Etter en god natts søvn med en forhøyet øresus, etter går kvelds strålende konsert med Erlend Ropstad & band i en fullsatt låve oppi Ringebu, så bar det opp til Forset for å hentene jentene, som jeg skjønte hadde ett og annet på lur.
For i dag er det jo farsdag - og jeg er så heldig at jeg har to blad jenter som jeg er far til. Trofaste lesere av mine raljeringer på både turer og fra hverdagen har sikkert fått med seg at det ikke bare er en dans på roser. Men hva er vel det? I alle fall ikke å det å oppdra barn. Det har gått mange kuler varmt opp gjennom årene, men så lenge begeret inneholder mest gode ting, så er det også lov. Det er en trygghet i det også. En omsorg. Det er alltid våre nærmeste vi også blir mest sint og frustrert på. Min kjærlighet for døtrene mine tror jeg nok de ikke tviler på, og kvitteringen på at jeg tross alt har gjort mye riktig får jeg på dager som dette, da de disker opp med både kake og gaver - og et fantastisk gossint kort.
Selv skjenker jeg noen tanker til min egen far, som gikk bort da jeg var 16 - og som jeg ikke var moden nok til å bli godt nok kjent med på et kameratslig og på et dypere plan. Dessverre. Med det i tankene er jeg veldig ivrig på at jentene mine også skal bli kjent med meg på flere plan enn at jeg er faren deres. En tidvis stressa og litt streng pappa, som etter deres skjønn sikkert blander seg for mye med både korreksjoner og tilbakemeldinger. Jeg prøver få dem med til å se på Kompani Lauritzen, slik at de skal bedre forstå mine intensjoner de gangene de ikke tror på dem. Alt jeg gjør er av omsorg. Av et ønske om at de skal bli den beste versjonen av seg selv, og at de skal bli trygge, stolte og modige jenter i en verden som blir mer og mer utfordrende å finne sin plass i. De skal følge sine drømmer og sitt hjerte - og de konkurrerer ikke mot noen andre enn seg selv.
Jeg ønsker de skal bli kjent med sin egen far sine indre tanker, sine syn på livet, musikken jeg elsker, filmene jeg elsker. Jeg annerkjenner også at det kanskje ikke er det de tenker på at er viktig nå. Jeg tenkte det jo heller ikke selv da jeg hverken var 10 eller 14.
Min barndom stoppet da jeg var 14. Da fikk jeg beskjeden fra min gråtkvalte far om at han hadde fått kreft, og livet ble aldri helt det samme. Min eldste datter er like gammel som det jeg var da nå. Det gjør meg både ydmyk, men også kanskje litt for masete på at vi skal ha mye kvalitetstid sammen. Jeg må klare å gi henne den friheten og den tilliten en 14-åring trenger, og jeg føler at jeg klarer det. I tillegg har vi vår kvalitetstid, der vi blant annet på andre året fortsetter vår reise gjennom X-Files sitt 11 sesonger lange univers.
Vi får i løpet av disse stundene også borret litt inn i litt dypere ting, og jeg føler at vi har hatt samtaler som jeg aldri hadde med min egen far. Det gjør meg godt, og jeg håper det også skaper gode minner og gode relasjoner for min eldste. Jeg håper også få gitt lillesøster den samme egentiden når hun blir eldre. Det er ikke lett som alenefar å skulle skape øyeblikk med to jenter én til én - men vi får også stunder der 14-åringen er ute på sitt, og spesielt i helgene, som for en 14-åring plutselig er snudd på hodet i forhold til døgnrytme. Akkurat slik jeg likte da jeg var 14.
14-åringen har blitt veldig lik meg på mange områder. Det meste er nok arv. Overraskende mye sitter i DNAet - mer enn det vi ofte tenker og tror. På godt og vondt i dette tilfellet. Flere av mine lyter ser jeg allerede i min 14-åring. Lyter som jeg helst sett skulle stoppet i arverekken med meg, men som jeg allikevel føler at jeg har gode forutsetninger for å både identifisere - og ikke minst hjelpe til med å forstå.
Jentene mine er heldige som har muligheten til å bli kjent med sin far. Ordentlig kjent. Jeg håper de bruker muligheten, og de vet inderlig godt at de kan komme til meg med hva som helst - og gjerne spørre meg ut om hva det måtte være. Så har jeg full forståelse for at de som jenter ikke vil dele alt med far sin. Spesielt ikke med en som absolutt skal snakke om alt. Grave i alt.
Jeg skulle ønske jeg selv fikk muligheten til en slik prat med min egen far. Spesielt på en dag som dette. Så derfor synes jeg den relativt ferske Bjørn Eidsvåg-låta “Far” passer perfekt for dagen for min egen del.
Sko så gjerna ha møtt deg igjen, far
Då sko mе ha tatt oss ein ordentlig prat
Eg e bеdre te å lytta enn eg va, far
Og eg trur eg kan vær ein god kamerat
Tusen takk for deilig kake, fine gaver og et vakkert, rørende kort, jenter.
Pappa elsker dere!