I mine yngre dager var tulleringing fra fasttelefoner eller telefonkiosker, til mer eller mindre tilfeldige ofre, et spennende spik å gjøre. Noen ganger bet folk på, og andre ganger fyrte de seg naturligvis opp - som den gangen jeg og en kompis ringte opp hjemkommunens gratis kontakttelefon, og forkludret fredagskvelden for de mer seriøse (!) som var på linja.
I 1920 var telefonen enda ikke allemannseie, så da lot moroklumpene i stedet avisredaksjonene få gjennomgå. Kanskje var det noen som bet på datidens fake news?
Østlendingen var blant de som gikk fem på, og 2. januar 1920 måtte de ut å beklage at de hadde spredd falske nyheter om et bryllup i «Fæssa». Moralen viste seg å være: stol aldri på folk fra Hedmarken, nærmere bestemt Våler!
