Byen Charleston i Sør-Carolina har sammen med nasjonen USA ei historie som den ikke er særlig stolt av.
Byen ble stiftet i 1670 som Charles Town, oppkalt etter Kong Charles II av England.
Helt siden starten av 1700-tallet, og til godt inn på 1800-tallet, kom så mange som over 10 millioner mennesker sjøveien fra det afrikanske kontinentet og til det nye landet i vest - bare for å bli solgt som slaver til rike amerikanere med store plantasjer innen alt fra sukkerroer, tobakk og bomull.
Det med slavehandel var ingen ny greie. De gamle grekerne hadde slaver i sin tid, og her hjemme under Vikingtiden ble det omsatt slaver, eller treller, som de ble kalt.
Salgsplakater ble hengt opp i Charleston, og mennesker ble omsatt som de skulle ha vært buskap - til hardt arbeid og et liv uten egen styringsrett.
Den optimale slaven var for de rike pampene høye, sterke gutter i alderen 14-18 år, og disse ble omsatt for opp til 200 Sterling, som i dagens valuta ville vært omtrent 20 000 dollar.
Man regner med at så mange som 40 prosent av alle afrikanske slaver gikk i land i Charleston, og byen var sentrum for slavehandel i flere tiår.
I dag regner man med at omlag 80 prosent av alle afro-amerikanere i USA faktisk kan spore sin slekt tilbake til Charleston.
En av disse var Robert Smalls (1839-1915), som ble født inn i slaveri i Beaufort utenfor Charleston, med ukjent far. Mest sannsynlig var det moras slaveeier Henry McKee som var faren.
Smalls klarte under Borgerkrigen å rømme sammen med familien sin, og på morgenkvisten den 13. mai 1862, så stjal han ett av sørstatstroppene (Confederates) sine transportskip, CSS Planter, som var ankret opp i havna i Charleston. Han klarte å manøvrere skipet ut av havna, forbi sørstatenes vakter, og førte skipet nordover helt til han overga skipet til Nordstatene (Union).
For dette ble han hyllet av nordstatshæren, og president Abraham Lincoln - som på grunn av Smalls heroiske innsats åpnet for å verve afroamerikanske soldater inn i The Union Army.
Den 13. mai blir i dag markert i Charleston som «The Robert Smalls Day».
Da Borgerkrigen endelig var slutt, den 9. april 1865, ble også slaveriet forbudt ved lov i USA - og alle slavene befridd. CSS Planter ble tatt over av nordstatene, som gjorde om skipet til et krigsskip.
Smalls fikk en lang og god karriere inne politikken i Sør-Carolina, og var med på å stifte det republikanske partiet i Charleston etter borgerkrigen.
Charleston huser i dag flere museer, blant annet Old Slave Museum. Først i 2018 gikk byen offisielt ut og beklaget formelt sin rolle under slavetiden, og i 2020 skal et nytt, nasjonalt senter og museum åpne i byen: The International African-American Museum.
På dagen 164 år etter at Robert Smalls snek seg ombord på CSS Planter, så ble en av etterkommerne av en av slavene som ankom Charleston født i samme by.
Den 13. mai 1966 fødte Carolyn Rucker en velskapt sønn. Faren var nesten aldri til stede, så Carolyn oppdro fire unger alene samtidig som hun jobbet skift som sykepleier ved byens største sykehus.
Gutten fikk navnet Darius, og etter en oppvekst i trange kår, fikk han endelig muligheten til å ta utdanning på The University of South Carolina på 80-tallet. Der møtte han tre likesinnede karer som delte hans interesse for musikk, og de startet bandet Hootie & The Blowfish, etter å først ha hatt et R.E.M coverband.
Deres debutalbum «Cracked Rear View» (1994) gikk inn hos alle amerikanere, og er fortsatt den dag i dag et av de mestselgende debutalbum i amerikansk musikkhistorie.
Bandet klarte aldri å følge opp, men Darius fikk seg en respektabel solokarriere som countryartist - etter å først ha prøvd seg med ei R&B-plate, uten suksess.
I 2009 ble han den første afro-amerikaner som noen gang hadde vunnet en Country Music Award, og har vært en viktig stemme for å bryte ned fordommer og konvensjoner om at countrymusikken har vært forbehold den hvite sørstatsmann og -kvinne.
Hans første hit, og låta som var med å løfte karrieren til både Hootie & The Blowfish og hans egen solokarriere, var «Let her cry». Låta er en av de få fra band-tiden som Darius Rucker fortsatt spiller live, og som i følge ham selv er «den første countrylåta jeg skrev».
Låta «Let her Cry» dediseres i dag til alle som gråt seg gjennom en umenneskelig tid i amerikansk, og for så vidt hele verdens, historie.
Den går også ut til Richard Smalls på jubileet for båtkapringen, og ikke minst til Rucker sjæl på hans 54-års dag!