Musikkmagasinet BEAT ble utgitt for første gang i 1985, og bak det stod en gjeng med musikkfrelste skribenter som tidligere hadde jobbet i musikkbladet Puls. Etter en konflikt med sistnevnte sin utgiver, så valgte gjengen å bryte ut, og starte for seg selv.
Det første nummeret kom ut i juli 1985, og kostet den nette sum av 12 norske kroner. Det tilsvarer omtrent 36 kroner i dagens verdi. Det var aldeles deilig med en tid der folk ikke nærmest gjorde seg til kjeltringer fordi de overpriset alt. Slik har dessverre alt blitt i dag. Ikke for det, folk prøvde seg allerede i 1985. Hovedgrunnen til konflikten redaksjonsmedlemmene hadde med sin forrige utgiver i Puls, var at vedkommende var mest opptatt av å tjene penger – og ikke så opptatt av innhold.
BEAT mønstret en hel skokk av gode skribenter, og var godt dekket i mange sjangere. Karer som Torgrim Eggen, Jan Omdahl, Øyvind Pharo og Tom Skjeklesæther var med i fra starten. Ja, også Finn Bjelke, så klart. Popquiz-guruen, som i dag fyller 65 år.
Bladet var fullspekket med gode intervjuer, artikler, anmeldelser og annet snadder. Pennen de førte var syrlig og forfriskende, og de la gjerne mye av seg selv inn i måten de skrev på. Akkurat slik jeg liker å gjøre, og som jeg elsker å lese andre gjøre.
I det første nummeret anmeldte Bjelke den ferskeste plata fra det australske bandet Men At Work, og sammenlignet den med å se på sitt kjære Lyn spille i 3. divisjon.
Det var bedre når bandet spilte «Down Under» på Ullevi. Det var en liten vitamin-innsprøytning for mitt vedkommende, der jeg stod med ansiktet solid plantet i en gøteborgsk politihesterompe i køen for å se Bowie (Finn Bjelke)
Jeg havnet ikke på BEAT-bølgen før godt utpå 90-tallet. Jeg visste vel neppe at det eksisterte på 80-tallet, og hadde jeg visst det, så hadde jeg sikkert ikke fått kjøpt det på Samvirkelaget på Bøverbru. Jeg tror den første utgaven jeg kjøpte måtte være så sent som i 1995. Da hadde magasinet allerede eksistert i 10 år. Selve gulrota var at man med bladet fikk med en gratis CD med et utvalg av ny musikk, som også ble omtalt i bladet.
Gjennom både disse og anmeldelsene oppdaget jeg mye ny, grom musikk på 90-tallet, som jeg trolig ikke hadde oppdaget uten.
I det første bladet jeg kjøpte fulgte det med en CD med blant annet musikk fra Matthew Sweet, Supergrass og Teenage Fanclub, og jeg endte etter hvert med å kjøpe albumene fra disse tre etter å ha hørt gjennom smakebiten på BEAT-skiva. Anmeldelsene var kostelig morsomme, og jeg leste bladet nøye fra perm til perm – flere ganger.
Jeg husker blant annet at det lokale Toten-bandet Conception fikk beinhard slakt av BEAT sin metal-ekspert Øyvind Ihlen; Anstrengt og pompøs vokal sørger for grunnstøtingen for et ellers stødig skip.
Mer fristende var det da å sjekke ut bandet Better Than Ezra, som Finn Bjelke ga gode skussmål – og ga fem (av seks mulige?) B’er: I skjæringspunktet mellom REM (å, nei, ikke de igjen!), The Jayhawks og den melankolske delen av Toad The Wet Sprocket, skrev Bjelke om trioen fra Louisiana. Da visste jeg umiddelbart at dette var noe for meg, og stakk for å handle meg (eller helst bestille, de hadde det neppe inne på den lokale platesjappa) plata.
Flere free-lancere var da allerede koblet på magasinet, deriblant herlige Tor Milde (1953-2014). Han skrev følgende om den da nye plata fra Soul Asylum:
Til tider låter det så ordinært og alderdommelig at Smokie-frekvensen slår ut på «DANGER!» - og det er vanskelig å la være å knuse stereoanlegget.
BEAT var fortsatt veldig mannetungt, men de hadde to forfriskende journalister i Helle Høiness og Kjersti Lund, som også liret av seg gode anmeldelser.
Etter 1997 ble det plutselig stille fra gjengen i BEAT. Så dukket det plutselig opp igjen en ny utgave rett før årtusenskiftet. I desember 1999 kom et over 100 sider stort nummer ut – det første på nærmere to år. Forklaringen vi fikk var at det gamle trykkeriet var lagt ned, og at det derfor hadde tatt tid. I tillegg lanserte de et nytt slogan for bladet: «BEAT: Bladet som kommer når det er ferdig». God humor og selvironi hadde den gjengen flust med!
Det dukket opp et siste nummer i år 2000 også, men så ble det dessverre stille for godt. Trolig var internett årsaken. Nyheter på papir ble fort gammelt nytt, og salgstallene stupte nok etter hvert som folk oppdaget musikken selv på nett. Dette ble etter hvert døden for så vel musikkmagasiner som for platebutikker.
I BEAT var det alltid vittige reklamer for den tidens store platebutikker, som AkersMic, Hysj-Hysj, Innova, Bennis med flere. Disse hadde heller ikke lenger noen interesse av å legge penger i reklame, all den tid de sikkert skjønte at bransjen deres levde på lånt tid.
Samme veien gikk det med mange av de store utenlandske musikk-magasinene. Ta for eksempel det britiske New Musical Express. Stiftet så tidlig som i 1952, men også et offer for tidens tann og galopperende hjemmeteknologi. I 2014 hadde NME stupt fra et salgstall på 300 000 til kun 20 000, og noen år senere var det slutt. BEAT-journalist Morten Ståle Nilsen traff spikeren på hodet i sin kommentar:
«Det er umulig å leve av ukentlig ferskvare på papir i dagens medievirkelighet»
Når det er sagt, så lever jo nostalgien aktivt i mange av oss som er 40+ og det skulle ikke forundre meg om behovet for å lese noe taktilt en vakker dag også åpenbarer seg for den kommende generasjonen. Så sent som i 2023 bestemte faktisk NME seg for å blåse liv igjen det trykte formatet på glanset papir, og musikkbladet er fortsatt fra tid til annen å få kjøpt på den lokale aviskiosken. Vel, hvis noe slikt fortsatt eksisterer i nærheten av deg.
Jeg hadde nok garantert kjøpt BEAT igjen hvis de hadde funnet på å gjøre det samme. Men i 2024 er det neppe økonomisk bærekraftig å ha en redaksjon på 20 mann, produsere et blad på 100+ sider – og selge nummeret til en folkelig pris. Jeg er redd det hadde blitt blodrøde tall både for utgiveren og kunden.
Så da får jeg heller leve på nostalgi og gamle minner, vel vitende om at jeg fortsatt har noen gamle nummer og CD’ene som var med et eller annet sted oppe i andreetasjen.
Og musikken finner jeg jo også lett igjen på Spotify. Så i dag spiller jeg Teenage Fanclub sin lettbeinte og fine «Mellow Doubt», som var et av sporene på den første gratis-CD’n jeg fikk med BEAT.
Gode minner!
Takk, Finn – og gratulerer med dagen.