Mange menn på min alder og eldre, henger ofte igjen i gammel musikk. De ville aldri i sin villeste fantasi funnet på å løse billett til 1500 kroner for å se ei 21-år gammel tidligere Disney Channel-skuespillerinne underholde inne i en sjelløs betongklump på den gamle hovedflyplassen på Fornebu. Vel, så fremt de ikke måtte da, fordi husets 14-åring hadde så innmari lyst.
Og vi musikkinteresserte fedre ønsker jo gjerne at våre unge håpefulle skal få like mye ut av musikk og konsert, som vi selv har fått opp igjennom. Så vi strekker oss det lille ekstra. Det betyr noen ganger at man må svelge noen kameler, hvis de gamle CD’ene og fars forslag til spilleliste ikke slår an.
Da 14-åringen ønsket seg billett til Olivia Rodrigo i fjor høst, så må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om jenta. Skeptisk, så klart. Jeg hørte ordet «Disney Channel», og jeg hørte «en av verdens største artister».
Men jeg kunne ikke annet enn å dykke litt ned i hennes musikalske bakgrunn, og det jeg fant trigget min interesse. Hun vokste opp med Pearl Jam og No Doubt, og det utkrystalliserte seg et helt annet inntrykk enn det mitt litt surpumpgammelmannlige selv hadde sett for seg. Og jeg elsker det! Jeg elsker å få mine fordommer knust i fillebiter, og jeg elsker at jeg er så musikalsk trygg i meg selv at jeg kan digge et moderne fjortisidol.
For et fjortisidol er Olivia Rodrigo. Men hun er et fjortisidol med både substans og med en musikalsk og musikkhistorisk DNA som også bør få flere gretne, gamle gubber til å gi musikken en sjanse.
Jeg hørte meg opp noe på musikken hennes i vinter, men ble nok enda mer fascinert av hennes musikalske oppdragelse. Her var det noe. Her måtte det være noe.
Da The Beatles slo igjennom på 60-tallet, så lå tenåringsjentene langflate. Ti år senere hadde Chuck Berry litt av den samme effekten. Dagens 25-åringer hadde vel det samme med Justin Bieber da de var barn. Ingen sammenligning for øvrig, men idolisering har vært en levende del av det å vokse opp i snart nærmere hundre år.
Glem Chuch Berry. Glem Beatles. Glem Justin Bieber.
Nå er det Olivia Rodrigo som gjelder. Ikke fordi HUN fortjener det – men fordi barna våre fortjener det. Den nye generasjonen unge fortjener det. De fortjener å ha et idol med substans. Både musikalsk og intellektuelt.
Olivia Rodrigo ticker begge boksene. Hun ser tilsynelatende ut som hvilken som helst annen american teen, men lager musikk som får selv en gammel rocker i midten av livet til å sperre opp både øyne, ører – og la høyrefoten gå. I tillegg er hun samfunnsengasjert som få. Ja, jeg vet det også er i tiden, men det utelukker ikke at det genuint er noe som er viktig. Noe som alltid har vært viktig. Og som for all tid fremover også vil være viktig. Vi må tørre å bry oss mer. Om hverandre. Om verden.
Olivia Rodrigo gjør det. Hun ser alle. I går fylte hun opp arenaen utenfor Oslo med 25,000 skrikende fans – de fleste tilsynelatende i aldersgruppen 12 – 16 år.
Backingbandet hennes var ene og alene jenter. Ikke bare fordi de var jenter, men fordi de var gode musikere. Kjønn bør ikke ha noe å si for om du kan briljere bak trommesettet eller bassen – men dessverre opplever nok mange jenter som driver med musikk at en del sperrer øynene opp av rene jenteband.
Selv anser jeg meg som en fullstendig åpen person. Jeg bryr meg katta om etnisitet, legning, kjønn eller hva det måtte være. Det har ingenting med saken å gjøre. Enten lager dere musikk som jeg liker, eller så gjør dere ikke. Det samme med film. Det samme med mat. Det samme med idrett. Det samme med alt.
Jeg må derfor ene og alene skylde på at vi satt langt bak, og at både trommisen og gitaristen var av det mer maskuline slaget – for at jeg i hele går tenkte at de var gutter. Men nei, bandet var faktisk hundre prosent bemannet med jenter. Eller bejentet, da. Ikke bare 80 % som jeg kom i skade for å påstå i går.
