I dag skal vi en liten tur tilbake i tid, og over grensa til Sverige. Vi skal til den lille plassen Nås i Dalarna, ikke langt fra den vesle byen Vansbro - der jeg passerte så sent som i juli.
Det var der at en gutt ved navn Lars ble født den 5. november i 1879. Han vokste opp som yngstemann i en søskenflokk på sju, og foreldrene var Kristin Persdotter og Kristoffer Kristoffersson. Sistnevnte var den sjette i rekken av gutter i nedadgående linje som hadde fått det samme fornavnet, men da Lars ble født var allerede navnet brukt på Lars’ 14 år eldre bror Kristoffer.
Som ung flyttet familien til Stora Tuna utenfor byen Borlänge, før han i 1905 emigrerte til USA. Der gikk reisen til byen Tacoma i staten Washingon, der han sammen med kona Elin Carolina Johansson samme år fikk sønnen Lars Henry Kristoffer. Du vet at du har ekte svensk blod i årene når du får tre fornavn på dåpsattesten!
Lars Henry møter etterhvert ei jente som heter Mary Ann, fra staten Ohio. Sammen får de i 1936 en sønn, som også får familienavnet Kristoffer. Da har allerede Lars Henry og kona flyttet til Brownsville, Texas - der faren jobber i militæret.
Sønnen Kristoffer fulgte i farens fotspor, og vervet seg også til militæret - men det var først etter at han hadde studert ved det prestisjetunge universitet i Oxford, England - dit han hadde flyttet etter college for å skrive en hovedavhandling om den poeten William Blake.
I stedet for å fullføre graden, så dro han i 1960 tilbake til USA, og vervet seg. Han ble etterhvert stasjonert i Tyskland, der han fikk trening som helikopterpilot.
Militærlivet var ikke noe for Kristoffer, men for å ikke skuffe faren, så holdt han ut noen år. I 1965 fikk han tilbud om å begynne som lærer ved militærakademiet West Point, men takket nei, og dro i stedet til Nashville. Han hadde nemlig en helt annen drøm enn det faren hadde håpet på. Kristoffer ville bli musiker. Musiker og låtskriver.
Han fikk imidlertid bruk for kunnskapen fra militæret da han skulle promotere sine egne låter, da han som ung og ukjent artist bak spakene på et innleid helikopter landet i hagen til Johnny Cash, der han fremførte noen av sine låter.
Resten er som kjent historie. Kris Kristofferson ble en av tidenes mest anerkjente låtskrivere og musikere innenfor sin sjanger, og med hans vakre halvsvenske ytre, så fikk han etterhvert også innpass i Hollywood, der han fikk flere store roller i gode, amerikanske filmer.
De fleste kjenner ham vel sikkert best fra den legendariske lastebilfilmen “Convoy”, der han gestaltet karakterern “Rubber Duck”. Det var også en favoritt for meg i barndommen, og et fast innslag på bursdager da det ble leid videofilmer og Movie Box.
I nyere tid har imidlertid favorittfilmen min med Kris blitt den flotte “Alice Doesn’t Live Here Anymore” fra 1974, der han spiller mot den fantastiske Ellen Burstyn, som vant Oscar for sin rolle som alenemora Alice. Filmen ble regissert av ingen ringere enn Martin Scorsese, og jeg lurer sannelig på om jeg ikke må finne frem den igjen fra DVD-hylla snart.
For i dag tidlig våknet jeg til nyheten om at Kris Kristofferson var død, hele 88 år gammel.
Kris holdt det gående som musiker så lenge han orket, og hans siste konsert spilte han i Florida tilbake i 2020 - 84 år gammel. De siste årene har han levd et rolig og godt liv på øya Maui på Hawaii, sammen med sin tredje kone Lisa. For 10-15 år siden ble Kris rammet av sviktende hukommelse, og legene trodde først han var i ferd med å utvikle Alzheimer. De fant imidlertid til slutt ut at Kris hadde Lymes sykdom, som vi også kjenner som Borreliose. Trolig fikk han sykdommen etter å ha fått flåttbitt under en filminnspilling i Vermont i 2006, der han over en periode på flere uker bodde under innspillingen av “Disappearances”.
I dag sørger mange over tapet av en legendarisk låtskriver og kreativ sjel, som i god tid før sin død selv uttrykte et ønske om å få de tre første linjene fra Leonard Cohen-låta “Bird on a Wire” på sin egen gravstein:
Like a bird on the wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free
Personlig er jeg en større tilhenger av Kris sine filmer enn hans låter, men hvis jeg skal rydde plass til ei låt med mannen med røtter i Dalarna, så må det bli hans låt som han skrev da Janis Joplin døde: “Epitaph (Black and Blue)” - og for å hylle hans svenske blod, så blir det i en coverversjon av de svenske krumtappene Mattias Hellberg og Martin Hederos.