Sa, sa, sa, sa’kke du at du
Ikke digga sigaretter? Yeah that’s true
Har’u ennå ikke fatta pointet, Knut?
Røyking er ut!
Vi som vokste opp på 80-tallet får nok automatisk melodien i hodet når vi ser tekstlinjene over. Mannen bak sangen var TV-mannen Bjarte Ytre-Arne, kjent som en av hjernene bak NRKs 80-talls satsninger for ungdom, «Halvsju». Etter at «Halvsju»-programmet, med den gale introen i rask film, ble tatt av plakaten, så stokket han om på kortstokken, og kom tilbake med «Midt i smørøyet».
Lørdagskveldene mine på slutten av 80-tallet ble stort sett tilbragt foran kopekassa. Da tippekampen var over, og mutterns hjemmelagde pizza med tjukk bunn stod i ovnen, så var det «Midt i smørøyet» som gjaldt. Selv da jeg var 14, og brukte mye av tiden min på å lage fanzines for min nystartede supporterklubb, klimpre på en billig nylonstrenggitar, og lage hoppbakker eller sparke fotball ute, avhengig av årstidene, så var det deilig å bare zoome ut på lørdagskvelden foran det gamle rørfjernsynet.
De Ænnimæls, kalte dem seg. De som fremførte sangen, kledd i dyrekostymer. Ytre-Arne sin anti-røykelåt, som skulle virke preventivt på kidsa. På den tida var det ikke uvanlig at helt vanlig ungdom ned i 13-14 års alderen allerede hadde prøvd å røyke. En fast gjeng brukte å stå i skogen, eller langs veien ned til «Baker’n», på ungdomsskolen å smugrøyke. Ryktene sa at en av lærerne ofte klatret opp i ei gran for å prøve å ta dem på fersken. Jeg var aldri en av dem. Men jeg hadde vært inne på tanken om å prøve.
Da jeg var bare guttungen, antageligvis før jeg begynte på barneskolen, så hadde jeg en periode en barnevakt som passet meg de gangene jeg ikke var i barnehagen, og muttern så smått hadde begynt å jobbe på lensmannskontoret igjen. Hun var nok ikke eldre enn i begynnelsen av 20-årene. Knapt nok det. Jeg var hjemme hos henne, og husker at hun røyket. På stuebordet lå det rullings og Winner Tip. Sigarettmakermaskina som du fylte med tobakk, dyttet inn et ferdigrulla papir med filter – og dro frem og tilbake som om du skulle ha ladet en pistol du ser på film. Voila! Dette var jeg dypt fascinert av å se på, og fikk også prøve. Jeg maste nok sikkert om det, kjenner jeg meg selv rett.
De gangene hun forsvant ut av rommet husker jeg at jeg allerede da vurderte å sette en av disse sigarettene mot leppene. Jeg gjorde det aldri. Men jeg luktet på tobakken, og det luktet himmelsk godt.
En god del år senere var jeg ute for å gå tur med elgbikkjene. Ofte var jeg med fattern på tur, men dette var helt sikkert etter at han hadde blitt dårlig – og jeg tok jobben selv. Jeg tipper jeg var 14. Kanskje 15. På en av disse turene så jeg en halvrøkt sigarettstump ligge i grøftekanten. Av en eller annen grunn stoppet jeg brått. Bøyde meg ned. Førte det som var igjen av sigaretten opp mot ansiktet. Luktet. Brettet leppene mine over det allerede godt utsugde filteret. Jeg hadde ikke lighter, så fikk ikke tent den på, men det var første gang jeg kjente følelsen av å ha en sigarett i munnen. Gudene vet hvorfor jeg skulle finne på noe slikt. Det har jeg ingen rasjonell forklaring på i dag. Spenning, sikkert. Kvalmende å tenke tilbake på, men sånn var det.
Jeg gjorde det aldri igjen. Jeg husker ikke, men trolig var nok bare det lille som var av smak i den gamle, ekle, kalde sigarettstumpen på langt nær så innbydende som lukta av den ferske tobakken jeg hadde kjent flere år tidligere.
Fattern ble gradvis dårligere. Jeg var ferdig på ungdomsskolen, og i begynnelsen av juni 1993 skulle vi ha avslutningsfest på et grendehus i utkanten av Bøverbru. Jeg var 16. De fleste andre var 16 – men etter det jeg kan huske, så ble det røkt innendørs. Uten at noen stilte noe spørsmål. Jeg husker ikke om det i det hele tatt var voksne til stede på festen. Mulig ikke. Jeg ba en som hadde gått i klassa mi om å rulle en røyk av meg. Rullings med papir. Jeg ba om fyr. Fikk fyr. Dro inn. Blåste ut.