Fett nok.
Men egentlig skulle jeg jo skrive noen linjer om selve konserten. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og hvordan jeg skal slutte. Jo, jeg vet forresten hvordan jeg skal slutte.
Allerede fra første låt hadde Olivia Rodrigo hele arenaen i sin hule hånd. Både hun, bandet og alt av staffasje rundt var profesjonelt til fingerspissene, og selvfølgelig skreddersydd for arena-formatet. Ingenting galt med det. Så får heller de audiofile surve over at lyden er dårlig på Fornebu. Det hadde den også vært med hvilket som helst annet band på scena.
Men det var det ingen som brydde seg noe om, annet enn et par-tre journalister. De er jo samtidig betalt for det.
For fra første sekund, og helt til hun takket av for seg etter 23 låter – så var det Beatlemania inne i hallen. Til en så stor grad at ingen tenkte over at det kom noen dråper fra taket. Det leste vi alle om for første gang på nettavisene på vei ut av lokalet.
Rodrigomania!
Ungjenta snakket med publikumet. Hun klarte å skape det hjemmekoselig, og gjøre at samtlige følte seg sett – i en arena med 25,000 mennesker. Det i seg selv er en bragd.
Settet fulgte nøyaktig samme rekkefølge som før i turneen. Guts Tour, etter hennes nyeste – og andre – plate «Guts».
Spill your Guts, stod det på T-skjortene. 14-åringen måtte så klart få en. Jeg har aldri vært mer sikker i min sak på å punge ut 550 kroner for ei bomulls-t-skjorte som sikkert kostet en 5’er i innkjøp. Det var verdt hver eneste krone. Som et minne for livet. Fra en kveld hun vil huske til hun blir 90, og som hun kan fortelle barnebarna om med stjerner i øya.
Akkurat slik de som var i Njårdhallen på 60-tallet forteller sine barnebarn om. Eller de som opplevde Beatles på 60-tallet. Eller jeg som oppdaget Muse som et ukjent oppvarmingsband for Live på slutten av 90-tallet.
Olivia viste at hun mestret mange forskjellige sjangere, og selv om musikken av de fleste går inn under sekkesjangeren «pop» - så var det mer rock og punk, enn det var pop. For hva er vel pop? Populærmusikk! Ok, da. Dette her var åpenbart populært. Så kall det pop om du vil.
Et par låter ble fremført akustisk, sammen med gitarist Daisy Spencer. Begge satt på rumpa ute på den ene vingen på scena, med beina i kryss. Akkurat som om de ville ha sittet på gressplenen ute i storefri. Alltid allikevel med et flørtende blikk mot publikum, som ble forsterket for samtlige gjennom at hver bevegelse hun gjorde ble forstørret på den store LED-skjermen, takket være et heldekk av kameraer som hele tiden var i sving.
Et par låter fremførte hun bak pianoet. For hun kan spille! Gitar også. Hun fikk på seg en akustisk gitar, og stod ikke tilbake for noen andre i bandet.
Høydepunktet for de fleste under myndig alder i salen, var allikevel da hun lot seg heise opp på en gigantisk halvmåne, der hun satt og snakket med publikum, mens hun ble «kjørt» rundt over publikums hoder – før hun også fremførte to låter fra «oven».
Mot slutten av konserten, så var det rockens tid. Rock of Ages. Svenske Moa Munoz og nevnte Daisy Spencer gikk frem på hver sin scenevinge, og rocket taket av Unity Arena, som den visst nok nå heter, før de ble jublet av scenen.
For en del i salen, så var nok dette den første store konsertopplevelsen, akkurat slik som for min 14-åring. Det gjaldt ikke bare barna, men også en del av de foresatte. Rett nedenfor oss satt ei mor med sin 11-åring. De danset og koste seg gjennom hele konserten, men reiste seg og skulle gå, da Olivia forlot scena med bandet, og forsvant backstage.
Jeg følte jeg måtte si det til dem, at de nok bare kunne vente – for det ventet ytterligere to låter. Overrasket, men lykkelige, fant de veien tilbake til setene sine – og så kom Olivia og bandet på scena igjen for sine to-låters en core.
