Rett før midnatt trampet det i barneskritt i trappa. Evelin hadde sovnet, men så blitt vekket av at noen strøk henne på armen. Åndenes Makt ble aldri tilkalt, men vi konkluderte rask at det enten måtte være Brillebjørn, en flik av soveposen, eller en god drømmefe. Begge falt raskt til ro igjen, men ikke før de hadde fått en siste nattasang.
Lena kvinnet seg opp og sang arien Dido's Lament på sengekanten til jentene - en fast nattasang da hennes yngste var baby. Rett og slett en litt guddommelige opplevelse - og ungene snudde seg og sovnet med balsam både i sjel og ører.
Dagen i dag startet klokka ni. Ikke et minutt for tidlig med tanke på når det ble natta. I kveld må nok ungene i sent tidligere - og ikke minst vi voksne, som gjerne trenger litt egentid etter barna har sovnet. Når klokka kryper mot midnatt før det er ro i rekkene, så sier det seg at det blir en del trøtte fjes på morgenkvisten.
Mens Lena hastet ut til en avtale klokka ti, så ble det dusjing på den gjenværende trioen - og vips var vi klare for en ny dag.
Gråværet fra morgenen lettet, og far fant ut at han skulle ta med Iris og Evelin opp til Vemork og Norsk Industriarbeidermuseum. Museumsbesøk er litt bingo med barna mine, men så lenge det er noe tilrettelagt for barn, så går det stort sett bra.
På Vemork hadde de laget en interaktiv skattejakt med figurene Sam og Sara, noe som bidro til at vandringen mellom gamle turbiner, kontrollpaneler og artefaktet fra Rjukans storhetstid ble atskillig mer interessant for besøkende under 12.
Vi parkerte på parkeringsplassen nede ved brua, der de mest vågale kan kaste seg utfor og ned i juvet med en tjukk strikk festet til kroppen. Ungene var klare på at det skulle de aldri gjøre - og far kunne ikke annet enn å si seg helt enig.
Vi tok fatt på bakkene opp mot selve kraftstasjonen i det regnet atter en gang ble skrudd på. Far skrudde opp tempoet for at vi ikke skulle bli alt for våte, og selv om 11-åringen sakket litt akterut, så nådde vi alle toppen før vi ble ordentlig bløte.
Vi løste billett, tok med oss en brosjyre, og ruslet inn i selve hjertet av Vemork. Maskiner i Nirvana.
Turbiner og Hydros historie fenget vel ikke ungene spesielt, men Sam og Saras quiz var såpass populært at vi fikk med oss en god runde rundt i den gamle produksjonshallen allikevel.
Museet inneholdt også en avdeling med Rjukans historie, fra en enslig gård på Vemork, og til en pulserende hardarbeidende industriby. En fascinerende historie, som man den dag i dag lever godt av i den lille byen i Skyggenes dal. Vel og merke når turismen normaliserer seg igjen etter Korona-pandemien.
I et filmrom viste de gamle filmer om Tungtvannsoperasjonen, men dette ble i skumleste laget for 7-åringen, så vi valgte i stedet og avslutte museumsrunden med en is på Cafe Vemork, oppe i tredje etasje.
Sola stakk frem igjen da vi forlot museet, og på vei ned igjen tok vi en snarvei i form av en sti gjennom den fine naturen.
Tilbake i Tinngata hadde Lenas eldstemann Miro (8 om noen få dager) ankommet på sykkel, og fikk møte jentene for første gang. Etter litt oppvarmet pizza fra i går, og en episode av Vokterne - så var isen brutt for de to yngste.
Evelin og Miro dro ut i hagen med hver sin Nerf, og lekte fint sammen fra første skudd (!).
Iris på 11 fant seg i stedet ei bok, og satte seg til å lese - men syntes nok også det var litt gøy med både Nerf og et nytt bekjentskap, så hun kom etterhvert med ut til oss andre, før hun forsvant inn igjen med boka under armen. Ikke alltid like stas å være eldst i en flokk med yngre barn, men heldigvis har Iris og Lena allerede blitt gode venninner, og ei hun kan ha litt ungdommelig jentetid med.