Jeg husker ikke om det ble med denne ene røyken den natta, eller om jeg røyka flere – men dagen etter, da jeg våknet opp på gutterommet, så stod jeg opp, gikk ut i stua til min mor, og proklamerte at jeg hadde begynt å røyke. Akkurat som at jeg hadde bestemt meg før jeg i det hele tatt hadde begynt. Før jeg hadde kjøpt noe selv. Eller fått noen andre til å kjøpe for meg.
Mest trolig for å være opportunistisk. Eller en virkelighetsflukt fordi jeg visste at fattern snart ville dø. Han var på lånt tid. Kreft med spredning. Lå på et tidspunkt i stua hjemme i sykeseng. Jeg hælet det ikke. Klarte ikke være i samme rom som ham. Trakk meg tilbake på rommet. Ville være for meg selv.
Det var sommerferie, og fattern kom seg nesten til august. Siste dagen i juli 1993 døde han. Uten å få se sin enbårne sønn en siste gang. Jeg besøkte han aldri på sykehuset. Jeg orket ikke tanken. Det har jeg hatt ekstremt mye dårlig samvittighet for opp gjennom årene. Det blusset opp igjen etter at jeg selv ble far. Tenk hvis ungene mine ikke ville ha sett meg en siste gang hvis jeg visste jeg skulle dø. Uutholdelig. Hadde jeg forstått? Kanskje. Kanskje ikke. Men for meg i 1993 for det det eneste rette. Der og da.
Jeg husker ikke så mye av den høsten. Jeg husker ikke om jeg faktisk for alvor begynte å røyke, men jeg tror det. Jeg begynte på videregående, og der var jeg en del av gjengen som stod utenfor inngangen og dro i meg tjære hver morgen. Jeg var stor av vekst og så sikkert ut som 18, så jeg fikk nok sikkert noen ganger kjøpt røyken selv. Jeg husker ikke det heller. Det gikk i rullings fra starten. Egentlig rett på Rød 3 – den sterke typen.
Utover videregående så ble det også fra tid til annen ferdigsigaretter. Smaksløk og luktesans ble døyvet. Jeg var ikke klar over det da, men ble først klar over det da jeg i siste halvdel av 20-årene heldigvis sluttet. På dagen. Som følge av et veddemål. «Klar jeg kan slutte på dagen!». Som sagt, så gjort.
Jeg tror jeg aldri var avhengig. Jeg trodde i alle fall det. Jeg røyka fordi jeg ville. Ikke fordi det så tøft ut. Jeg hadde jo hørt Ytre-Arne sin sang. Røyking er ut. Men vi røyka for det. Det ble en vane. Rettere sagt uvane. Et pengesluk, og noe taktilt å holde i hendene. Et ritual. Banke sigaretten mot lighteren tre ganger. Rulle den perfekte rullingsen. Kjenne det første draget fylle lungene før resterende ble blåst ut igjen mellom stemte lepper. Eller i ringer. Med trutmunn. Idiotisk trutmunn.
Noen nabobrødre var hjemme alene sommeren etter. Foreldrene hadde dratt på sommerferie. Jeg husker det som hele sommeren, men det var nok ikke mer enn maks ei uke. Da satt vi på verandaen der å røyka både dag og natt. Frie rebeller. Rød Marlboro. 10-pakninger.
Jeg fikk lappen, og fylte opp askebegeret i fatterns gamle Mazda 929 for første gang. Hverken han eller muttern hadde røyka. Allikevel hadde fattern dødd av kreft. Klar jeg skulle røyke. Jeg flytta ut, og begynte å røyke inne der jeg bodde. Slik var det på 90-tallet. Da jeg flyttet inn i ei muggete, skitten kjellerleilighet på Kopperud sammen med min første samboer, så dampet vi og røyket inne. Jeg kan tenke meg det lukta helt for jævlig inni den leiligheta. Men jeg kjente ingenting. Luktesansen var død. I ettertid tenker jeg på katta som kun var inne. Passiv røyking en masse. Jeg tenker på de som ikke røyka. De var i mindretall i gjengen min, men de eksisterte. De kom allikevel på besøk. Satt innkapslet i tåka av sur røyk og våt katte. Høflige og veloppdratte. Sa ikke et ord.
