Det var med en som vanlig sunn skepsis at jeg benket meg ned hjemme i Norge for å se på serieåpningen borte mot Harrogate Town. Det er andre tider nå enn da jeg først begynte å følge med Swindon Town i 1991. Den gang kunne det slumpe at jeg fikk resultatet på side 377 på svensk tekst-tv. Hvis ikke, så måtte jeg gjerne vente til tirsdag, da Tippebladet Tips lå i postkassa. Noen ganger var jeg så heldig at resultatet stod i en dagsavis litt før, og i noen få tilfeller fikk jeg faktisk også grønt lys av min mor for å ringe til klubben og be dem opplyse om resultatet. På mange måter en litt magisk tid. Jeg husker spenningen rundt det å åpne Tippebladet Tips for å følge med på lagoppstillinger, målscorere og ikke minst om Swindon hadde vært involvert i noen overganger siden sist. Da jeg startet supporterklubb, så ble medlemmene foret med kampfakta i vår lille norskspråklige fanzine fire ganger året. De supporterklubbene som i dag fortsatt printer opp fanzines har nok neppe kampfakta som en del av stoffet.
Nu vel. De siste årene har jeg gått fra å kunne høre på hver kamp, til å kunne se på hver kamp. Tjenesten iFollow har åpnet opp for at folk utenfor UK kan betale et beløp, enten for en enkeltkamp eller for et sesongkort, og se kampen direkte på PC eller tablet.
De første to sesongene var det uten kommentatorer og repriser, men de siste årene har også det blitt et tilbud. Man har sogar mulighet til å velge hjemme- eller bortekommentatorer for hver kamp. Det gledes. På sett og vis. Men det fører jo også til litt frustrasjon. Da blir elendigheten så mye tydeligere, og slengt i trynet på en ihuga supporter helg etter helg.
Etter å ha betalt £10 for en digital kampbillett, så benket jeg meg altså ned for å se et nykomponert Swindon måle krefter mot et av lagene som er dømt nord og ned denne sesongen, nemlig Harrogate Town. Det lille laget fra Yorkshire var nykommere i ligasystemet i fjor, og gjorde en helt ok debutsesong i League Two. De fikk med seg ett poeng fra County Ground, mens Swindon komfortabelt vant 4-1 i Yorkshire.
Skulle det bli reprise? Jeg kjente spenningen stige i minuttene før kampstart.
Swindons store hemsko de senere sesongene er at det har måtte begynt med blanke ark og fargestifter for hver bidige sesong. Om de så har rykket opp, så har majoriteten av laget forsvunnet i løpet av sommeren - og nye spillere har kommet til. Det er ikke bare Swindon som har hatt problem med en voldsom turn-over av spillere i løpet av en lang sommer. De beste spillerne blir gjerne hentet av større klubber, og de dårligste sluppet. Igjen står vi med middelhavsfarerne. I år hadde jeg håpet at så ikke skulle bli tilfelle, men da Ben Garner forlot Swindon etter sesongen til fordel for Charlton, så lå det i kortene at han også skulle ta med seg en del av de beste Swindon-spillerne fra i fjor. Jack Payne var den mest viktige, og den som ville bli absolutt mest vanskelig å erstatte.
Heldigvis for Swindon sin del så var både Louie Reed og Harry McKirdy - fjorårets storscorer og komet - under kontrakt, og selv om det lenge var spekulasjoner om at sistnevnte skulle bli fristet av et tilbud fra en bedre klubb, så overlevde den tidligere langhåra spissen sommeren som Swindon-spiller. Holder det ut transfervinduet montro?
En annen viktig brikke som heldigvis rakk å signere ny kontrakt med Swindon før det største mannefallet kom, var den walisiske landslagsspilleren og veteranen Johnny Williams. Williams er kanskje på hell av karrieren, men på dette nivået så holder han i massevis fortsatt. Det samme kan sies om Ben Gladwin, selv om tempoet hans sakte med sikkert har gått ned de siste to sesongene. Han er på sett og vis vår Pål Andre Helland, med god spillerforståelse, og et treffsikkert og tungt skuddbein.
Ut over det så har vi signert en haug med nye spillere. De fleste navn jeg overhode ikke har hørt om før. Mange purunge.
