Følgende to reisebrev stod på trykk i Swindon Town Telegraph nr. 4/1994, etter at undertegnede og fire kompiser hadde tilbrakt høstferien vår i Swindon. Reiseskildringene har ikke så mye fotball i seg, men en del får vi skrive på kvota for at det var 17- og 18-åringer på tur. Jeg drister meg allikevel til å gi dere et “gjensyn” med disse.
Det første reisebrevet er signert Svein Erik Gransjøen, som sammen med meg var med å starte opp supporterklubben i 1991.
Endelig var det klart for turen vi alle hadde ventet på! Som planlagt skulle vi reise med fly fredag morgen fra Fornebu, men pga. flystreiken skar dette seg. Vi ble dermed ganske nervøse, og så for oss at turen forsvant i sanden. Men takket være god service hos Sport & Spesialreiser fikk vi en buss fra Oslo som kjørte oss til Stockholm. Denne turen fikk vi til og med gratis.
Til Arlanda kom vi veldig tidlig. Dette for å være sikre på at vi fikk “booket” om billettene. Vi fikk nye billetter uten problemer, og satte oss på McDonalds for å vente på et fly vi nødig ville miste. Høstferien var i ferd med å starte.
“Passengers to Heathrow may now take a seat”, ble det sagt over høyttalerne, og det kriblet i magen da vi viste boarding-kortet og gikk ombord i flyet.
En time og tre kvarter senere så vi Wembley, Vicarage Road og de andre banene under oss. Sikkerhetsbeltene ble på nytt festet, og min første dag på engelsk jord var kommet. Med flybussen reiste vi til Reading, og videre med tog til Swindon.
Vi bodde på County View Guest House, som lå i County Road. I samme gate ligger også County Ground, så vi bevet oss i retning av det enorme lyskasteranlegget. Vi fant til slutt stedet vi skulle bo og plantet oss ned i de gode sengene.
Det var så som så med førsteinntrykket vi fikk av hotellet. Eieren kom ut med bustete hår, og buksesmekken åpen, men da vi kom inn på rommene vi skulle bo, forandret vi straks mening. Det var kjempefine og store rom med TV og peis. Etter å ha snakket med innehaverne og pakket ut, forsvant vi ut på en inspiseringsrunde.
Bowlinghallen i Swindon ble hyppig besøk høsten 1994
I løpet av tiden vi var i England ble det enormt mye bowling . Vi fant ut at det i vest-Swindon var et kjempefint bowlingsenter som het Swindon Superbowl. Der ble en del penger brukt og en del timer tilbrakt. Rekorden min lå til slutt på 200 poeng. Det var også en del automater der, slik at når vi ikke spilte bowling, så gikk pengene bort på bilspill osv. Vi var på Swindon Superbowl minst seks ganger!
Swindon skulle spille kamper lørdag mot Barnsley (borte), tisdag mot Lecce (hjemme) og lørdag igjen mot Wolves (hjemme). Derfor reiste vi sammen med supporterne allerede dagen etter vi kom, til Barnsley.
Turen var veldig lang, men av en eller annen grunn kostet den oss ingen verdens ting. Men vi måtte betale for fotballbillettene.
Kvelden etterpå var alle tent på å ha det litt moro med en aldri så liten fest som utartet seg til og ikke bli så liten allikevel. Vi dro derfor til byen og til et diskotek som het “Route 66”. Det lå sentralt i Swindon, og var det beste diskoteket vi noensinne haded vært på. Der skal jeg si det var mye artig, mye folk, og mye bra damer… men det er kanskje best å gå over til noe helt annet.
Jan Åge viser stolt (!) frem Swindon Town Telegraph i terommet på treningsfeltet.
Hvis vi ikke spilte bowling på dagen, så gikk vi rundt i sentrum av Swindon. Det kan ikke sammenlignes med å trave Karl Johan opp og ned en kald oktorberkveld. Overalt så vi fristende butikker, noe som gjorde at kjøpetrangen var konstant. Når det led mot kveld, hadde vi alltid en venn som stod for maten; nemlig Burger King. Der hadde de alle slags hamburgere, som bønneburger (noe bare Atle prøvde; det smakte helt forferdelig), Whopper, baconburger, champignon, oceanburger og chicken. Det var aldri noe vits i å spise på restaurant når det fantes et slikt sted i nærheten. Etter at magen var mettet ble flere av kveldene, og til dels nettene, brukt til kortspill. Da spilte vi om penger på et spill som heter 21.
Tirsdag var det klart for Anglo Italian Cup på County Ground. Vi møøte opp tidlig, og var æresgjester, slik at vi fikk billettene gratis. Vi satt ved siden av reservene og nøt forestillingen. Selv om det bare var ca. 3000 tilskuere der, var det en festforestilling hvor Swindon skulle ha vunnet mer enn 3-1.
