Tirsdagkvelden ble tilbrakt i sal 4 på Lillehammer kino, der både ansatte og studenter ved FTVS var invitert til en forhåndsvisning av DNF-alumni Øystein Mamen sin snart kinoaktuelle dokumentarfilm “Straff”.
Filmen følger fire innsatte ved høysikkerhetsfengselet i Halden over en periode på tre uker, der de tilbringer tiden på et stillhetsretreat innenfor murene. Siden 2013 har Halden fengsel hatt et årlig tilbud om en tre ukers stillhetsretreat i fengselet, der tanken er at de skal leve tilnærmet som munker - i stillhet. Kun avbrutt av daglige samtaler med fengselspresten - og hennes litt malplasserte behov for å høre på musikk under måltidene.
Filmen er skutt i svart-hvitt, og det er nydelige komponerte bilder. Den observerende dokumentaren er strukturert i klippen som en sømløs fire-akter sortert på kjærlighet, ondskap, nåde og håp. “Straff” har allerede vunnet flere priser, og kommer på det ordinære kinoprogrammet fra og med neste fredag. Her er det bare å kjenne sin besøkelsestid, og komme seg på kino!
En av scenene som faktisk gjorde sterkest inntrykk på meg, var faktisk en scene der en av de innsatte, etter en permisjon der han hadde vært hjemme hos familien og sin sønn, reflekterte rundt den skamfulle følelsen av å lengte tilbake til cella. Verden der ute gikk så fort. Det var så mye bevegelse. Så mye lyd. Selv kona følte han “råkjørte” selv om hun holdt seg til fartsgrensa i bilen, som fraktet ham tilbake til retreaten i fengselet.
Jeg kunne identifisere meg med det for meg også litt skamfulle behovet for stillhet. Jeg har alltid elsket stillhet. Litt avbrutt av en svak øresus som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Stillhet jeg føler jeg ikke kan kreve som to-barnsfar, og som helt sikkert har virket både uforståelig og urettferdig for mine to døtre opp gjennom, de gangene jeg åpenlyst - og urettferdig - har flagget mitt ønske om stillhet, og sikkert alt for mange ganger prøvd å dempe lysten til å skravle på inn- og utpust - som jo egentlig er normalen for mennesker, og spesielt for nysgjerrige, sunne og friske barn.
Jeg kunne identifisere meg med han som syntes det også ble støy med musikk ved matbordet. Enn så glad jeg også er i musikk, så er jeg tidvis nesten enda mer glad i å bare ha det stille rundt meg. På helger jeg ikke har barna, så åpner jeg ofte ikke kjeften på snaut tre dager til enda - og jeg nyter det til fulle. Tro det eller ei.
Jeg behøver rett og slett stillhet. Men jeg behøver også musikk - og en av de vakreste låtene jeg hører på i disse dager, er ei låt med den treffende tittelen “Det er vår stillhet jeg behøver” - som i anledning dagens kinofilm også blir relevant på flere plan.
Låta er signert venndølen Erlend Ropstad - og apropos besøkelsestid; dagen etter at “Straff” har premiere på kino, så spiller Ropstad live på selveste Arnemoen Gard på Ringebu.
Låta ble først gitt ut på Ropstads flotte album “Da himmelen brant var alle hunder stille” fra 2021, men versjonen jeg har forelsket meg i, er duetten sammen med svenske Moa Lignell, som ble gitt ut tidligere i år.
Det blir faktisk ikke vakrere enn dette.