Jeg røyka i militæret. I teltet på øvelse. Lukta var helt spesiell inne i sju-dukeren. Rullings tent på av Forsvarets lille rødspritbrenner. Jeg husker ikke om vi hadde noen i teltet som ikke røyka. Uansett sa de ikke noe på det. Mulig fordi de sov.
«Du klarer ikke slutte på dagen!», sa hun. En kollega der jeg jobbet på begynnelsen av 2000-tallet. «Klart jeg kan!». Dagen etter sluttet jeg, og siden har jeg aldri røkt. Vel, sett bort i fra en og annen sigarett på fest, eller ei snadde rundt bålet på kanotur. Et par uker etterpå innførte jeg som verneombud røykeforbud innendørs der jeg jobbet, og fikk det glatte lag av hu som hadde utfordret meg på veddemålet. «Back at ya!».
Jeg sluttet uten å ty til tyggegummi. Uten å ty til snus. Det gikk mange år før jeg i godt voksen alder, ja, dessverre, kun for noen få år siden, begynte å snuse fast. Det holder jeg på med fortsatt. Det er også en slags virkelighetsflukt. Jeg mener at jeg fortsatt ikke er avhengig, men at det er en kos jeg unner meg. En usunn kos, men som kroppen min har lurt hjernen min til å tro at jeg trenger. Eller motsatt.
En vakker dag skal jeg slutte med det også. Det har jeg lovd ungene. En vakker dag.
Det kunne ha vært verre, dog. Av alt mulig et menneske kan drive med av selvpålagte destruktiviteter. Jeg har både smaksans og luktesans. Jeg plager ingen andre.
Folk begynte først med tobakksrøyking på midten av 1500-tallet. Det var adelen som drev med slikt. Kongelige. Storfolk. Tobakk ble ansett på som sunt. Det var jo tross alt en naturplante. Kanskje til og med en naturmedisin. Poteten kom til Europa omtrent samtidig, men den var folk mer skeptisk til. Tobakken trodde folket var helbredende. Den motvirket tannverk og kreft, trodde folk.
I Norge ble tobakksrøyking forbudt omtrent like fort som den kom. I 1619. Ble noen tatt på fersken for å smugle inn tobakk med båter, så vanket det kjølhaling. Det varte kun til 1643. Da ble det lovlig å importere tobakk igjen.
Etter hvert ble det stuerent å røyke. Spesielt godt inn på 1900-tallet, når vi fikk moderne fenomener som filmstjerner og reklame. Forbilder både i magasiner og på lerretet dampet og røyket. De store tobakksselskapene var så klart drivkraften bak mye av dette. Som med produktplassering for øvrig i dag. Allerede på 1920-tallet så dyttet amerikanske tobakksfirmaer millionvis av dollar inn i Hollywood for å få de største stumfilm-stjernene til å røke. Ikke bare røyket filmstjernene i filmen, men de stilte opp i reklame for sigarettene i etterkant. Big Business.
Så også i Norge, der familien Andresen i mange år allerede hadde vært av landets rikeste, ene og alene på grunn av tobakksimport. I flere generasjoner.
Det finnes ikke maken til Eventyrsmaken, markedsførte tredje generasjon Asbjørn Asbjørnsen sin Kristiansand-produserte rulletobakk med. Alle knepene i boka ble brukt til markedsføring. Det skulle være en eventyrlig opplevelse, og med et slikt etternavn, så var det klart at referansen til Peter Christens folkeeventyr måtte bli brukt. Logoen til firmaet ble da også etter hvert en rød rev. Reven som gjeter. Reveenka. Bjørnen og reven.
Da krigen kom i 1940, så ble det manko på tobakk rundt forbi. Produksjonen ble stanset, og kriminale nettverk så sitt (sigarett)snitt til å gjøre penger på smugling. De som hadde vært lure, og spart på tobakk – kunne gjøre gode penger på legitimt videresalg. Ble folk røyksugene nok, så kunne de tømme lommene sine for å få tak i de edle blad. Selv gjorde jeg gode penger på videresalg av sigaretter i militæret. Jeg visste godt at infanterister på øvelse bladde opp godt for enkeltsigaretter på den tredje dagen på vinterøvelse, og passet alltid på å ha med noen ekstra pakker.
Selv i sportsbutikken kunne du få kjøpt tobakk!
