I dag er turen kommet til en italiener som nå har bodd lenger i Storbrittania enn hjemme i Italia.
Raffaele De Vita ble født i metropolen Roma den 23. september 1987 - altså for 33 år siden i dag. Som italienske gutter flest, så var det fotball for alle penga, og Raffaele begynte tidlig å spille fotball for lokale, aldersbestemte lag i Roma. Hans favorittklubb var byens lyseblåe Lazio, og favorittspilleren og det store idolet var Paolo Di Canio.
De Vita hadde ingen drøm om å bli fotballproff. Han spilte fotball fordi han syntes det var gøy, likte seg godt på skolen, og hadde i tillegg andre interesser slik som unge tenåringer gjerne har.
I januar 2003 ble han ved en tilfeldighet oppdaget av en speider fra engelske Blackburn Rovers, og de fattet interesse for unggutten. Sommeren 2003 pakket 15-åringen bagen, og flyttet fra trygge oppgivelser i Roma, og til en hustrig engelsk småby - sammenlignet med hjembyen - i Lancashire, England. Der ble han en del av juniorlaget til Blackburn. Langt hjemmefra, og uten foreldre og venner. Kultursjokket var stort på samme plan, men samtidig fikk han oppleve en helt annen verden når det kom til det han var vant til fra fotballivet hjemme.
Fasilitetene var helt utrolige. For første gang i livet så jeg ungdom som kun levde for fotball. De trente to ganger om dagen, og trente på gress. Hjemme i Roma var det sjeldent at vi fikk spille på ordentlige gressbaner, fordi det regnet så lite at stort sett alle banene bare var gule og harde. Faktisk var det i Blackburn jeg første gang fikk spille fotball på en skikkelig fin gressmatte, sa De Vita i et intervju med en nettavis for noen år siden.
Han fikk en 4-års kontrakt med juniorlaget til Blackburn, og plutselig gikk fotballen fra å være en kjær hobby til å bli en livsstil for unge De Vita. Treningsintensiteten var også et aldri så lite sjokk for spinkle De Vita, som raskt innså at treningskulturen i England ikke kunne sammenlignes med det han var vant med hjemme i Italia. Fysisk var han underlegen alle sine lagkamerater på juniorlaget, og måtte kompensere med de kvalitetene han hadde - fart og teknikk.
Etter fire år i læra på Ewood Park skjønte han at fremtidsutsiktene ikke var all verden i Lancashire, og da tilbudet kom i 2008 fra skotske Livingston, så kastet han seg ut i nok et ukjent farvann. Livingston hadde nettopp ansatt italienske Roberto Landi som manager, og De Vita var den perfekte, unge signeringen på mange måter - han kunne jo italiensk, og kunne hjelpe Landi med språket.
Fasilitetene var langt i fra det han var vant med fra Blackburn, men på nivå 2 i Skottland fikk han raskt sjansen. Han gjorde en god figur, og i løpet av tre sesonger noterte han seg for 69 kamper og 22 mål.
Så kom telefonen. Sommeren 2011 hadde hans store idol fra barndommens Roma, Paolo Di Canio, overraskende tatt jobben som manager for Swindon Town. Di Canio trengte også italienere, og da tilbudet kom, så var De Vita snar med å takke ja.
Han pakket bagen igjen, og tok turen sydover til Swindon. En drøm hadde gått i oppfyllelse - endelig fikk han spille under vingene til sitt barndomsidol.
Di Canio var som de fleste kjenner til en særdeles tøff og ekstremt detaljert manager. Han tok ikke ei krone for å gi spillerne ordentlige hårfønere hvis de ikke presterte, og var ekstremt kravstor. Han kunne finne på å rive en spiller av banen i kamp etter et kvarter, hvis spilleren hadde en dårlig dag eller leverte en innsats han mente var under pari. En rekke spillere i løpet av den perioden i Swindon bukket under, men De Vita beit i seg alt, og brettet opp ermene.
Di Canio var så detaljert i arbeidet at jeg visste alt om backen jeg skulle møte lenge før kamp. Han så timesvis med video av motstanderne foran hver kamp, og når vi gikk ut på gressmatta før kamp hadde han allerede spilt kampen for oss i hodet flere ganger allerede. Vi visst alt om alle, og hva vi skulle gjøre, sa De Vita i et intervju i etterkant av tiden i Swindon.
Raffaele De Vita ble en viktig spiller for både Di Canio og Swindon. Mange av de kontinentale spillerne som Di Canio hentet inn fikk det samme sjokket i møte med engelsk fotball og kultur som De Vita hadde fått som 15-åring åtte år tidligere. Før høstferien hadde flere allerede forlatt klubben, men De Vita forente Di Canios krav til italiensk pasjon med erfaring fra britisk fotball - og ble etter hvert en toneangivende spiller for laget som gikk helt til topps i League Two den sesongen.
I januar 2013 sa Di Canio opp stillingen sin på dagen, og De Vita skjønte fort at han ikke var i planene til Swindons nye manager Kevin MacDonald.
Sommeren 2013 ble han fristilt av klubben, og signerte for Bradford City.
Status etter to sesonger i Swindon ble 74 kamper og 12 scoringer.
Den videre karrieren i England ble aldri den store suksessen for De Vita, og etter en sesong med lite spilletid i Bradford gikk turen videre til Cheltenham, der han tross tre scoringer på 10 kamper heller ikke fikk all verdens tillit.
I januar 2015 gikk turen atter en gang nordover til Skottland, der han hadde startet sin profesjonelle karriere og kjente nivået godt. Etter en solid sesong for Ross County, så kom hans første profesjonelle klubb Livingston på banen igjen i 2016, og De Vita var plutselig tilbake på Almondvale Stadium.
De Vita ser mot fremtiden - hva bringer den?
Så spoler vi helt frem til i dag. Etter et par opphold på utlån hos Partick Thistle og senest i vinter hos Falkirk, så er han nå tilbake i stallen til Livingston, som i dag befinner seg i skotsk Premier League.
Om han finner tilbake til god, gammel form skal være usagt. Han har så langt denne sesongen ikke figurert for førstelaget, men scoret i midtuken 1-0 målet i en reservekamp mot Berwick Rangers.
Hva fremtiden nå bringer for italieneren, som i dag fyller 33 år vet nok hverken han eller vi, men uansett hva som skjer kan han se tilbake på en ganske så respektabel karriere som fotballspiller, som altså egentlig startet som en liten tilfeldighet etter å ha spilt fotball for at han syntes det var moro - på en gressløs fotballbane i utkanten av Roma by.