Sjefsspeider og Director of Football Ben Chorley forsvant også ut av klubben i sommer, og inn kom en nymotens såkalt teknisk direktør. Sandro Di Michele hørtes først veldig spennende ut bare i navnet. Skulle vi nok en gang få en italiener inn i klubben som ville støvsuge kontinentet for middelmådige fotballspillere?
Neida. Di Michele var erkebritisk. Og ikke hadde han særlig erfaring fra fotball heller. I alle fall ikke med beina. Data, derimot. Det var han visst nok god på. Han hadde lang erfaring i fra betting-selskaper og analytisk dataarbeid, og hadde bistått en del klubber, deriblant Wigan, med å signere spillere basert på statisitkk - og statstikk alene. Data skulle plottes inn, og data skulle komme ut. Hvilke spillere passet best inn i måten vår nye manager Scott Lindsay - som har gått gradene fra juniortrener til trener, og nå landet sin første jobb som sjef over alle sjefer, ville spille.
For alle oss som har spilt Championship Manager / Football Manager, så vet vi at det å kjøpe fotballspillere basert på statistikk ikke alltid fungerer. Fungerer det så IRL?
Eier Clem Morfuni har klokketro på dette visst nok, og Sandro Di Michele var mannen som skulle sette alt dette ut i praksis. Han solgte i alle fall ideen godt inn til Morfuni i sommer. Så godt at han fikk jobben. Sin første faste jobb innen profesjonell fotball!
Hva slags parametere som er punsjet inn i datasystemet, og hvordan utplukkene er, har forblitt en gåte for alle utenfor kontorene inne på County Ground. Noen av overgangene har jeg vel stusset litt på. Er dette navn som det i det hele tatt finnes noe detaljert statistikk på? Men akkurat som å ha bilen sin på verksted, så må man jo bare stole på at det sjefsmekanikeren forteller, vel det er ståa.
Men ingen har hørt noe som helst fra Di Michele rundt signeringene som er blitt gjort. Det har ikke stått noe detaljert informasjon om hvorfor de enkelte spillerne er hentet, og hva som har gjort at disse har kommet opp som de beste for Swindon. Hvorfor ikke? Er ikke metodikken vanntett, eller er den det stikk motsatte - potte tett, så tett at ingen får innsyn?
Vi supportere må jo bare stole på arbeidet som gjøres, og at spillerne nå er håndplukket som de fineste multer på vidda - og at sammen med de andre bærene og ingrediensene, så blir dette den mest delikate og finslipte fruktsalaten vi har sett på flere sesonger i Swindon.
Det var derfor at forventningene i år kanskje var skrudd litt ekstra opp foran seriestarten for min del. Ok, så var ikke resultatene i pre-season all verden - men pre-season handler ikke om resultater. Det handler om å bli kjent. Med systemet. Med hverandre. Bygge relasjoner.
Stallen er jo nå bygget opp ut i fra en maksimalisering av data gjort tilgjengelig. Det må da resultere i et lag som nærmest blir uslåelig?
Vel. Jeg jobber i offentlig forvaltning, og har gjennom årene hvert med på mang en omorganisering, og ikke minst mangt et seminar eller kurs der vi har fått kastet på oss ulike analyseverktøy og metoder for å spille hverandre best mulig. Medarbeiderutvikling. Medarbeiderskap. Strategisk ledelse. Personlighetstester. You name it.
Har det noen gang båret frukter? Kanskje. Har det hvert verdt det, og alt hva det har kostet? Definitivt ikke.
Noen gliser hele veien til banken, og der sitter vi da - og får høre at vi ikke scorer optimalt i forhold til ulike parametere, og dermed er helt håpløse i jobben vi skal gjøre. Det omrokkeres og omorganiseres ut i fra resultatene etter alle disse testene, med månedsvis av kartlegging og oppfølingssamtaler. Blir resultatet da bedre? Nei. Det eneste det fører med seg er enda mer murring.
Så denne football manager slash moneyball strategien til Di Michele er nok i utgangspunktet både velment og logisk - men vil det fungere i praksis? Fotball er et komplekst spill, og ulikt sjakk så kan jeg aldri huske å ha hørt eller sett om at en datamaskin har vunnet en fotballkamp mot et lag med 11 spillere av kjøtt og blod?
