13. januar 2019 (13/365)
For 155 år siden i dag, så røyk 37-år gamle Stephen Foster med på et sjukehus i New York. Blakk, ensom og alkoholisert.
Noen dager i forveien skal han ha ramlet og slått seg i både hode og nakke på et hotellrom på Lower Manhattan.
Hvem var så denne mannen? Stephen Foster ble født i utkanten av Pittsburgh i 1826, på selveste 4. juli. Han vokste opp med en prominent far, ei hjemmeværende mor og hele ti eldre søsken. Da han var 14 år skrev han sin første sang, men lite ante han da om at han mange år senere skulle bli anerkjent og betraktet som «USAs første komponist».
Han var ingen stor artist selv, så ofte var det andre artister som spilte sangene hans. Ikke hørt noen, sier du? Å jo, da. Når jeg skriver følgende nikker du gjenkjennende:
Oh! Susanna, do not cry for me;
I come from Alabama
with my Banjo on my knee
«Oh Susanna» ble den mest kjente sangen fra hans karriere, men Fosters produksjon talte flere hundre sanger. Han ble også populær i sin samtid, giftet seg i 1850 og fikk ei datter. Alt så lyst ut.
Men både alkohol og mye uenigheter førte til at han fire år senere igjen var en enslig mann. Da borgerkrigen brøt ut i 1861, så ble det tøffere tider for både nasjonen, Foster og karrieren som låtskriver/komponist. Foster tydde til propagandaviser, men salget gikk trått - og det ble begynnelsen på slutten for «the father of American music».
På slutten av 90-tallet dro Kat Maslich-Bode til Los Angeles for å prøve lykken som artist, og under en audition møtte hun musiker Peter Bradley Adams. De klikket umiddelbart musikalsk, og ikke lenge etter var duoen «Eastmountainsouth» etablert.
De ble fanget opp relativt tidlig av Dreamworks og Robbie Robertson, som ga dem platekontrakt. I 2013 kom deres første, selvtitulerte, album ut. De fikk relativt stor suksess i kretsen rundt TV- og filmmiljøet i LA, og flere av låtene på plata har blitt brukt både i TV-serier og i filmer.
På plata har de spilt inn en nydelig coverversjon av Stephen Foster sin klassiske «Hard times (Come again no more)».
Dette er ei alldeles nydelig låt, og ei skikkelig solidaritetsvise. Moralen er å tenke på de som har det vanskeligst i samfunnet, og dele rikdommen med de trengende. En intensjon og vilje som bør være like aktuell i 2018 som på midten av 1800-tallet.
Låta har forøvrig også blitt coveret av artister som Dolly Parton, Bruce Springsteen, Bob Dylan, Nanci Griffiths og Emmylou Harris - for å nevne noen. Ja, også Johnny Cash da. Cash som på denne dagen i 1968 spilte inn den legendariske live-plata fra Folsom-fengselet i California - uten at han da hadde tenkt på å covere «Hard Times».
Maslich-Bode ble gravid i 2004, og hun ønsket å prioritere familie foran musikk. Dermed ble det med det ene albumet i 2003 for «Eastmountainsouth».
Peter Bradley Adams fortsatte solo, og har fått en anstendig karriere hvorpå siste studioalbum «A Face like mine» kom ut i 2017.
Så får vi fortsette å håpe at verden gradvis vil bli et bedre sted å være for alle - mennesker som dyr. Kildesorter, gi et bidrag til en god sak, smil og vær snill. Eller for å si det med Stephen Fosters ord:
Let us pause in life's pleasures
and count its many tears,
While we all sup sorrow with the poor;
There's a song that will linger
forever in our ears;
Oh Hard times come again no more