På 50- og 60-tallet røyket folk så å si med begge hender. Menn og kvinner. Rike og fattige. Gamle og unge. I avisene ble det etter hvert mye skriverier om at barn enkelt kunne få kjøpt røyk. Det eneste som skulle til var en lapp fra mor, og så kunne 9-åringen rusle hjem med ei pakke rullings i hånda. Selv kunne jeg på det verste sikkert røyke 20 om dagen, selv om jeg jevnt over ikke var noen storrøyker sett i den store sammenhengen. På 1930-tallet stod det en notis i en av Oslo-avisene om en mann fra Østerrike, som hadde registrert alle sigarettene han hadde kjørt i seg. 628 000 sigaretter hadde det blitt – og 73-åringen levde fortsatt i beste velgående, og feiler aldri noe.
Clint Eastwood, James Dean, Charles Bronson og John Wayne var blant de som dampet stort i omtrent alle filmene. Hollywood hadde utviklet egne prop-sigaretter for de som ikke ville røyke ekte vare, men disse insisterte alle på å ekte sigaretter. I Hollywood peaket det i 1970, da nærmere 30 % av alle filmene som ble gitt ut hadde karakterer som røyket.
Her hjemme røyket folk på TV. Ser vi gamle debattprogrammer på NRK-arkivet, så var det ikke uvanlig at panelet satt og røyket mens de diskuterte. I beste sendetid. Helt normalt.
På lerretet kulminerte det til slutt til en film viet til samtaler om og med røyking. Wayne Wangs «Smoke» fra 1995 kretser rundt tobakkssjappa til Harvey Keitels karakter. I 2003 fulgte Jim Jarmusch opp med «Coffee and Cigarettes».
Så kom «Cancer Man» i X-Files. Røykes det på film i dag, så må det opplyses om i forkant, og det får betydning for hvilken aldersgrense, eller rating, filmen får. I 2016 ønsket man et lovforslag i Hollywood om at alle filmer som viste så lite som en sigarett, automatisk skulle få rating «R» (tilsvarende 17 årsgrense). Det ble aldri vedtatt, men det står eksplisitt under ratingen om du kan forvente røyking eller ikke – på lik linje med vold.
Verden ble altså etter hvert mer opplyst. Helse fikk et større fokus. Bjarte Ytre-Arne hadde rett. Røyking er ut!
Dette bildet var fjernt fra den virkeligheten generasjonene før meg hadde fått presentert. Røyking var sunt. Det ga deg vitalitet, styrke og en blendende aura. Gule tenner og fingertupper fortalte glansbildene ingenting om.
En artig anekdote fra krigens dager finner vi i Tvedestrand. Året er 1943, og Sykepleierforeningen i byen holder basar. Førstepremien? To esker tobakk med ekte, gammeldags Asbjørnsens eventyrblanding!
For bare 25 år siden røyka 1/3 av alle nordmenn, mens tallet i 2023 var nede på kun 7 %. Røykeloven fra 2004 er å takke for mye av det. Skjønt det tok sin tid. I 2007 ble det omsatt sigaretter for 219 millioner kroner bare i gamle Oppland fylke, men etter det gikk statistikken sakte med sikkert nedover.
I dag har folk tilgang på en helt annen virkelighetsflukt. En helt annen taktil greie å fikle med. Smarttelefonen.
Om det er noe sunnere i det lange løp, vel – det kan jo helt sikkert diskuteres. Passiv mobilfikling kan også føre til irritasjon for folk rundt deg, og noen av sansene hemmes åpenbart også av det. Smak og lukt derimot, det hemmes ikke av den avhengigheten. Kreftfremkallende er det vel ikke direkte heller, og du utvikler i alle fall ikke Kols.
Mekanismene rundt det å få folk hekta er omtrent de samme. Så spørs det om noen etter hvert klarer å overbevise seg selv om at de ikke er avhengig. Influensere er i dag for SoMe det som filmstjerner var for sigaretter på 50-tallet.
Kanskje et veddemål også trigger fandenivoldskheten? «Jeg vedder at du ikke klarer å slutte med Snapchat!». Men så enkelt er det jo ikke. Jeg vet jo det. Jeg røyka fast i en 10-års tid, og i dag hater jeg lukta!
Vi må gjøre våre erfaringer, og ta våre egne valg. Så får refleksjonene komme med tiden.
Dagens låt er signert shoegaze-bandet Cigarettes After Sex, som i all beskjedenhet er de gangene jeg fortsatt får lyst på en sigg. Har du ikke hørt dem før, så tenkt Mazzy Star møter Cocteau Twins møter Low.
Låta jeg har valgt ut heter «Heavenly», og kunne fort vært materiale for en sigarettreklame på 1950-tallet, da konsensusen var at røyking var noe svært tiltrekkende og sensuelt.
Touch me with a kiss, feel me on your lips
Because this is where I want to be
Where it's so sweet and heavenly