«Land i sikte!»
Ordene kom fra kaptein Bartholomew Gosnold ombord på skipet «Godspeed». April 1607 så de kysten av Amerika for første gang, etter at skipet hadde seilt fra London den 20. desember 1606.
«Godspeed» seilte sammen med skipene «Susan Constant» og «Discovery», og fordelt på de tre skipene var 105 passasjerer og et mannskap på 39. Målet var «det nye landet».
På den tiden het hele østkysten, fra nåværende Maine i nord til Sør-Carolina i syd, Virginia. Området hadde vært bebodd av innfødte i over 10,000 år. Da Gosnold, etter noen dagers seiling innover elvene, ankret opp utenfor det som skulle bli den første koloniserte bosetningen i USA, så var områdene ellers bebodd og styrt av Powhatan-folket, bestående av innfødte fra en rekke forskjellige stammer.
Engelskmennene gikk i land 14. mai 1607. Både elva innover og bosetningen de etablerte fikk navn etter engelske King James I (Kong Jakob på norsk), som hadde initiert at engelskmenn skulle seile vestover over havet og kolonisere Amerika - «den nye verden», som de kalte det. Elva fikk navnet James River og bosetningen Jamestown.
Opprinnelig het elva Powhatan, men nå var det den hvite mann som regjerte. At noen hadde forvaltet landet de kom til i flere tusen år var ikke noe tema. Var det kolonisering eller var det egentlig imperialisme i praksis?
Av Powhatan-folket, så var det i området rundt Jamestown størst overvekt av de som tilhørte Paspahegh-stammen. Da de oppdaget at det hadde kommet fremmede gjester til øya der Jamestown ble etablert. Utpå natta kom det to kanoer med innfødte mot land, men de padlet av sted i det øyeblikket de ble oppdaget av engelske vakter. Et par dager senere kom høvding Wowinchapuncke og et par velkledde representanter for de innfødte, for å ta i mot sine gjester. De hadde med hjortekjøtt, men kunne vel aldri tenke seg at dette var starten på slutten for sin egen eksistens.
Den 18. mai returnerte de med over hundre menn, og det endte med konflikt. Ikke skjønte de språket, og ikke forstod de hverandres hensikter. Da engelskmennene dro opp muskedundere, og plaffet løs - så forsvant de innfødte ropende av sted i kanoene sine.
Det var både vennskap og fordragelighet, men samtidig fiendeskap og konflikter. Mye fordi man hverken forstod hverandre hensikter; er det ondt, er det godt? Også fordi man ikke hadde noen formening om hverandres skikk og bruk, og ikke minst alt det utstyret som den hvite mannen hadde. Børser og pistoler ga et voldsomt overtak for kolonistene, og da de innfødte så hvilken skade disse kunne gjøre - så trodde de nok at de stod overfor selveste ondskapen med stor O.
Foruten de fysiske konfliktene, så var det stort sett den hvite manns sykdommer, og fremmede bakterieflora, som tok livet av de i innfødte. De engelske kolonistene slet også. To av tre skip returnerte til England etter kort tid, mens det tredje seilte videre oppover den amerikanske østkysten.
Alene tilbake i Jamestown ble det en kamp for å få mat på bordet. Jaktmetodene og naturens eget matfat var ukjent, så mange av kolonistene slet tidlig med sult. Faktisk så overlevde kun 38 av de opprinnelige 104 kolonistene den første sommeren. Arkeologer har i nyere tid funnet bevis på at desperasjonen var så stor, at foruten å spise hestene, hundene og slanger - så spiste de også sine egne. Kannibalisme altså.
Den gjengen som ble igjen fant tilslutt fred med de innfødte, men ikke uten problemer. Kolonistene fikk gjort en avtale med de innfødte, slik at de fikk livsviktig korn i bytte med tobakk.
Våren 1608 hadde forholdet til sjefshøvdingen Powhatan imidlertid begynt å surne. Powhatan var den øverste høvdingen av alle de innfødte i området, mens Wowinchapuncke var høvding for Paspahegh-stammen. Hovedgrunnen var også denne gangen at det ble misforståelser og uro. Engelskmennene hadde militær drill utenfor fortet de hadde bygd i Jamestown, og de innfødte så på dette som en trussel. Engelskmennene tok en håndfull Paspahegh-indianere til fange, mens de på sin side tok et par engelske vakter til fange på sin kant.
