Mens et værfenomen kalt derecho herjet i midtvesten den 15. juli 1980, med voldsomt tordenvær i en sammenhengende linje på over 400 kilometer, og som lagde skader for over 250 millioner dollar, kom ei lita tulle til verden mye lenger vest i USA.
Jenta ble kalt Liz, og vokste opp i en familie som var sterkt tilknyttet et samfunn kalt “Den fjerde vei”. Dette var en spirituell og filosofisk retning utviklet av den noe mystiske læreren og selverklærte filosofen Georgij Gurdjieff. Det disse trodde på var at alle mennesker var til en viss grad i en tilstand av søvn, som hindret dem i å se virkeligheten - så mye at det forstyrret menneskets forhold til kosmos. Det vi vel i dag kaller for “å gå på auto-pilot”.
Dette var altså en saus av new-age, science fiction og kvasi-religion, og tanken til Gurdjieff var at menneskene kun gjennom selvobservasjon, disiplin og indre arbeid kunne frigjøre seg fra denne sovende, kall det mekaniske, tilstanden. Kall det gjerne bevisstgjøring. Eller mindfullness, som dagens selvrealiserende folk sikkert hadde kalt det.
Liz vokste derfor også opp med mye bevegelse, dans og musikk - for en av måtene å vekke opp kropp og sinn var nettopp ved hjelp av det. Dette og hele miljøøet rundt “den fjerde vei” fikk en stor påvirkning på jenta etterhvert som hun vokste opp, og fant sin egen musikalske vei.
Etter å ha fullført en Bachelor i Fine Arts, så startet hun i 2005 opp det musikalske prosjektet “Grouper”. Navnet hadde hun tatt med seg fra barndommen, da hun og barndomsvennene fra miljøet rundt “den fjerde vei” omtalte seg og sine som “gruppen”, eller mer presist “groupers”.
Hennes første studioalbum ble sluppet i 2008, og bar den smått semigroteske tittelen “Dragging a Dead Deer up a Hill”. Plata slo ned som ei bombe i de kretsene som elsket dream-pop, shoegaze og psykadelisk, atmosfærisk kunstmusikk i samme gata som band som Slowdive, Cocteau Twins, Mazzy Star og This Mortal Coil.
Musikken er vanskelig å beskrive, men ord som melankolsk, drømmende og eterisk er kanskje dekkende. Gjennom utstrakt bruk av romklang, hviskende vokal og lag på lag med lyder skaper Grouper en auditiv verden som nesten virker hypnotisk. Mediterende. Bevisstgjørende. Drømmende. Kanskje til og med også litt søvndyssende og monotont til tider. Akkurat slik Gurdijeff så på menneskene.
Grouper har i løpet av årenes løp fått mange tilhengere med sin eksperimentell musikk, og det har etterhvert blitt åtte studioalbum og en haug med singler og EPer.
I tillegg har Liz Harris, som er hennes fulle og hele navn, samarbeidet med mange andre artister, og har flere sideprosjekter gående. Hun stikker svært sjeldent hodet sitt frem i offentligheten, og gjør få intervjuer - noe som har ført at hun selv også har blitt en slags mystisk skikkelse, akkurat slik som Gurdjieff.
Rent personlig elsker jeg musikken til Grouper. Både de låtene som er mest kommersielt tilgjengelig, og helt ut i irrgangene til der det blir som mest eksperimentelt. Der det lukter av både post-rock, ambient og industriell samtidsmusikk.
Låta som får plass på spillelista er en av hennes mer kommersielt tilgjengelig. “Headache” ble gitt ut på singelen “Paradise Valley” rett før jul i 2016, og er kanskje låta jeg isolert har hørt mest på av Groupers rikholdige og svært interessante katalog.