For 31 år siden i dag, den 3. juli 1989, troppet jeg og min mor opp på Eina stasjon for å ta toget til Grefsen. Der skulle vi bli plukket opp av Synnøve Bjørndal, ei god venninne av mor mi fra barndommen - da hun hadde vært på Mons-Narum på sommerferie under andre verdenskrig.
Mine første Oslo-turer var alltid til Nordlysvegen på Grefsen, stort sett mor og jeg. På Gjøvikbanen. Fra Eina til Grefsen.
Der ble vi møtt av Synnøve i sin elegante VW Boble, og det hendte vi var på utflukter rundt om i et Oslo, som jeg husker som usedvanlig annerledes enn slik byen fremstår i dag.
Vi hadde tidligere vært på Tryvann, i Holmenkollen, på Karl Johan, utenfor slottet og rådhuset - og ikke minst på verdens største loppemarked i Jordal Amfi.
Muttern og jeg i storbyen. Bønder i byen. Som et slags «Mormor og de åtte ungene» i mini-versjon.
Torbjørn Dyruds «Eina stasjon 1922» drar meg alltid tilbake til min første Oslo-tur med Gjøvikbanen, og jeg kan bare tenke meg hvordan det var for folk for nesten hundre år siden.