GPS har i dag blitt allemannseie. Du har det på telefonen, i bilen og kanskje også på sykkelen din. Systemet har gjort kart overflødig på bilturer i storbyer, men samtidig fortsatt ikke like bombesikkert som manuell navigasjon.
Hver vinter dukker det opp en og annen østeuropeisk lastebil som har kjørt seg fast på en kjerreveg fordi sjåføren har fulgt den slavisk.
Far min skulle sikkert gjerne hatt en slik da vi på slutten av 80-tallet dristet oss inn i Trondheim sentrum. Det hadde han ikke, så mor mi var kartleser fra passasjersetet, med NAF-boka i fanget. Det endte med en ytterst kort sightseeing, total forvirring, bønder i byen og det klassiske utbruddet: «Vi dræg hemmat!».
Opprinnelig var GPS et navigasjonssystem forbeholdt det amerikanske Forsvaret, utviklet i tett samarbeid med øvrigheta og Forsvarsdepartementet i Det Hvite Hus. Den første NAVSTAR GPS-satellitten ble sendt opp av NASA i 1978, og skulle gi amerikanerne et fortrinn i moderne krigføring.
Med fremveksten av Internett på 90-tallet hadde flere interesse av å bruke denne teknologien, men det amerikanske Forsvaret hadde satt på noe de kalte «Selective Availability» (SA) - noe som gjorde at nøyaktigheten kun var på 100 meter for offentligheten.
Da Clinton-regjeringen bestemte seg for å skru av denne funksjonen i 2002 ble det fritt fram for at GPS-amatører kunne navigere seg frem til steder med en nøyaktighet på kun noen få meter.
En av disse entusiastene var en datainteressert fyr fra den lille byen Beavercreek i Oregon (må ikke forveksles med vintersportsstedet Beaver Creek i Colorado).
Dave Ulmer var aktiv på et nettforum for GPS-entusiaster, og allerede dagen etter at SA ble skrudd av, så ble han inspirert til å lage en liten utfordring til de andre entusiastene på nettforumet.
For tjue år siden i dag, den 3. mai 2000, dro han ut i skogen like utenfor Beavercreek, og gjemte ei svar plastikkbøtte stappet full av diverse småting, en penn, og et papir med instruksjonen «Take some stuff, Leave some stuff».
Han la ut koordinatene på forumet, og kalte utfordringen « The Great American GPS Stash Hunt».
Folk syntes dette var skrekkelig artig, og flere kastet seg på. Det poppet opp flere slike gjemte skatter rundt om i USA, og noen måneder senere var det en annen bruker på forumet som la ut sin erfaring med «skattejakten», og brukte navnet «Geocaching».
Med hjelp av noen dot-com karer fra Seattle, så ble domenet geocaching dott com etablert, og smått om sen spredte farsotten seg først over store deler av USA, før også GPS-entusiaster fra resten av verden kastet seg på.
I dag finnes det over 3 millioner cacher rundt om i over 190 land. Til og med på romstasjonen ISS er det gjemt en geocache, med koordinatene til oppskytingsbasen i Kashakstan som utgangspunkt. Den blir vrien å finne for de fleste!
Jeg hørte først om denne aktiviteten fra en kollega for noen år siden, og introdusere det for ungene mine. Det ble en umiddelbar suksess.
Med en app på telefonen kan man via telefonens GPS-system finne slike overalt - garantert også et sted nær deg. Du kan selv også opprette og gjemme en cache, i valgfri størrelse - fra helt små magneter til store bokser. I utgangspunktet så skal cachene helst plasseres på steder som har en viss interesse, slik at du også får en turopplevelse ved siden av å bare finne «skatten» - men dette har med eksplosjonen av antall cacher sklidd litt ut.
Du kvitterer på at du har funnet cachen i en logg som fysisk skal følge cachen, og samtidig logger du det på nett eller på app.
I tillegg til å bare finne og kvittere ut funnene, kan man også kjøpe en såkalt «reisevenn». Den inneholder en unik kode som gjør at du kan spore dens reise. Du legger den i en cache, og så tar andre geocachere med seg den, og legger den i en ny cache, logger dette, og på den måten kan reisevennen sin bevege seg fra cache til cache - potensielt rundt hele verden.
Ungene og jeg har sendt ut flere slike, og selv om noen har blitt borte underveis (folk kan ha funnet den og ikke visst hva det var, eller glemt å flytte den videre), så har vi fortsatt en tre-fire stykke på reise.
Den ene har vært på veien i over fire år, og har gitt ungene en brevvenn fra Frankrike. En annen reisevenn har vært på øya Saint Marteens, og en tredje er nå et sted i Canada. For oss geografi-interesserte er dette en veldig artig del av denne aktiviteten - hvor drar de? Hvor ender de opp?
Denne reisevennen la vi i en cache på Gjøvik for fire år siden.
Et par år etter dukket den opp på øya Saint Marteens. I dag er den fortsatt på reisefot, og det blir spennende å se hvor den drar neste gang.
Enten du har barn eller ikke, så anbefaler jeg denne aktiviteten på det aller sterkeste. Du får mange artige turopplevelser, ny kunnskap om rare steder, severdigheter og mye annet. I tillegg er det moro å lete etter cachene.
Faktisk var Iris og jeg på Geocaching-tur for 5 år siden i dag. 3. mai 2015 - på Ulsrud gardsmuseum i Vestre Gausdal. Dette var en av våre første turer med denne aktiviteten, og vi endte opp med å lete oss halvt ihjel uten å finne den.
Den siste i rekken fant vi for fjorten dager siden, på toppen av Korpberget her på Lillehammer.
Ungene med siste funn, på Korpberget, Lillehammer
Vi har også lagt ut noen geocacher selv, som det er spennende å se hvem som logger og besøker.
De fleste har vel kanskje hørt om og til og med kastet seg på fenomenet «Stolpejakt». Den aktiviteten er sterkt inspirert av geocaching, men da trenger du hverken å lete eller å bruke GPS. I Geocaching skal cachen være så godt gjemt at uvitende ikke skal kunne finne den. På den måten unngår man, eller i alle fall minimerer, sjansen for at noen bare tar den eller i verste fall ødelegger den.
Cachen som Dave Ulmer la ut 3. mai i 2000 ble noen måneder senere kjørt over av en gressklipper og ødelagt - så den var nok for dårlig gjemt for allmennheten.
Den eldste geocachen som fortsatt eksisterer befinner seg i Kansas i USA. Det var den sjuende cachen som ble lagt ut, i september 2000. Sjekk ut geocaching på nett, last ned appen på din smart telefon - og kom deg ut på skattejakt; enten alene eller sammen med familien eller venner.
Dagens låt hentes fra debutplata til Brian Fennell fra Seattle, en tre-timers biltur nordover fra Beavercreek.
Fennell var tidligere vokalist i alternative rock-bandet Barcelona, men har de siste årene konsentrert seg om sine egne greier under navnet SYML - som visst nok er det walisiske ordet for «enkelt». Fennell oppdaget i voksen alder at hans biologiske foreldre, som adopterte ham bort som liten, begge var walisiske - og navnet er en hyllest til sin biologiske, walisiske arv.
Debutplata med samme navn - SYML - ble gitt ut 3. mai i fjor, og selv om dette er hakket mer produsert enn utgivelsene med bandet Barcelona, så er det fengende og gode låter.
Både vokalen og musikken høres veldig inspirert ut av australske Ry X - skjønt Fennell har jobbet med SYML i noen år - så kanskje det er Ry X som har vært inspirert av Fennell?
God søndag - og test ut geocaching med barna, en ny venn eller alene.