Rett i overkant av 750,000 av Minnesotas 5,7 millioner innbyggere har norsk blod i årene. Det er omtrent dobbelt så mange som i Wisconsin, som er nummer to på lista. De første nordmennene som ankom delstaten, slo seg ned i ei åsside like ved det som i dag er småbyen Spring Grove. Ikke overraskende søkte nordmennene til høydedragene, slik mange var vant med hjemmefra.
Der hadde de god tilgang på ressurser som vann, skog og dyrkbar jord. Alt det de trengte for å skape seg et nytt liv av kjente materialer. På et sted som lignet på hjemme, i et fremmed land.
Geografisk ligger Spring Grove i det sydøstlige hjørnet av delstaten. Like øst renner Mississippi-elva, som har sitt utspring fra Itasca-sjøen lenger nord i Minnesota, og midt i elva går statsgrensa til Wisconsin. Grensa til Iowa ligger like syd for byen, og nærmeste by av størrelse sydover er den minst like norske Decorah, som vi husker fra innlegget om Decorah-posten.
Den første nordmannen ankom i mai 1852. Han het Torger Johanneson Tendeland, og var opprinnelig fra Stavanger. Han hadde emigrert til USA i 1849, og bodd i Wisconsin helt til han bestemte seg for å søke lykken enda lenger vest. Etter en avtale med urfolket som bodde i Minnesota i 1851 hadde det blitt åpnet opp for at nybyggere også kunne få land her. Torger så seg ut et område han kunne tenkt seg, og dro tilbake for å hente resten av familien sin.
Da de kom tilbake, så hadde de fått selskap av ytterligere tre familier.
Haakon Narveson (f. 1825), Fingal Aslesen Flatin (f. 1828) og Knud Knudson Kieland (f. 1827) var kamerater som alle hadde emigrert over til USA fra Eggedal i Sigdal kommune.
Haakon og Knud kom begge til USA med barken «Porsgrund» i juli 1848. Fingal kom først to år etter, i 1850. Alle tre hadde først bosatt seg i Wisconsin, før de sammen ankom Spring Grove i juni 1852
Haakon og Randi Narveson
Haakon hadde da møtt den 19 år gamle Astrid, som hadde kommet over fra Nes i Hallingdal. De giftet seg i Spring Grove første nyttårsdag 1853, og i november kom deres første av i alt 12 barn til verden.
Fingal giftet seg med jevnaldrende Randi, som i likhet med Astrid også var fra Nes i Hallingdal. Randi hadde kommet med barken «Drafna» fra Drammen sammen med sine foreldre og tre søsken. I 1856 fikk de sitt første barn, men Randi døde allerede i 1862, 36 år gammel. Fingal giftet seg på nytt noen år etter, med den tjue år yngre Guri Nilsdatter fra Flå i Hallingdal. De fikk til sammen seks barn. Knud fikk 10 barn med sin Anne.
Ikke lenge etter at disse familiene hadde slått seg ned utenfor Spring Grove, så kom ytterligere tre familier - alle fra Valdres – og utover 1850-årene fylte området seg opp av nordmenn.
I dag har majoriteten av de rundt 1300 innbyggerne i byen norsk blod i årene. Rundt om i byen finner du butikker, parker og gater med norske navn. Der finner du Roverud Park, Trollskogen og Sylling Road.
På de tre kirkegårdene som ligger rundt byen har de fleste gravstøttene norske navn. En del også amerikanisert. Der finner du Toten-navn som Sivesin (Sivesind), Hexum (Heksum) og Flaskerud – som er fra det gamle nabolaget mitt der jeg vokste opp på Sivesindhøgda. Du finner Newhouse (Nyhus), Tweeten (Tveten) og Glaserud (Glæserud) med flere.
En del av den eldre garden snakker fortsatt norsk, og med dialekter de har lært av generasjonene før dem. En del av disse dialektene er for lengst borte i Norge, og så sent som i 2010 besøkte en gruppe språkforskere fra UiO og NTNU området for å dokumentere denne dialektarven.
Spring Grove er sin norske historie bevisst, og hvert år arrangeres det en storslått 17. mai-feiring. De har amerikanisert paraden, og stapper blant annet en hel gjeng opp i et vikingskip, som de kjører på en diger bilhenger gjennom byen.
Når det nærmer seg jul, så lever legenden om lutefisken fortsatt i beste velgående. Norsk-amerikanere er gale etter lutefisk. I alle fall tanken om den. Utenfor huset som i dag huser det museet Giants of the Earth Heritage Center står følgende vers inngravert på et skilt: «O lutefisk, how fragrant your aroma. O Lutefisk, you put me in a coma».
Hvert år arrangeres det også en «Uff da»-fest i byen. Uttrykket «Uff da» er kanskje det mest vanlige norske uttrykket som fortsatt er i dagligtalen til mange norsk-amerikanere i USA. Det selges kopper, t-skjorter og skilt med uttrykket, og i Wisconsin finnes det til og med en flyplass som heter Uff-Da Airport. Uttrykket har samme betydning der som på norsk, og har etablert seg i visse kretser som en mindre blasfemisk variant av «Oh my God!» eller et snillere «Fuck!».
Dagens låt er signert en herremann med det litt interessante navnet Hunter Gabriel Kansas Thompson. Ikke i slekt med den o store Gonzo-journalisten med omtrent samme navn, og heller ikke i fra Kansas, men født og oppvokst i den østligste av Twin Cities, Minnesota - Saint Paul. Med et etternavn som Thompson, så skulle det ikke forundre meg om man fant en Thomassen fra Norge langt nok bakover i slektstreet heller.
I voksen alder flyttet han til California, der han har viet sitt liv til forkynnelse – slik en del ultrakristne amerikanere fra tid til annen gjør. Han har heldigvis også andre evner enn å bare synge halleluja. Den flotteste sporet fra plata «No Books About Me» (2019) er en hymne om hjemstaten, og hans savn etter den. Sangen heter enkelt og greit «Minnesota», og blir dagens soundtrack.
The day I return wont come soon enough
Minnesota runs deep through my blood
California mountains cant touch
Me and my midwestern love