Folk er gærne! Derom hersker vel ingen tvil, men noen trekker strikken lengre enn andre.
Sist jeg satt på venteværelset hos legen med eldstejenta, så registrerte jeg at Guinness rekordbok lå blant magasinene «Vi i villa», «Båtliv» og «Det nye».
Tankene gikk tilbake til en julaften på slutten av 80-tallet, da jeg endelig fikk en utgave under juletreet. Det var rett og slett fascinerende å lese om alle rare rekorder som fantes i verden.
En ting var verdens høyeste kvinne, verdens laveste mann og så videre. En annen ting var alle de absurde tingene folk fikk seg til å gjøre, kanskje som eneste i verden. Fra å være en oversikt over bragder, har Guinness rekordbok blitt et register over folk som heller burde vært nominert til Darwin Awards,
Jeg fortalte Iris om boka og konseptet, og hun bladde ivrig om. Denne utgaven var mer glanset og tabloid i sin fremtoning enn slik boka var på slutten av 80-tallet, men rekordene var like idiotiske.
Iris stoppet opp ved et bilde av en gedigen kjøttkake. Verdens største kjøttkake var norsk, og veide like mye som en stor baby. Nå manglet bare verdens største gaffel eller lompe, så hadde vi snart et måltid.
Bare du er kreativ nok, så er det ingen sak å få navnet sitt i Guinness rekordbok. Du må bare dokumentere det du gjør, eller kontakte en av rekordbokas representanter for fysisk observasjon. Juks tillates ikke. Selv ikke på ei kjøttkake.
På midten av 90-tallet prøvde amerikanske Lloyd Dubroff å komme seg på fote igjen etter en hard konkurs. California-mannen hadde en datter på andre siden av landet, og barnemora var også i såpass økonomisk uføre at de den siste tiden hadde vært husokkupanter i New England.
Lloyd fikk en briljant idé som kunne føre både ham selv og barnemora ut av elendigheten: hva om jentungen blir verdens yngste pilot som har krysset USA i fly?
Mora lot seg lokke, og straks var den 7-år gamle dattera Jessica på vei til faren.
I California fikk hun flyleksjoner av en kamerat av faren, og etterhvert hadde hun lært nok til å kunne føre et lite småfly på egen hånd - under kyndig oppsyn av en flyinstruktør.
Prosjektet med å bli yngste pilot som fløy USA på tvers ble satt ut i live. Aviser, TV-stasjoner og selveste Guinness rekordbok ble kontaktet, og 10. april 1996 lettet flyet fra flyplassen i Half Moon Bay, California.
Målet var Falmouth, Massachussetts, der mora ventet. Hun hadde sett sitt snitt til å melke dette for alt det var verdt, og hadde fått folk til å betale for å møte Jessica ved ankomst Falmouth.
Selveste president Bill Clinton var blitt invitert, og bedt med på flytur. Det lille Cessna-flyet var rigget med kameraer, og hver bevegelse ble dokumentert. I «Land of the free», der billetten til evig rikdom har vært målet til stort sett alle til en hver tid, ville dette ikke bare føre til en notis i Guinness rekordbok - men potensielt føre familien til rikdom i lang tid etterpå. Foreldrene så for seg talkshows, «Good morning America» med mer.
Flyet lettet som normalt og turen til sjekkpunktet i Cheyenne, Wyoming, gikk helt uproblematisk. Der ventet ordfører, et jublende publikum og intervjuer på den lokale radiostasjonen, før ferden dagen etter skulle gå videre østover.
I Cheyenne hadde det i løpet av morgenkvisten den 11. april 1996 blåst opp, og regnet skyllet ned. Faren ble anbefalt å bli i Cheyenne, men overtalte både datter og flyinstruktør Joe Reid til å fortsette, og muligens komme seg østover og vekk fra uværet, som var på vei vestover.
Småflyet fikk problemer kort tid etter avgang, og etter få minutter gikk flyet inn i en stall, og krasjet i et boligfelt i utkanten av byen. Alle tre ombord omkom momentant.
Jessica Dubroff (7) ble frarøvet livet av foreldre desperate på raske penger og berømmelse. Faren hadde i et intervju innrømmet at alt var hans idé, men at dattera selv hadde fått valget. Men hvor rasjonell er en 7-åring når det kommer til et slikt valg, da? Hadde jeg spurt min 10-åring om hun ville styre et fly på tvers av USA, så hadde hu sikkert sagt ja også.
Flyhavarikommisjonen konkluderte til slutt med at ulykken skyldtes en kombinasjon av dårlig vær og menneskelig feil, og hele prosjektet fikk ringvirkninger for hele flybransjen. Noe som i utgangspunktet burde vært unødvendig - men ulykken førte til at president Bill Clinton innførte «Chile Pilot Safety Act», som forbød barn under 16 år å fly for «egen maskin».
Den gjenlevende mora ble etter ulykka ikke overraskende rent ned av journalister og kritiske røster, som mente hun burde ha stoppet dette prosjektet lenge før det startet.
Mora hevdet hardnakket at dattera hadde dødd «in a state of Joy», og det gjorde ikke saken bedre i hennes favør. Fra å være husokkupant gikk hun til å bli økonomisk uavhengig, etter at hun fikk ut 1,5 millioner dollar som følge av Lloyds livsforsikring.
Noen år senere melket mora denne tragedien ytterligere, ved å skrive ei bok om opplevelsen og hele Jessicas historie.
Noen eier altså ikke skam i livet, og dytter ungene foran seg og ut i ting for egen vinning eller interessers del.
Dagen da Jessica styrtet og omkom, 11. april 1996, skulle Doug Hopkins ha fylt 35 år - men den tidligere Gin Blossoms-vokalisten orket ikke lenger enn til i desember 1993.
Etter å ha slitt med depresjoner og alkoholmisbruk helt siden ungdommen, så ble livet som musiker i et band som gikk fra å være lokale helter i Tempe, Arizona, til og bli nasjonale stjerner med Hopkins’ låt «Hey Jealousy» i 1992.
Innen plata «New Miserable Experiences» var ferdig spilt inn hadde Hopkins kastet seg såpass på flaska at alt ble bare surr for bandet. Hopkins var gretten, vanskelig og samarbeide med, og ødela flere konserter for bandet - som hadde blitt signert av A&M Records etter en konsert på SXSW-festivalen.
Bandmedlemmene kom til det punktet at de måtte gi Hopkins sparken, selv om han hadde skrevet majoriteten av låtene og var med og starte bandet. Robin Wilson tok over som vokalist, og jo mer popularitet bandet fikk, jo verre gikk det med Hopkins.
I november 1993 fikk Hopkins tilsendt Platina-plate for låta han skrev, «Hey Jealousy». I et stolt øyeblikk hang Hopkins plata opp på veggen i leiligheta der han bodde, før han, ei uke før han tok livet sitt, rev hele plata ned igjen fra veggen, og knuste den. Den 5. desember 1993 var det slutt.
Til minne om Jessica Dubroff og Doug Hopkins.