Dagens innlegg blir en hyllest til en by. En by jeg aldri har vært i. I et land jeg aldri har vært i.
Så hvorfor?
Tja. Si det. Geografi har alltid vært en stor interesse for undertegnede. Mer enn naturgeografi, så har interessen kretset mest rundt land, byer, fjell, vann og steder.
Helt siden jeg med store øyne studerte Norgeskartet som hang bakerst i klasserommet på Bøverbru barneskole på tidlig 80-tallet har jeg vært glad i kart.
Fyret Ytre Møkkalasset husker jeg godt at var avmerket helt i kanten på kartet. Navnet i seg selv var jo morsomt for en relativt enkel Toten-gutt med bollekinn, piggsveis og ei t-skjorte det stod «Vestre Toten skytterlag» på.
Interessen ble bare større med årene. Jeg elsket campingplasser, bilturer, NAF-boka og klistremerker fra norske byer. Til fatterns fortvilelse havnet mange av klistremerkene bak på hans beige Mazda 929.
Jeg digget atlas og bøker med bilde av alle lands flagg. Da kunnskapsspillet «Geni» kom i hus, ble geografi favorittkategorien - noe den fortsatt er i både quiz og spørrebøker.
Da jeg begynte på videregående, så spurte læreren vi fikk i geografi, Ole Veflen, om hva hovedstaden i Burkina Faso het. Jeg visste ikke det da, men husker fortsatt svaret - Ouagadougou.
Jeg fikk reise- og eventyrlyst, men har tross det vært alt for lite rundt i verden. En tur til USA har det blitt, men ellers er det mest Norden og noen land i Europa som har blitt besøkt.
England har vært en favoritt, både på grunn av fotball og på grunn av den engelske stilen. Ellers har det med moderne teknologi blitt en del kortreiste «turer» rundt om i verden via Google Maps og «den gule mannen». Patetisk, kanskje? Jeg velger å på det som økonomisk og miljøvennlig.
En vakker dag når ungene blir eldre, kanskje? Så var det dagens by da. I fjor fant jeg ut at jeg måtte ha meg et favorittlag i NHL, og valgte meg litt på sparket Winnipeg Jets. Litt fordi det var dem som var på fjernsynet, da Jan Erik Vold var på overnattingsrangel, og vi endte opp med NHL utpå natta. Litt på grunn av at navnet var morsomt. Ja, og litt på grunn av et halvt afro-amerikaner med norske røtter til Valdres spilte der. Dustin Byfuglien.
Winnipeg, altså. En by med over 700,000 innbyggere, plassert omtrent midt mellom øst og vest i Canada, i staten Manitoba - ikke veldig langt fra grensa til USA.
Navnet er utledet fra urfolket Creek sitt ord for «gjørmete vann», og ble først brukt på innsjøen Lake Winnipeg. Franskmenn kom først til området i 1738, da de etablerte handelsstedet Fort Rouge, som fortsatt er navnet på en av de eldste bydelene i Winnipeg.
Etter franskmennene, så kom skotter til området. Disse kom først fra Selkirk i Skottland, der vi her om dagen hadde bandet Frightened Rabbit fra. Winnipeg som by ble etablert først i 1873.
På starten av 1900-tallet fikk byen en økonomisk boom, og under første verdenskrig blomstret byen. Men etter den søte kløe, så kommer gjerne den sure svie. Så også i Winnipeg.
Da første verdenskrig var over tjente bedriftseiere godt, mens arbeiderne stort sett jobbet for minimumslønn. Stemningen var dalende, og etter hvert kom også både inflasjon og massiv arbeidsledighet - blant annet som et følge av automatiseringer og fremdriften etter den industrielle revolusjonen.
I 1919 hadde arbeiderne i byen fått nok, og før morgenkaffen den 15. mai 1919 - for 101 år siden i dag - la først 30 000 arbeidere ned arbeidet. Bedre lønn og bedre arbeidsforhold var kravet. Ved lunsjtider hadde praktisk talt hele byen gått ut i streik. Blåjakkene i byen kalte de streikende for anarkister, og New York Times på sin side skrev dagen etter på forsiden at «Bolshevism Invades Canada».
Sosialisme har og fortsatt er dessverre nesten som fremmedord å regne over dammen. De streikende var dog ikke revolusjonære. De ønsket ikke et annet system, men ønsket bare at det gjeldende systemet skulle bli mer rettferdig. Med rette.
Streiken varte til et godt stykke ut i juni, da det hele kulminerte med fysisk håndgemeng og væpnet konflikt mellom mange av de streikende og det ridende, kanadiske politiet. Lørdag 10. juni har blitt omtalt som «Bloody Saturday» - etter at to streikende menn ble skutt og drept av politet, og et titalls skadet.
Fjorten dager senere var streiken over, og alle gikk tilbake på jobb. De som hadde jobb, da. Enden på visa var nemlig at mange av de mest aktivt streikende mistet jobben i kjølvannet av streiken, eller i beste fall havnet lengst ned på gulvet igjen. Noen lønnsøkning ble ikke på tale, men i industrien ble arbeidsuka heller redusert med fire timer.
Et av de mest kjente bildene fra denne historiske hendelsen ble tatt av en gjeng streikende menn, som forsøkte å velte en trikkevogn over ende.
I anledning 100-års jubileet i fjor ble det avduket et monument på stedet der de faktiske hendelsene skjedde, i krysset mellom Main Street og Market Avenue.
Dagen ble markert med en solidaritetsmarsj gjennom byen, og mange av byens artister stilte opp med live musikk. Artister har byen hatt mange av.
Den mest kjente som har vokst opp i byen, er vel Neil Young - og alle husker vel Crash Test Dummies fra 90-tallet?
En av mine favoritter fra byen er jente-trioen The Wailin’ Jennys, som har vært aktive med sin vakre bluegrass/folk/country-musikk siden 2002.
Ruth Moody og Nicky Mehta har vært med hele veien, mens siste kvinne nå er amerikanske Heather Masse.
Fra deres nydelige album «Bright Morning Stars» (2011) blir dagens låt den fine «All the Stars» - til alle stjernene fra 1919 som stod opp for - og streiket - for bedre betingelser og rettferdige kår i arbeidslivet.
All the seeds lie below,
deep in heart and what we know,
All the seeds lie below,
the ones we sowed.