Gratulerer så mye med 10-år dagen til min kjære datter Iris og min gode mor Liv.
For 10 år siden i dag ble livet mitt snudd på hodet, da jeg ble far for første gang. Så mye glede. Så mye slit. Så mange tårer. Så mange latterkuler. Søvnløse netter, julesangsynging på senga midtsommers, stolthet, frustrasjon, uendelig kjærlighet og hårtap.
Terminen var den fjerde, men hun lot vente på seg til den 12 - på sin bestemors 75-års dag! For en gave!
Navnet hadde vi ikke klart før vi så henne. Det var noen på blokka, men de passet ikke. I mitt hode hadde jeg alltid sett for meg navn inspirert fra musikk eller film som jeg liker. Hva med Iris?
Iris! Det ble Iris. Hun var Iris. En blomst. Ett maleri. En regnbuehinne i øyet - detaljert som en stjernehimmel. En film. En gresk gudinne. En sang. Iris.
The Goo Goo Dolls’ «Iris» ble en stor hit da den kom i 1998. Låta ble skrevet til filmen «Englenes by», og lå nesten 20 uker på VG-lista her hjemme. Selv om det amerikanske bandet har gitt ut flere gode plater, og skrevet mange flere gode låter - så vil de nesten ikke komme unna at mange kun forbinder dem med låta «Iris». Denne låta er di, Iris! Gratulerer med dagen ❤
Jeg må allikevel også dele en annen hendelse som skjedde denne dagen - for 300 år siden.
Kanskje er det den historiske hendelsen som har fascinert meg mest av alle i norsk, eller strengt talt svensk, historie. Jeg har flere ganger filmatisert det i hodet. Da jeg drømte om å bli filmskaper eller manusforfatter, så drømte jeg om å lage et epos av denne hendelsen. En miniserie ala «Band of Brothers». Jeg snakker om Karolinernes dødsmarsj.
Høsten 1718 hadde general Carl Gustav Armfeldt blitt kommandert av svenskekongen (Karl den 12.) til å komme seg inn i Norge via Storlien, og erobre Trondheim. Han hadde med seg 6000 soldater over fjellet, og var godt på vei mot bartebyen da meldingen om svenskekongens død kom.
Armfeldt fikk da beskjed om å gjøre retrett, og plottet inn korteste vei tilbake til Sverige - over Tydalsfjellene nord for Røros. En to-dagers marsj tilbake skulle vise seg å bli helvete på jord for svenskene, som ble overrumplet av en skikkelig grisevær. Snø, vind og ei bitende kulde. Etter å ha slått leir ved Østby, så brøt den opp på morgenkvisten den 12. januar 1719. 300 år siden i dag. Da de to dager senere kom frem til målet, det svenske tettstedet Handöl, så lå 3000 døde soldater og nesten tilsvarende antall døde hester igjen i fjellet. Frosset ihjel i den brutale norske januarkulda. Ikke en mann falt i kamp, men da de skulle telle opp da de etter hvert hadde kommet seg videre fra Handöl til Åre, så var nærmere 4000 soldater omkommet - alle som følge av uværet.
Det fryser til i fingre, marg og bein hver gang jeg tenker på eller leser om disse dagene. Hver august spilles Elden-spelet i Røros, hvor denne historien dramatiseres. Jeg har alltid hatt lyst til å overvære dette. Kanskje kommer sjansen i år - 300 år etter? Det hadde blitt en vanvittig sterk og bra TV-serie.
Tenk filmen «Alive» møter episoden «Battle of the Bulge» fra Band of Brothers møter opplevelsen av å ligge i sjudukers knappetelt på vinterøvelse på Nordseter i januar 1998. Jeg begynner å fryse bare ved tanken. Så får vi være glade for at vi har tak over hode og fyr i ovnen 300 år senere.
Dagen feires med 10-åringen, 85-åringen og The Goo Goo Dolls. En varm kopp kaffe skal jeg også drikke - i andakt mens tankene også går til de 4000 som hadde trengt en varm kopp drikke mer enn meg for 300 år siden.