Så var kvelden over, og 25,000 hadde fått det de hadde betalt for – og mere til. Selv jeg trodde på Olivia da hun sa hun elsket Oslo, og at dette var det beste publikumet hun hadde sett til nå. Det sier hun så klart hver gang. Hun vet jo veldig godt hvilke knapper hun skal trykke på.
I tillegg skapte hun desibelrekord i arenaen, da hun sa «Tusen takk» på norsk – vel vitende om at hun nå pugger dansk aksent før morgendagens andre konsert i Norden – i København.
Samma det! Det fungerte, og til og med jeg trodde på henne!
Oppvarmer denne kvelden var ei jente som het Remi Wolf. Ikke helt min kopp med te, men en energibunt av de sjeldne. Visst nok en tidligere Idol-deltaker, og vel og bra er det.
Personlig så var jeg vel litt misunnelig på amerikanerne, som hadde fått oppleve det legendariske 90-talls bandet «The Breeders», med Pixies-bassist Kim Deal i spissen. For Olivia Rodrigo er også en die hard The Breeders-fan – og forente dermed både sin musikalske oppvekst med farens CD-samling, med sin egen musikk – og introduserte samtidig The Breeders til en hel ny generasjon med unge jenter, som aldri i verden ville ha funnet på å sette sine bein på en The Breeders-konsert.
Der er Olivia genial. Hun forener. Ikke bare folk på tvers av alt. Men hun forener musikk. Hun forener en 90-talls arv med rock og punk, med ny moderne musikk. Hun pakker inn sin stil og sine låter på en måte som gjør at karer som meg, som snart nikker på 50 år, får troa på den kommende generasjonen musikkelskere. Hun gir arven etter Nirvana også et musikalsk ansikt ved siden av å bare være en HM-kolleksjon.
Da konserten var ferdig satt jeg med en følelse av å ha opplevd noe historisk. På så mange plan. Iris ga konserten 10 av 10, og opplevelsen min var at dette nok kommer til å være ganske nært pallen når alle opplevelser igjennom livet en vakker dag skal summeres opp.
Jeg kaster terning i stedet, men den lander på 6 av 6. Ikke fordi jeg lot meg rive med av stemningen. Av et publikum som kontinuerlig filmet med lyset på, og som så store deler av konserten gjennom egen mobiltelefon. Slikt synes jeg ikke noe om til vanlig, men her var det på mange måter greit. Alle gjorde det, og det skapte en helt egen stemning. Det som i gamle dager var et lighter-hav på de roligste balladene, ble nå et hav av telefoner som lyste opp de mørke krokene i den digre betonghallen.
Men 6 av 6 fordi dette var helt rått levert også musikalsk. Låter, formidling, scenetekke – alt. Ti ganger bedre enn på plate, der alt som regel er litt overprodusert og sterilt – også hos Rodrigo. Live var det rått, organisk og til tider skittent. Rent musikalsk, altså. Kremt.
6 av 6 fordi jeg, som en aldrende mann på snart 50, tok meg selv i å bli rørt til tårer – helt på ekte – to ganger i løpet av kvelden. Litt på grunn av Olivia, men kanskje mest på grunn av at jeg så gleden i min egen 14-årings øyne, og følte litt på den samme magien som hun antageligvis kjente på.
Da gleder det meg stort at hun debuterte med en artist som har tatt rocken tilbake, og som har mer å melde enn bare et pent, uskyldig ansikt.
Da samtlige 25,000 skulle loses ut igjen av arenaen etter 2 timer i selskap med Olivia Rodrigo, så lyste forelskelsene lang vei. Jeg tror at alle gikk igjen litt forelsket. Enten du var jente eller gutt, om du var 12 eller 16, om du var far eller mor, og nærmet deg 60.
Glem Beatles. De kom seg aldri til Norge en gang. Olivia Rodrigo gjorde det i 2024. Og vi var der, da hun skapte musikkhistorie og evige minner, som kommer til å bli pratet om i lang, lang, lang tid fremover.
Dagens låt blir låta hun avsluttet det ordinære settet med – den Green Day-aktige punkrock-låta «All-American Bitch»
I know my age and I act like it
Got what you can't resist
I'm a perfect all-American bitch
With perfect all-American lips
And perfect all-American hips
I know my place, I know my place, and this is it
Det var på mange måter den perfekte avslutningen. Olivia Rodrigo vet plassen sin, og 28. mai 2024 var den i Unity Arena.