En utvekslingsavtale ble forhandlet frem, men for at engelskmennene skulle slippe den siste fangen - så måtte høvding Powhatan gi bort en ekstra sekk med korn. Denne sekken ble overbrakt kaptein John Smith, lederen av de resterende engelskmennene, av høvdingens egen 10 år gamle datter - Matoaka. Dette trolig slik at det ikke skulle bli noe ytterligere konflikt. Ett barn ville jo ingen skade.
Kaptein John Smith dro kjensel på den lille jenta. Hun hadde året tidligere hindret at sin egen far hadde tatt livet av Smith, ved å stille seg mellom ham og faren da Powhatan spente bua. I 1613 hadde Powathan nok en gang tatt engelskmenn til fange, og denne gangen ble datteren ved ett av hennes besøk kidnappet av engelskmennene. For å få henne tilbake måtte Powhatan frigi de engelske fangene han hadde, samt returnere noe verktøy og våpen han hadde stjålet. Dette skjedde ikke, så dattera ble sendt videre til byen Henricus, der hun ble holdt fanget.
I Henricus skal hun ha giftet seg og fått en unge, uten at dette er helt hundre prosent i kildene. Det som sikker er, er at hun på nytt giftet seg 5. april 1614, med den engelske enkemannen Thomas Rolfe. Rolfe hadde mistet både kona og barnet på vei over havet da de reiste «det nye landet». Nå var han forelsket på nytt. Rolfe kom til Virginia og slo seg opp på tobakk. En salgs 1600-tallets Johan Andersen.
Matoaka hadde da forlengst tatt navnet Pocahontas. I 1615 fikk de en sønn, og i 1616 reiste de tilbake til England. Med på overfarten var også noen flere Powhatan-indianere, og øynene var store i Plymouth sa skipet med disse la til kai. De reiste videre østover mot London, der ekteparet bosatte seg i området nær det som i dag heter Brentford.
Ingen har helt funnet ut om Pocahontas var gift, og ble med til England av egen fri vilje og kjærlighet - eller om det var bare tvang; direkte eller indirekte.
I mars 1617 steg ekteparet ombord i et skip i London, for å returnere til Virginia-kysten. De hadde ikke seilt lenge før Pocahontas ble akutt dårlig, og hun ble satt i land i kystbyen Gravesend i grevskapet Kent, rett syd for Themsens munning. Der døde hun, trolig bare noen og tjue år gammel (en del kilder sier 21). Ett kort, men på mange måter rikt, liv var allerede slutt. Pocahontas ble gravlagt på kirkegården i byen Gravesend den 21. mars 1617 - akkurat 403 år siden i dag.
I dag kjenner nok de fleste Pocahontas gjennom Disneys univers, der hun som en Månestråle har blitt fremstilt som blendende pen, med langt hår i fletter. Sannheten skal visst nok imidlertid ha vært at Pocahontas var leken og rampete, og visstnok også ei skikkelig guttejente.
Pocahontas-navnet fikk hun da også som et klengenavn; da navnet nettopp betyr noe sånt som «leken» på språket Virginia Algonquian.
I dag er det svært få etterkommere av Powhatan indianerne igjen. Da engelskmennene koloniserte og etablerte Jamestown, regnet man med at det bodde ca 20 000 Powhatans i området, mens det i dag er snaut 3800 etterkommere igjen. Språket er helt utryddet, og man regner med at det skjedde så tidlig som rundt 1800.
Nok en gang utryddet altså den hvite mann omtrent egenhendig et folk som var der langt før dem selv.
Ellers anbefales filmen «The New World» (Malick, 2005), som handler om denne historien - om ikke en god del Hollywoodifisert. Et artig øyeblikk i filmen er ei scene der ei ung Pocahontas strekker sine armer mot himmelen, og på sitt språk sier: «Mother, where do you live? In sky, In the clouds, In the sea». Montro om ikke Highasakite har sett denne filmen?
Musikken i dag blir blågress fra Colorado. Kvintetten Wood Belly platedebuterte så sent som i fjor, og gikk til topps i en konkurranse for nye band på Telluride Bluegrass Festival. Låta blir da selvfølgelig «Jamestown».
Jamestown ble satt i brann i september 1676, men virket allikevel som hovedstad i Virginia frem til 1699, da denne ble flyttet til Williamsburg. SI dag er det etablert en kolonihistorisk nasjonalpark på øya, og øya huser både friluftsmuseer, kafeer og suvenirbutikker - men Jamestown som by ble fraflyttet og lagt ned på midten av 1700-tallet.