Yes, baby - da var ukens deiligste dag her igjen. Fredag!
Her i huset startet helgen med et par arbeidsøkter etter middag. Først opp med det vesle vi hadde av potetgress, i bøtter og spann ute på plattingen. Gevinsten ble ikke all verden, men nok til at vi, som spiser poteter relativt sjeldent, skal kunne ha poteter til snøen kommer. Hvis ikke jentene brenner alt på søndag, da jeg skjønte de allerede hadde lagd planer om å teste ut å lage hjemmelaget potetgull av noen av de. Enn så lenge hviler de godt nedi en jutesekk, på et kjølig og mørkt sted.
Deretter gikk vi i gang med støvtørk og gulvvask i andre etasjen, samt skifte av sengetøy på tre soverom - så vi slapp å styre med det på søndag. Ofte blir dette dyttet frem til søndag, men i dag kjøpte de tanken om at det var best å få det unna på freddan’ - så vi kunne ta skikkelig helg med ekstra god samvittighet, og slippe begynne å strekke laken på en søndags kveld.
Som dere skjønner er da heller ikke skrivekløen spesielt stor i kveld, og derfor blir det heller ikke mer enn dette. Eller, forresten. I dag er det 31 år siden The Late Show med David Letterman ble sendt første gang på CBS - med Paul Newman, Bill Murry og Billy Joel på gjestelista. Fra før hadde Letterman holdt det gående med et tilsvarende talkshow helt siden starten av 80-tallet på konkurrent-kanalen NBC - Late Night. Talk-showet var en litt drøyere, lillebror til det klassiske The Tonight Show, som hadde vært flaggskipet innen amerikansk TV-talkshow helt siden 1954. Da Johnny Carson gikk av med pensjon etter 30 år, så trodde nok Letterman at han skulle få jobben med å overta - men denne gikk i stedet til Jay Leno.
Letterman svarte med å gå til konkurrentene i CBS, og den 30. august 1993 var det altså klart for første episode av Late Show fra ærverdige Ed Sullivan Theater på Broadway i New York City.
Ikke mange årene senere oppdaget jeg også showet, da norske TV-kanaler etterhvert kjøpte opp rettighetene. Jeg elsket det. Ikke bare fikk jeg et man-crush på Letterman som humorist og person, men det var akkurat sånn absurd og til tider forstyrrende idiotisk humor som gikk rett hjem hos meg.
Sorgen var derfor stor da Letterman la inn årene i 2015, og gikk inn i pensjonistenes rekker. Det ble aldri det samme for meg etterpå, selv om formatet Late Show ble videreført av Stephen Colbert. Med hånda på hjertet - jeg har aldri sett en eneste episode med Colbert bak pulten.
Og heldigvis for min del, så tok det ikke mange årene før Letterman ble lei av pensjoinst-tilværelsen, og kom tilbake på ruta med intervju-serien “My Next Guest Needs No Introduction” - som han fortsatt lefler med på sitt 78. år.
Lenge leve David Letterman!
Lenge leve fredager!
Dagens soundtrack henter jeg fra et album som jeg kjøpte uhørt på Råkk n Rolls på slutten av 90-tallet - ene og alene på grunn av coveret. Jeg så med en gang at dette helt sikkert var musikk for meg.
Joda, jeg fikk for så vidt rett. Men det var allikevel noe litt anderledes enn jeg først hadde innbilt meg ut i fra coveret. Bandet het Harvester, og jeg har hverken hørt om dem før eller siden. De ble grunnlagt et eller annet sted nord i California i 1993 av Sean Harrasser. De ble signert av Geffen Records, og debutalbumet - som jeg fikk i hus - ble gitt ut i 1996. Plata het “Me Climb Mountain”, og var nok en referanse til det som var Harrassers store hobby ved siden av å lage skakk skrangle-alternative-rock. Oppfølgeren “Camper van Landingham” kom året etterpå, men da hadde allerede Geffen Records gitt opp bandet, og kansellert kontrakta. Tittelen på oppfølgeren var helt sikkert en referanse til et annet bustete California alternative-rock band fra slutten av 80-tallet og tidlig 90-tallet - nemlig Camper van Beethoven.
Harvester ble aldri en fulltids gesjeft for Sean og bandkompisene. De fikk heller aldri spille hos Letterman, men er fremdeles aktive - og spiller sammen i ny og ne. Mest ne.
Harrasser, som jeg av en eller annen grunn snuste opp og ble venn med på Facebook for en del år siden, livnærer seg i stedet på naturopplevelser. Sterkere enn trangen til å spille og lage musikk, er trangen til å løpe langt - og gjerne høyt - med beina. Han har fullført nærmere 100 ultramaraton, og arrangerer diverse spektakulære langløp i vill, amerikansk natur. Fra sin nåværende base i Portland, Oregon så driver han langløps-arrangements gesjeften “Wonderland Running”. Alt dette ved siden av en helt ordinær, straight jobb som floodplain manager - som visst nok innebærer et eller annet med flomsikring.
Dagens låt blir deres deilige skakke “It’s Been a Long Day” fra debutplata. Den finnes ikke på Spotify, men låta dukket opp i en eller annen utgivelse, muligens en demo, fra noen år tidligere.
I anledning innhøstingen - her får dere Harvester…
God helg!