I dag fortsetter reisen gjennom samtlige 50 amerikanske stater i alfabetisk rekkefølge, og turen har nå kommet til Connecticut – den tredje minste staten i USA regnet i areal. Staten er en del av området i nordøst som også er kjent som New England – og det gjenspeiler også mange av stedsnavnene i staten. Det var i dette området noen av de første europeiske kolonistene steg i land på 1600-tallet, og mange av disse kom i fra de britiske øyene.
Europeerne buset frem på europeisk vis. Den første permanente bosetningen av kolonister i staten ble etablert i 1635, og med årene fordrev de etter hvert urfolket som holdt til i området tilbake. Navnet på denne staten ble imidlertid adoptert fra urfolket. Connecticut er avledet fra det algonkinske ordet quinnehtukqut – som oversatt betyr «ved den lange tidevannselven». Noen elv var det dog ikke, men navnet er nok gitt på grunn av den lange strandlinja langs Long Island-sundet. I dag er det ikke mange med urfolkavstamning igjen i staten. Kun 0,6 prosent.
Ser vi på kartet kjenner vi som sagt igjen flere geografiske, engelske navn som nybyggerne tok med seg. I Connecticut finner vi byer med kjente engelsk-adopterte navn som Essex, Norwich, Guilford, Chester, Preston, Canterbury, Colchester, Glastonbury, Manchester, Marlborough, Bolton, Andover, Bristol, Norfolk, Salisbury, Windsor, Enfield og Kent – for å nevne noen. I tillegg finner vi byer der skrivemåten har blitt justert fra opprinnelsen; som Skottland og Redding. Ofte la også nybyggere på et «New» foran navnet de adopterte. Vi kjenner best New York i dag, som før det også het New Amsterdam. I Connecticut finner vi i dag byer med navn som New Britain og New London.
Selv om staten er liten i areal, så er det en av de en av statene med størst folketetthet i USA. Mye takket være at bebyggelsen i sørvest glir sømløst over i nordøstlige delen av New York City. Statsgrensa går ikke så langt nordøst for Yonkers.
Connecticut har i moderne tid vært kjent for industri, teknologi og nyvinninger, og i starten av industrialismen var det en voldsom økonomisk vekst i området. Av produkter som visst nok ble patentert i staten kan det nevnes; helikopteret (Stratford, 1939), tannkremen (New London, 1870), revolveren (Samuelt Colt, Hartford 1834), den moderne symaskinen (Bridgeport, 1846), telefonkiosken (Hartford, 1889), polariod-kameraet (Bridgeport, 1937), bærbar skrivemaskin (Stamford, 1892), ubåten (Westbrook, 1776), kjærlighet på pinne (New Haven, 1908), frisbeen (Bridgeport, 1948), støvsugeren (Hartford, 1905), gummi-bildekket (Charles Goodyear, New Haven 1839) og boksåpneren (Waterbury, 1858).
En haug med pengesterke og kjente folk har i løpet av årene bosatt seg langs den idylliske kystlinja nordøstover fra New York. En god del kjente navn har imidlertid også sett verden for første gang i denne staten; blant andre Katharine Hepburn (født i Hartford), Michael Bolton (født i New Haven), Christopher Lloyd (ja, han som spilte den hvithåra gærne professoren i ‘Tilbake til Fremtiden’, født i Stamford), George W. Bush (født i New Haven), Robert Mitchum (født i Bridgeport), Glenn Close (født i Greenwich), John Mayer (født i Bridgeport), P.T. Barnum (født i Bethel) og Meg Ryan (født i Fairfield).
Sistnevnte skal ta meg til dagens låt, som får representere staten Connecticut. Ryan ble døpt Margaret Mary Emily Anne Hyra i 1961. Faren var mattelærer i byen, og av polsk avstamning. Hun hadde egentlig ingen planer om å bli skuespiller, men i løpet av journalistutdanningen ved universitetet i Connecticut flyttet hun til New York for å ta noen emner ved et universitet der – og ramlet inn i bransjen for å spe på lønna som student. Det som begynte med noen små statistroller i reklamefilmer ballet fort på seg, og hun bestemte seg for å bytte navn for å gjøre mulighetene i bransjen enda større. Hun forkortet fornavnet til Meg, og tok bestemoras etternavn Ryan.
Hennes lillebror beholdt imidlertid Hyra-navnet. Andrew Hyra kom til verden i Bridgeport tre år etter Meg, men valgte en helt annen kunstnerisk vei enn sin storesøster. Han levde og åndet for musikk. Først sammen med deres felles søster Annie – i duoen «The Hyras» - og senere sammen med kompisen Kristian Bush i bandet «Billy Pilgrim» - hvis navn var tatt fra en litterær skikkelse i en av Kurt Vonnegut sine bøker.
På Toten på det glade 90-tallet oppdaget jeg bandet ved en tilfeldighet – uten å ane noen ting om at den ene halvdelen var broren til selveste Meg Ryan. Det oppdaget jeg først mange, mange år senere. Duoen ga ut to glimrende plater i 1994 og 1995, men de solgte for dårlig – og fikk fyken av plateselskapet Atlantic. De prøvde seg på å lage låter som de gjorde tilgjengelig på internett, og ga ut et album på egen hånd i 2001 uten at de fikk noe nytt napp hos plateselskapene. Plata forble en godt gjemt hemmelighet helt til den ble relansert i 2020. I mellomtiden har Hyra gjort ting på egenhånd, samt trommet sammen en duo med en ny musikalsk partner, kalt Smokin’ Novas.
Jeg henter stadig vekk frem igjen de gamle albumene til Billy Pilgrim, som holder seg godt fortsatt, der de er solid forankret i det som vel kan kalles «heartland»-landskapet som mange andre amerikanske band befant seg på 90-tallet. Tidløs og herlig er låta «Try» fra deres debutalbum, og samtidig kan det også være en passende kommentar til hvordan kolonistene i sin tid brøytet seg vei i det nye landet, og hvordan vi mennesker fortsatt uvørent behandler både våre medmennesker og vår egen klode.
Fought for ages and raged on the plains
With reasons misunderstood
But to the common good
Raised up their idols proteced their own walked on dinosaur bones
Spread a pestilent nature from mountain to sky
Until the rivers ran dry