Dagene gikk i takt med pengene. Tida gikk forferdelig fort, og så ble det endelig fredag. Styret i Swindon haddde ordnet en privatsjåfør til oss, for at vi skulle til Wanborough for å se Swindon på trening. Det var litt av en dag!
Juniorene spilte kamp mot førstelaget, og etter det kunne vi snakke med spillerne i et “te-rom”. Vi fikk veldig god kontakt med Jan Åge, og han må vel regnes som klovnen i laget. Swindon hadde akkurat lånt Neil Webb, og han gjorde sin første trening med Swindon den dagen vi var der. Jeg snakket mye med ham og tok bilder. Jeg tok bilder av bort i mot alle spillerne, mange av Jan Åge, både sammen med oss og alene. Mens Webb stod og snakket med oss, kom en journalist som ville intervjue ham. Under intervjuet måtte da selvsagt Jan Åge sette en nesten tom tekopp på hodet til journalisten. Resultatet var at han måtte sitte helt stiv uten å røre en finger under interjvuet! På treningen snakket vi mye med Jan Åge, og skulle snakke mer med ham før toppkampen mot Wolves.
Men noe av det verste som kunne ha skjedd, skjedde selvsagt med meg. Uvitende om at noe kunne være galt med kameraet, knipset jeg rundt i vilden sky. Hele 32 bilder tok jeg på Englands-turen med dette kameraet. Deriblant bilder fra treningen, bowlingsenteret, byen og kampen oppe i Barnsley. Da jeg kom hjem, var fremkalling av filmen noe av det viktigste som stod i hodet mitt. Men da kameraet ble åpnet, var det like tomt som brusflaska som står ved siden av meg akkurat nå. Jeg hadde dermed ikke hatt film i kameraet, og knipset 32 bilder uten å vite om det. Det var langt i fra det Olaf Sand i The Julekalender ville ha sagt: Det e’ bærre lækkert!
Lørdagen da kampen mot Wolves stod på tidsskjemaet, så var det fullstendig kaos i Swindon. Oransje-kledde Wolves supportere var alle steder, og det så ut til å bli en stor dag. Vi pyntet oss og mente at tiden aldri hadde gått så sakte før, men endelig nærmet klokka seg 15 engelsk tid. Fem spente gutter stod og ventet på matta med øredøvende brus rundt seg. Banen var helt full, og det var leven over alt. Det kokte på County Ground.
Så kom Jan Åge Fjørtoft løpende mot oss til enorm klapping. Han ble som kjent kåret til årets spiller 93/94, og vi ga ham en kopp som bevis på at ble STSCONs Player of the Year 93/94. Fjørtoft satte stor pris på gaven, og fikk en ekstra glød i seg da kampen startet. Sammen med utdelingen av prisen, var det det største jeg har opplevd. Dette var noe annet enn å se Reinsvoll IF rykke opp til 4. divisjon!
Tilbake til Heathrow brukte vi drosje i stedet for tog. Det viste seg også å bli flere pund billgere, dessuten gikk det like fort.
I samme nummer av Swindon Town Telegraph så hadde undertegnede også et lite reisebrev. Tydeligvis hadde jeg prøvd å være morsom, men i dag 26 år etter er ikke reisebrevet annet enn pinlig. Røykte gjorde jeg visst også, men her kommer også det reisebrevet i sin helhet:
Ut på tur, aldri sur
Vi hadde en slitsom natt i vente da vi benket oss ned på de fem bakerste setene i bussen som skulle frakte “eliten” fra Oslo til Arlanda, der en liten motorisert dings med vinger skulle frakte oss til den hellige delen av verden, nemlig England. Bussturen ble kjedelig og maten var enda værre. Nistepakka var blitt muggete da vi trådde ut på svensk slagmark utenfor Stockholm by. Ikke nok med at bussturen hadde tatt nærmere 8 timer av vår tid, men vi måtte vente rundt 5-6 timer på Arlanda også. Vi benket oss ned med en røyk og ventet på at McDonalds skulle åpne.
Timer har gått siden sist. Plutselig var vi der - i England altså. Flyturen gikk bra, selv om et par palestinske opprørere prøvde å få kontroll over Andeby. Vi tok buss til Reading, og tog videre til Swindon. Der var det fint, men undertegnede fikk antydninger til schizofreniske anfall da han måtte bære to digre kofferter rundt om i området rundt County Ground på leting etter B&B-stedet vårt. Saken var slik at min kamerat Jørn hadde kollidert med moped mot bil et par uker i forveien, så han gikk rundt med begge armene i gips, og satte engelskmennene i respekt. Vi fant frem, pakket ut og tok oss en ny, velfortjent sigg.