Ved 16-tida var det dags å hente Lenas yngstemann Abba (5 om noen få dager) i barnehagen. Evelin ville gjerne være med å hente, så de labbet i vei mot barnehagen mens far tok seg en tur på Spar for å proviantere litt.
Abba syntes det var stor stas å møte Evelin, og at hun var med og hentet, og det var en blid gjeng som kom ruslende fra barnehagen og mot benken der jeg ventet. Barna hadde satt igjen Lena i barnehagen, og tatt med seg en vaskekte sjørøverprinsesse hjemover.
Vel hjemme i nummer 29 ble det litt lek i stua, mens far sveivet i gang fiskekake-middag.
De to damene satte i gang med å dekke bord til seks. Første felles måltid med flokken fortjente jo det lille ekstra, så det ble pyntet med blå gavepapirtråd og servietter fra den rikholdige serviettsamlinga til fruen.
Da maten var klar, ble måltidet erklært åpnet av bruden, til toner av Here comes the Bride.
Fiskekaker, gulrøtter, poteter og hvit saus gikk ned på høykant, siden ungene - og for så vidt også Vladimir - var lovd et forrykende eventyr signert selveste Jon Amazonas etter maten.
Mens Lena gikk ut for å ta seg en te, så hørte vi noen lyder fra gangen. Det hastet med å få desserten på bordet. Jon Amazonas var på vei!
Safarikjeks og Royal-is med skogsbær, vanilje og sjokoladeflak ble servert til en spent og entusiastisk trio i alderen 4 til 7. 11-åringen på sin side ville ha desserten servert på en puff ved siden av sofaen, i god avstand fra ungene. Når det er sagt, så er det nok litt stas også å være størst - men det er nok mest stas å henge med Lena enn med trioen under åtte.
Plutselig gikk døra opp med et brak! Inn kom Jon Amazonas, som kunne fortelle en fabel fra en av sine oppdagelsesreiser fra den vide, store verden.
Vi ble dratt med til fjerne Østen. Til Tibet. Landet der potet var det beste alle visste. Der fikk vi høre om da Jon Amazonas ble tatt av et enormt snøskred, og raste ned fra et fjell - før han landet i et ukjent land med et epletre så stort som tre kvartaler i en middels stor norsk småby. Der bodde det sju barn uten navn, som alle hadde sluttet å vokse. Ungene satt fjetret og fulgte med, men gjorde samtidig sitt beste i å finte ut Herr Amazonas, som diktet opp historien fra hofta (les: den briljante hjernen), med både spørsmål og andre avbrytelser.
Fabelen var god som noe annet vi hadde hørt, og Jon høstet velfortjent applaus da han forsvant like brått som han kom. Like etter kom Lena inn igjen fra tepausa i det fri - og hadde selvfølgelig gått glipp av hele seansen; til stor skuffelse. Trøsten fikk være at det fortsatt var igjen en ørliten, og da snakker vi ørliten, skei med is.
Kvelden nærmet seg, og barna brente resten av energien med en ny runde Nerf i hagen. Noen patroner var i manko, så vi etablerte manngard i bakhagen, og fikk etter litt om og men sanket inn igjen to bortkomne isoporhylser med gummihode. I samme øyeblikk begynte det atter en gang å regne, og vi trakk inn igjen og fikk med oss noen minutter barne-TV - før barnefar kom og hentet guttene, og jentene gikk opp for å ordne seg til natta.
En super dag med nye bekjentskaper for begge søskenparene var over, men heldigvis gikk møtet over all forventning, og det var lek og kjemi fra første stund. Iris ble vel litt femte hjul på vogna sammen med resten av ungene, men slik er det i den alderen. Hun fikk imidlertid stor hyllest og beundring da hun traff på alle sine Nerf-skudd da de skjøt på blink - så litt stas var nok det også.
Farsrollen kan forøvrig gi en del grå hår, men for min del er det heldigvis ikke lenger noen risiko at det kan bli fler (takk til Iris for dette blinkskuddet).
Etter at ungene til slutt falt til ro i andre etasjen, så ble det litt avslapning i sofaen for Herr og Fru D, ja også Herr Plong, da. Den godt voksne katten i huset, som ikke lenger er så veldig ivrig på høye skrål og barnestemmer, og klokelig gjemmer seg i andre til kysten er klar nede.