Men vi må vise folk tillitt. Kanskje dette har noe for seg allikevel?
Etter 90 minutter på fotball oppe i Yorkshire lørdag så er det lite som tyder på det. Ok, så skal vi ikke krisemaksimere etter en gang. Det er en lang sesong, og mange av spillerne har knapt rukket å hilse på hverandre. Joda, men det gjelder de aller fleste lagene i League Two. En håndfull spillere overlever hver sommer, og resten av stallen raskes sammen av purunge lånespillere fra bedre klubber, og andre spillere på desperat jakt etter en ny kontrakt for å forlenge en allerede vaklende karriere som profesjonell fotballspillere. Så har du agenter. Heldigvis er ikke disse veldig synlig på nivå 4 i England, men de finnes der også.
I 2022 derimot, så får vi vel ingen ny Ali Dia. Men man skal aldri si aldri. Referansesamtaler og bakgrunnssjekker gjøres vel muligens også på dette nivået, men noen ganger blir jeg litt i stuss.
Det er jo bare å slå opp lista over tidligere Swindon-spillere på Wikipedia, så skjønner du at det har blitt gjort veldig mye rart på rekrutteringsfronten opp gjennom den nyere historien på County Ground. Verst av alle var vel Di Canio, som hentet inn spillere fra verdens alle kroker - majoriteten milevis unna av å både passe inn og matche nivået i engelsk fotball. Dit skal vi vel ikke igjen. Ingen togoleser på prøvespill eller italiensk serie C-keeper nå, takk.
Swindon begynte lovende på lørdag, og da en halvtime hadde gått så var jeg relativt optimistisk. Swindon virket som et langt bedre lag enn hjemmelaget, men det var ingen som skilte seg nevneverdig ut. Det virket som et ok kollektiv, og det er jo nettopp et ok - eller helst litt bedre - kollektiv man skal ha i dette vakre spillet vi kaller fotball. Det er og blir en lagidrett. Og kanskje har sammensettingen ut i fra dataanalysene til Di Michele her truffet blink?
Så kom det en i fleisen rett før pause. Mot spillets gang, slik vi ofte ser det. Det hjelper lite i fotball å vinne possession-statistikken. Det er baller i nettmaskene som telles.
Lufta gikk ut av Swindon-ballongen, som så vidt var svevedyktig, rett før pause. Verste tiden å få en fleisen på - uten noen mulighet til å gjøre annet enn å gå slukøret inn i garderoben, vente ett kvarter - for så å ta nye tak.
I andre omgang forventet jeg at Swindon skulle svare på tiltale, og fortsette slik de startet første omgang. Men nei. Swindon var tannløse. Virkelig tannløse. Så kom nummer to i tygga, og hjemmelaget kunne juble for en tomålsledelse.
Swindon virket ikke å kunne svare, men fikk et litt heldig straffespark. Vår Helland, Herr Gladwin, steg opp. Den sitter, tenkte jeg. Bæng i stolpen. Fortsatt 0-2.
Hvis det i det hele tatt var igjen noe luft i den allerede ganske så flate ballongen fra Wiltshire, så sev resten ut da Jack Muldoon økte til 3-0 for hjemmelaget et kvarter før slutt.
Game. Set. Match.
Fansen var allerede i harnisk i sosiale medier, meg inkludert. Ja, det er første kamp for sesongen - men det var rett og slett ikke ett eneste lyspunkt å se etter å ha hauset opp moneyball-teori og dataanalyse i et par måneder. Ingen av nye Swindon-spillerne gjorde noe som helst for å betrygge meg om at dette er rett metodikk og måte å rekruttere et fotballag på. De som gjorde en best innsats var de spillerne som var igjen i fra i fjor: McKirdy jobbet og jobbet, Williams var god på midten, og Gladwin prøvde etter beste evne selv om han beveger seg som en 55-åring.
Skuffende, var svaret også fra manager Lindsay. Dette var ikke debuten han hadde sett for seg i managerstolen.
Til neste helg venter Salford hjemme på County Ground. I fjor var vi langt bedre borte enn hjemme. Jeg håper ikke det er tilfelle i år. I så fall vil det bli en lang ettermiddag foran datamaskinen på Lillehammer førstkommende lørdag.