Fire spente norske Swindon-fans på vei opp til Barnsley i buss. Her en rast utenfor Sheffield.
Timer har gått siden vi tok en ny velfortjent sigg, og bortekampen mot Barnsley tapte vi. Martin Ling bommet, og undertegnede ødela avisen til en Swindon-supporter som satt foran meg på bussen. Fy, fy, gutt - men det var ikke meningen - tro meg. Vel hjemme, god søvn.
Timer har gått siden tapet mot Barnsley, og på County View Guest House nr. 31-33 var det action i beste Schwarzenegger-stil, bare at alt gikk stille og rolig for seg. Politiet ankom gjestehuset, reiv med seg ekteparet i 60-åra som eide deg, og siden så vi aldri mer til dem. Vi misunte dem litt faktisk, for vann og brød var nesten bedre enn egg, fett og flesk som vi fikk servert i trynet hver bidige morgen klokka halv ni - da friske nordmenn egentlig trengte sin skjønnhetssøvn.
Timer har gått siden Mr og Mrs X havnet i arresten, men vi koser oss fortsatt i skolens fravær. Vi bruker penger og lever som kakser. Vi vurderte en stund å flytte til DeVere-hotellet, som ligger ved luksus-komplekset vest i byen. Kun £110 natta. Vi nøyet oss med bowling, der Svein Erik og Lasse tok rotta på Atle og Hans, mens Jørn lot penga flyte på andre ting, da det ikke er så veldig lett å kaste bowlingkuler med to armer i gips.
Timer har gått siden Svein Erik og Lasse slo oss andre i bowling. Vi festet litt også, og du verden hvor mange øl-sorter man kunne velge i. På nattklubben Route 66 var stemningen til å ta og føle på. Vi moret oss med å kalle opp vakter og andre briter med norske gloser. De så rart på oss, og skjønte ingenting. Vi lo. Men vi lo ikke lenge. To meter foran oss stod en norsk jente og vi følte oss som fem erter i ei kokosnøtt.
Timer har gått siden vi følte oss som fem erter i ei kokosnøtt. Nå var det snart jul, og vi vandret rundt i gågata for å lete etter billige kupp som vi kunne ta med hjem. Det hele endte dog med nok en tur til Superbowl-senteret, hvor vi igjen prøvde å ta rotta på Svein Erik - som alene tronet på bowlingtoppen. Bilspillet “Daytona” tok pusten fra oss, og mange pund ble gjenglemt i den automaten.
Gutta i kiosken over gata ble vi godt forlikte med etter å ha vært faste og gode kunder ei uke!
Timer har gått siden vi glemte igjen pengene i et bilspill, og vi gjør oss kamerater med kara i kiosken over gata. Vi får aldri vite noe navn, men to hyggelige indiske karer gjør livet verdt å leve. Maken til gjestfrihet. Vi handlet masse i kiosken, og da vi skulle dra takket de oss for all triks med å gi oss en 1,5 liters flaske med sprudlevann. 8 % og surt. Men det skal ned. Til minne om to hyggelige kjøpmenn hos Benson & Hedges. Burger King var god. 10 dager i strekk. Whopper take away, please.
Timer har gått siden Benson & Hedges mottok driks i bøttevis, og vi satte oss tilrette på hotellrommet med småpenger og kortstokken med bilder av det svenske fotballandslaget på. Vi skulle spille blackjack, eller 21 som vi sier. Det var mangt en god stund, jeg vant masse, gamblet, og tapte. Tenna i asfalten og sigarettstumper i dynetrekket - her gikk det unna.
Manager John Gorman hilser på STSCONs 18-år gamle primusmotor.
Timer har gått siden det gikk unna, og dagene er snart oppbrukt. Vi besøker Swindon Town og County Ground daglig. Det ligger kun 200 meter unna der vi sover. 3-1 mot Lecce, og 3-2 mot Wolves. Herlig. Adrenalinet boblet som det aldri har boblet, og Jan Åge mottok årets spiller-prisen for 93/94-sesongen. Vi var på treningen og i supporterbutikken, der vi også la igjen noen daler.
Timer har gått siden ulvene tapte, og vi vender hjem mot snø, is og brødskiver med brunost. Har jeg glemt noe, så har Gransjøen resten - så les hans glimrende reisebrev med en gang.
Måneder har gått siden 7000 norske kroner x 5 gikk til spille, men du verden hvor mye vi fikk igjen for de. En tur til Swindon, ja det anbefales. Av kjennere. Hans 94.