Jeg er over gjennomsnittet interessert og glad i musikk i mange sjangere, men det som gir meg "ut av kroppen-opplevelser" på en helt annen måte enn "vanlig musikk" med tradisjonell låtskriving, er god post-rock.
Post-rock defineres på wikipedia som: (...) is a form of experimental rock characterized by use of rock instruments primarily to explore textures and timbre rather than traditional song structure, chords or riffs.
Låttitler, bandnavn og albumtitler gjenspeiler ofte stemningene som artistene ønsker å formidle med denne musikken. Det er alt fra seks-sju-manns orkestre til enslige soloprosjekter, der en kreativ sjel står for all musikken selv.
For meg har oppdagelsen av denne sjangeren vært det nærmeste jeg har vært religiøse opplevelser. Det er meditativt, spirituelt og eterisk. Det er ild, jord, luft og vann. Det skiller seg fra ambient som sjanger ved at det baserer seg på tradisjonelle rockeinstrumenter, slik som beskrevet i definisjonen over. Det er kosmiske opplevelser.
Det er det nærmeste jeg noen gang kommer til å være en reise i verdensrommet eller en verdensomseiling på havet.
I 2006 lagde jeg sammen med noen medstudenter en eksamensfilm i videoproduksjon en dokumentarfilm om en som drev med "Inka-healing".
Post-rock er også en slags form for healing. Fra det sarte gitarspillet med masse romklang, delay og andre atmosfæriske effekter, til de massive lydpartiene med mye trommer.
Det blir nesten som trommereiser i klassisk sjamanisme. I sjamanistisk filosofi er slike reiser definert som "en indre reise hvor du kommer i direkte kontakt med det underbevisste og åndeverdenen". Slike reiser kan fås ved å høre på post-rock. Er du åpent for slikt, så prøv!
Det finnes et enormt vell av post-rock band der ute. Over hele vide verden. Siden musikken stort sett er instrumental, så kjenner den ikke språkets begrensning. I løpet av dagen har jeg hørt på band fra Chile, Argentina, Japan, Russland, Sverige og Tyskland. Det er noe universelt, eksistensielt vakkert som jeg unner alle som både er glad i musikk og samtidig åpne for alternative strømninger å oppleve.
Takket være streamingtjenester som Spotify og Tidal, så er mye av denne musikken tilgjengelig rett inn i stua bare ved noen tastetrykk. Mange av bandene opererer også på sider som Bandcamp og Soundcloud.
Det er langt i fra kommersiell musikk, og derfor er de fleste av disse veldig lite kjent utenfor sin egen nisje. Det er kanskje greit slik, for musikken er heller ikke for meningmannen.
Mange vil helt sikkert ha null utbytte i høre på post-rock, og det må respekteres. I går oppdaget jeg et par nye band, og i dag har min søken gått enda videre. Langt fra alt som dukker opp er bra, men plutselig før du aner det dukker det opp noe som glimrer som gull.
Den tyske kvintetten "There's a light" ga tidligere i år ut albumet med tittelen "A long lost silence". Navnet på bandet, navnet på plata og ikke minst cover-art'en fanget min oppmerksomhet. Noen av låtene her har faktisk også tekstlinjer/vokal, litt atypisk for sjangeren.
Mine absolutte favorittspor så langt er "Beteigeuze", som er den tyske oversettelsen på stjerna "Betelgeuse" (utledet fra arabisk; Ibt-al-djausa, som betyr "kjempens skulder") i stjernebildet Orion.
Stjerna, en rød superkjempe, er forøvrig den 9. sterkeste på nattehimmelen, og gjennom de 9 minuttene låta varer så sitter jeg igjen med følelsen av å ha reist dit og tilbake; 640 lysår tur/retur fra jorda. Et annet høydepunkt er sporet "Farewell, friend", men alt i alt - dette albumet fortjener virkelig å spilles igjen og igjen og igjen. Her er det også høye topper og dype daler - i musikalsk form.