I dag er det 26 år siden et av albumene som definerte 90-tallet for min del, ble gitt ut.
Chad Taylor (1970-), Chad Gracey (1971-) og Patrick Dahlheimer (1971-) startet band i hjembyen York, Pennsylvania, så tidlig som på begynnelsen av 80-tallet.
De purunge kameratene, som da fortsatt gikk på barneskolen, fant, etter å ha tapt en talentkonkurranse, ut at ingen kunne synge godt nok, og fikk med seg klassekameraten Ed Kowalzcyk (1971-) på vokal.
Bandet byttet navn ofte, og spilte lite live (!), men var produktive og begynte tidlig å lage egne sanger i øvingslokalet.
I 1987 landet de på navnet «Public Affection», og begynte å få lokale spillejobber. I 1989 lagde de en demo-kassett, etterfulgt av en demo-CD i 1990, som på klassisk old school vis ble sendt i posten til diverse plateselskaper rundt om i USA.
De spilte ofte live på klubben CBGB på Manhattan i New York City, og det var der at Radioactive Records, et relativt ferskt plateselskap for alternativ musikk under Universal Music, fikk øyne og ører opp for kvartetten fra Pennsylvania. De signerte for plateselskapet like etter, og hadde i mellomtiden også byttet navn til Live. Enkelt og greit.
Etter å ha debutert med plata Mental Jewelry i 1991, så skulle det gå ytterligere tre år før karrieren virkelig tok av.
Det skjedde altså med albumet «Throwing Copper» som ble gitt ut 26. april 1994, og som ikke lenge etter fant veien til Toten. Selv om albumet langt fra er en komplett utgivelse, så var det her låter som virkelig var med å definere min post-ungdomstid. Bandet holdt koken gjennom noen flere album, før vokalist Ed Kowalczyk i 2009 forlot bandet for å gå solo.
Det ble også slutten på Live - for en liten stund. En merkelig greie, sett i lys av at soloprosjektet omtrent låt likt som noe av det siste de gjorde som band.
Mange trodde Live hadde lagt inn årene for godt uten den særegne vokalen til Kowalczyk, men etter tre års pause fikk de fikk inn en ny vokalist, Chris Shinn, og holdt det gående med ham i fire år, før Ed Kowalczyk atter en gang var tilbake i bandet i 2016.
De siste årene har de vært uten plateselskap, og den siste EPen ble gitt ut på eget forlag. Bandet er dessverre bare en skygge av det de var på 90-tallet, og for meg så var den siste virkelige gode plata «The Distance to Here» (1999).
Selv har jeg fått gleden av å oppleve Live live på Rockefeller i deres glansdager. Før jul i 1999 stod jeg lengst frem da kvartetten gikk på scena, etter at det da ukjente, britiske bandet Muse hadde varmet opp - og jammen tok jeg ikke på skoene til Ed! Fjortistendenser, så det holdt!