjenhør med den her – annet enn i eget hode.
Det ble til slutt hele fem sesonger og totalt 114 episoder av Miami Vice. Jeg har sikkert ikke sett halvparten en gang, for jeg klarer ikke huske om alle sesongene ble sendt på NRK.
En episode jeg vet at jeg IKKE har sett, er episode 4 – «Bad Timing» - i den femte og siste sesongen.
Miami Vice ble notorisk kjent for å dra inn mange kjente artister og skuespillere fra filmlerretet til små biroller. Av kjente fjes som har dukket opp i småroller som enten dopdealere, kjeltringer, agenter eller halliker kan jeg nevne navn som Leonard Cohen, Phil Collins, Miles Davis, Frank Zappa, Gene Simmons, Wille Nelson, Viggo Mortensen, Bruce Willis, Julia Roberts, Wesley Snipes, Chris Rock, Melanie Griffith, Liam Neeson og Ben Stiller.
Ingen av disse dukker opp i episoden «Bad Timing», men derimot dukker to av mine favorittskuespillere i dag opp som fengselsfugler, som sammen planlegger et rømningsforsøk. Selveste Pruitt Taylor Vince (“Stan” fra Beautiful Girls / “Rub” fra Nobody’s Fool) og Gary Farmer («Nobody» fra Dead Man). Det i seg selv fortjener oppmerksomhet, og at jeg klarer å oppdrive episoden på en eller annen strømmetjeneste i løpet av året.
Miami Vice og Jan Hammer var med å bane vei for en estetikk og en sound som ble inspirasjon for en musikalsk sjangerbølge på 2000-tallet som ble kalt for synthwave – og som er en enorm guilty pleasure for meg.
Sjangeren blomstret opp i kjølvannet av spillet Grand Theft Auto (GTA): Vice City (2002), som i sin tur hadde latt seg inspirere av den neonfargede pastell-estetikken fra Miami Vice og blant andre «Blade Runner» (1982). Vi finner også igjen denne estetiske inspirasjonen i blant annet spillet «Miami Hotline» (2012), samt i nyere audiovisuelle produksjoner, som i filmen «Drive» (2011) og Netflix-serien «Stranger Things» (2016-).
Flere artister har latt seg inspirere. Sjekk bare ut franske M83 sin seneste singel «Mirror» (2003), og du vil garantert få assosiasjoner til Miami Vice.
Dagens låt kommer hverken fra Miami, Florida, eller USA. Ei heller fra Frankrike – der majoriteten av synthwave artistene faktisk kommer fra, med Daft Punk som en av de første. Vi skal nemlig hjem til Norge, og Susanne Sundfør. Sundfør har forøvrig hatt vokal på ei M83-låt til filmen «Oblivion» (2013), men dagens sang blir «Fade Away» fra plata «Ten Love Songs» (2015) – som kanskje heller aldri hadde blitt til i dens form og sound hadde det ikke vært for Jan Hammer og Miami Vice.
Jeg lukker øynene mine, og svinner hen til 80-tallet. Til South Beach, Miami, blått hav, palmer, pastellfarger og flamingoer.
This is the sound of my heart
The sound of my heart, the sounds of me
It feels like I'm falling apart
I'm falling apart ever so slowly