Oktobers siste dag. Teppet faller tidlig, og det mørkner i horisonten allerede før fem. Senere i kveld trekker skrømtet ut i gatene, og ingen klapper mer i hendene enn handelsstanden - som nok en gang kan gni seg i hendene over at nordmenn også har omfavnet Halloween som en greie. Her i huset legges det ikke igjen så mange kroner til næringslivet. Vi har den samme, gamle boksen med litt småtteri på loftet, som ble lurt ned mellom musefellene forrige helg. Ungene har pyntet litt moderat med det samme gamle, og utendørs er det sobert. I år ble det heller ikke noe utskjært gresskar, så det lille lyset vi har på utsiden blir utelampa alene.
Jeg skjønner og respekterer at folk tar den helt ut. En del av meg er så klart kritisk, og tenker at denne amerikanske importen bare er til for å tekke næringslivet. Helt sikkert det samme folket tenkte for et hundretalls år siden, da vi kom trekkende med tyske juletradisjoner til Norge. Juletre og en nisse som ikke ser ut som en smånisse på en gammel gård, hva er vel det?
Jeg har jo adoptert de tyske idealene for julefeiring med hud og hår, og elsker jula mer enn noe annet. Dette har gått i arv til mine døtre også, og vi går all-in hver jul. Ikke all-in i forhold til kroner og øre, og langt i fra all-in i forhold til eksteriør staffasje ala Clark Griswold - men all-in i forhold til stemningen. Lukta. Smakene. Følelsen.
Akkurat slik jentene mine også har gått all-in på Halloween. For dem handler det også om noe mer enn å kjøpe gresskar, og skumle greier i grell, billig, miljøuvennelig plastikk. Det handler om følelsen. Om smakene. Kanskje til og med om lukta. Lukta av skrømt, og brent kransekakemasse formet som avkappede fingre.
Det skal sminkes, og det skal knaskes. Det blir alt for lite knep, men alt til sin tid. Her har huset vært fullt siden skoleklokka ringte ut klokka 13, og det preppes for en koselig kveld i godt selskap på hver sin kant. 14-åringen har kommet i en alder der det naturligvis ikke lenger er naturlig at det er alle eller ingen - så her blir de en liten trio, som sammen har laget mat til felles bort, og skal ta seg en runde rundt i nabolaget, og helt sikkert også skremme seg litt opp selv. Helt nydelig, selv om jeg ikke kommer til å kle meg ut - og har veldig lite å by på foruten noen stinkende, spisbare fingre og fyr i ovnen. 5. klassingen på sin side skal bort til ei klassevenninne på andre siden av byen, så for min del så blir det også en transportetappe dit. Montro om jeg må låse bilen på vei gjennom byens smale bygater i mørten?
Kommer det noen på døra her som ikke er i min egen datters lille Halloween-crew, så har jeg ikke stort å by på. Jeg krøp til korset og kjøpte et par poser med noe småtteri på Normal her om dagen, men det satt langt inne. Tidligere var signatur-retten på Halloween mark i jord. Til det trengte jeg gammeldagse trekkspill-sugerør i plast, som ble fylt med brunsvart gele, som etter at det stivnet lignet ekle mark på en prikk. Alltid servert på en seng av jord - i form av knust Oreo-kjeks.
Knask!
Men så ble plastikksugerørene fjernet fra butikken. Det var lite bærekraftig. Joda, jeg kjøper jo den. Plastikk er ikke bra. Men hva skjedde så? Jo, etter Covid ble det nærmest et folkekrav at godteri i løsvekt ikke skulle deles ut ved dørene. Så nå skal alle småting pakkes inn - i plast. Posen fra Normal, med noe småtteri til 12 kroner, inneholdt en hel haug med små, single vingummi-produkter - alle som én sirlig pakket inn i plast. Snakk om bærekraftig! Jeg burde så klart ikke kjøpt det - men da hadde jeg vel sikkert det også blitt brukt mot meg. “Han der i nummer 17, han deler ut godteri som ikke er innpakket. Fy skam!”.
Ok, jeg kunne fjernet plastikken, og repakket det i biovoks. Eller papir.
Eller jeg kan skru av utelyset. Fyre i ovnen. Spise blodige fingre, og kanskje litt rester av Halloween-kaka som jeg hadde med til torsdagskaffen på jobb i dag.
Knep!
Også kan jeg nyte stillheten, mens 14-åringene reker gatelangs i nabolaget. Eller jeg kan sette på musikk. Phoebe Bridgers, kanskje? Låta “Halloween” fra det fantastisk flotte albumet Punisher fra 2020?
Baby, it's Halloween
And we can be anything
Oh, come on, man
We can be anything