I formiddag gjorde meg en bråtur ned i byen for noen ærender tidligere på dagen, og med meg i posten ut igjen i fra Mesna Mat havnet en kvast med mynte på tilbud. Her skal dere få et godt tips: trenger dere urter, egentlig samme hva - så er det galskap å kjøpe disse i ordinære dagligvarebutikker. De er som regel både overpriset og av skikkelig dårlig kvalitet. Jeg tror jeg aldri har fått tak i mynte som faktisk har luktet friskt av mynte der.
Mynte-kvasten du får kjøpt på Mesna mat, og sikkert andre slike private butikker, lukter så intenst og mye, at du kjenner det i heimen i flere dager etterpå. I tillegg er det billig, og det er mye. For mye - men jeg tenker det sikkert går greit å fryse restene, hvis du ikke klarer å bruke det opp.
Grunnen til at jeg kjøpte mynte, var så klart at jeg hadde en tanke om å lage meg et par mojitos til dagens underholdning: travløp fra Sverige, og fotball fra England - rett inn i stua via fjernsyn og internett. Tidene har forandret seg. Da jeg først begynte å interessere meg for Swindon, så måtte jeg enten vente flere dager, få lov til å ringe klubben fra hustelefonen, eller hvis de hadde kveldskamp - sette meg i Mazda’n til fattern uti garasjen, og skru på bilradioen på mellombølge. Det var faktisk eneste plassen der jeg fikk inn engelsk radio, og da kunne jeg høre på fotballsendingene med skurr. Foreldrene mine måtte vel lure på hva jeg drev med, da jeg satt et par timer i bilen i garasjen fra tid til annen - men jeg startet den vel aldri. Hvordan det kunne være batteri til å sitte der i to timer å høre på engelsk radio, nei, det kan jeg vel ikke helt forklare den dag i dag.
Nok om det, det var en avsporing. I går var jeg langt nede og høyt oppe på 90 minutter med Swindon på skjermen. En første omgang, som var så deprimerende dårlig som jeg sjeldent har sett - men en andre omgang, som bar bud om lysere tider, og at vi muligens klarer å ta noen poeng i år allikevel. Vi begynte med ett i går - borte mot Chesterfield, som er tippet som en av favorittene til å vinne hele skiten. Det var jo ikke verst. Ei heller med tanke på at vi har tapt de to foregående seriestartene.
Ny avsporing. Beklager. Det var mynten, ja. Mojito ble det. Både en, og to, og sannelig min hatt tre. Mens jeg koste meg med å lage det jeg, i all beskjedenhet, synes er en bedre versjon enn det jeg betaler 140 kroner for på utesteder, så måtte jeg ha litt musikk til arbeidet.
Jeg kom på et band som jeg hørte en del på for over 20 år siden, etter å ha kjøpt en CD, sikkert enten på Råkk n Rolls eller via postordrekatalogen Ginza. Lowgold.
Et eller annet sted oppe i andreetasjen skal jeg ha CD'en fortsatt, men heldigvis fant jeg den igjen på Spotify også. Jeg hadde aldri hørt om bandet før jeg kjøpte plata, og jeg klarer ikke å huske hvorfor jeg kjøpte den - men det var vel sikkert noen navn på coveret som hørtes kjente ut, kanskje på takkelista - eller at coveret bare så spennende ut. Men jeg husker jeg hadde skikkelig oppheng på ei av låtene på plata: Beauty Dies Young.
Den hadde jeg ikke hørt på mange år, så det var moro å finne den frem igjen i dag - og spille høyt mens jeg lekte bartender på kjøkkenet. Låta holdt seg minst like godt som for 20 år siden, og den ble spilt flere runder utover dagen, i mellom all fotballen - og alt travet.
Jeg kom på at jeg vel ikke hadde hørt noe hverken fra eller om bandet etter at jeg kjøpte plata heller, så hvor ble de av. Internett kunne gi meg svar. Plata jeg hadde kjøpt var deres debutalbum, og kom ut i 2001. Bandet var fra St. Albans i England, og de holdt det gående frem til de hadde gitt ut sitt fjerde album i 2008. Da var ikke motivasjonen til å fortsette der lenger. De hadde aldri fått den suksessen de selv hadde håpet på, og kanskje mente de fortjente. Låta jeg hadde digget, ble deres største hit. Den noterte seg som best en 67. plass på de engelske singel-listene da den kom ut.
Siden den gangen har ingen hørt noe fra dem, men gitaristen Miles Willey fant jeg igjen på universitet i Brighton - der han de siste 15 årene har jobbet i PhD-administrasjonen på Universitetet i Brighton. Der havner de til slutt, altså. Alle mislykkede musikere. I Akademia.
Vokalist, låtskriver og hovedhjernen i Lowgold, Darren Ford, var ikke så lett å snuse opp. Det er litt for mange som heter det samme. Også blant de som driver med musikk. I følge Wikipedia-siden til bandet, så virker det som han i sin tid stod bak et par blogger, og i tillegg skrev for et par til - blant annet en fotballblogg. Ingen som ser ut til å eksistere i dag.
Samme hvor bra musikk du lager, så er det de færreste som klarer å gjøre et skikkelig levebrød av det, altså. Spesielt innenfor sjangere som det går mange av på dusinet.
Det var synd det gikk den veien med Lowgold, for bandet var virkelig inne på noe - og spesielt med låta “Beauty Dies Young”. Jeg husket plutselig at jeg for noen år siden hadde lett etter dem på Spotify, men da ikke funnet dere. Jeg fant forklaringen. Musikken ble ikke tilgjengelig på Spotify før i 2021, og da fikk de litt promotering fra uventet hold - da Coldplay sin offisielle Twitter-konto skrøt av både plata og bandet. Det viste seg nemlig at de hadde varmet opp for Coldplay på en turne i England tilbake i 2000.
Forhåpentligvis fikk plata noen ekstra strømminger etter den tweeten. I dag har jeg i alle fall gjort mitt til at statistikken deres på Spotify får en ørliten oppsving, og jeg anbefaler alle andre som er glad i musikk om å gjøre det samme! Sjekk ut Lowgold - og “Beauty Dies Young”!