I Sverige er det så vidt meg bekjent fortsatt vanlig å referere til prestegjeldet eller sognet der en person er født når man omtaler dens fødested. Eller församling, som det heter øst for Magnor.
To av Sveriges ypperste artister er begge født i Stockholm, men i församlingen Vantör, som favnet om bydelene Högdalen, Örby, Hagsätra, Rågsved og Bandhagen.
Sognet ekspanderte på 50- og 60-tallet, da dravantbyene ble utbygget med en rekke boliger - stort sett små blokker og rekkehus.
Stefan Sundström (1960-) synger blant annet om prestegjeldet i en av sine viser, som faktisk tidligere i år har figurert i denne serien/spillelista. Så det blir ikke noe fra Sundström i dag.
I dag har turen gått til den andre av mine svenske favoritter fra församlingen Vantör, nemlig Sven Joachim Eriksson Thåström (1957-) - eller bare Thåström, som han vel er mest kjent som.
Han begynte musikkarrieren som ung forstadspunker i bandet Ebba Grön, før han etter hvert startet bandet Rymdimperiet - senere bare Imperiet.
Jeg har ikke hatt noe forhold til noen av disse bandene, men begge har vært (og fortsatt er) en stor og sentral del av svensk musikkhistorie.
Ebba Grön ga seg som band så tidlig som i 1983, og Imperiet tok slutt i 1988.
Fra 1989 har Thåström operert alene som soloartist, og det er i løpet av den epoken at jeg har blitt fan.
Det vil si, det er ei plate spesielt som gjorde meg nysgjerrig og glad i denne fortreffelige svenske låtskriveren - nemlig Skebokvarnsv. 209 (2005).
Denne plata markerte et aldri så lite skifte i stil for Thåström. Et stilskifte som kledde ham veldig, og som skulle føre ham enda høyere opp i de musikalske rankene.
Plata ble en stor suksess, og vant prisen for beste rockeplate. Mange regner den fortsatt som en av de beste svenske platene gjennom tidene, og det er vanskelig å være uenig i det.
Navnet på plata tok Thåström fra gata og adressen han vokste opp i. I et rekkehus. I bydelen Högdalen. I församlingen Vantör.
Plata er spekket av gode låter, men i dag skal dere få det som vel også har blitt en av hans mest kjente.
I helga gikk minstejenta på 5 rundt i heimen og sang på Hkeen og Temur sin landeplage «Fy faen», som har skapt pedagogiske gråe hår i mang en forelder siden den kom og tok barne-publikumet med storm. I musikk er jo alt lov, så det blir vanskelig å holde tilbake slik allsang. Alt for kunsten, sies det vel.
Vel, så var det dette med stein i glasshus, da. Det glipper for meg fra tid til annen hjemme også, se der må jeg skjerpe meg - men jammen tar jeg meg ikke også i å synge banningen ut noen ganger.
Og da er det med Thåström sin nydelige, men triste låt «Fan, fan, fan». Ei låt jeg må si går mye her om dagen.
Akkurat som at jeg prøvde å få ungene til å tro at Hkeem og Temur bare sang om fotballspillet «FIFA», så har jeg noen gang tenkt å parere anklagelser for trippel-banning til Thåström med at han kun synger om en fan. En supporter.
Den kjøper den nok ikke. Akkurat som de ikke kjøpte FIFA.
I dag er det på dagen 14 år siden plata Skebokvarnsv. 209 kom ut.
Den ble gitt ut den 16. november 2005. Samme dag som Norges håp om et EM-sluttspill i 2006 ble knust av Tsjekkia på bortebane, etter scoring av Thomas Rosicky.
Da var det garantert mange som også bannet. På tribunen, på banen og hjemme i stuene. Fans, altså. Ikke faens. Oldemor.
Så i anledning dagen skal jeg holde munnen fri for ukvemsord, rent bortsett fra for kunsten!
Fast det var så kort romans var det
nåt jag borde ha förstått
sånna chanser kommer en gång bara
Aldrig att dom kommer två
Fanfanfan,
det skulle vart du