Dag og innlegg nummer 300 for året, men ikke noe jubileumspreg over dette, som blir kort og uten særlig innhold.
Lørdagen startet på Toten med en litt for tidlig og trøtt morgen i det knøttlille huset til min mor, der lyden bærer gjennom alle de flortynne gipsveggene. For en som i tillegg til å ha afantasi også kjenner mye på misfoni, så er det en utfordring i seg selv.
Etter en svarv ned på det lokale senteret, litt kaffe, og litt kortspill med bestemor, så bar det hjem igjen til Lillehammer - der vi brukte resten av dagen til å fyre, lage hjemmelagd pizza og lade opp til lokalt “Alle mot 1”.
Alt dette selvfølgelig paralellt med at fattern var nødt til å zoome ut litt, og koble seg på engelsk fotball - med et særlig fokus på sitt kjære Swindon, som i går sparket manageren, og blåste liv igjen i den legendariske Ian Holloway.
Fra å ha vært et sorgens kapittel med Mark Kennedy, den forrige manageren, siden i sommer, så øyner jeg nå en ukuelig optimisme foran resten av sesongen. Jeg har digget Ian Holloway i mange, mange år. Han har vært et frisk pust på sidelinjene hos mange klubber, før han i 2020 forlot Grimsby - som hittil siste klubb. Siden den gang har det stort sett gått i mediejobbing, samt at han har levd det gode liv på småbruket sitt på bygda utenfor Bath - ikke så himla langt unna Swindon.
Dette må jo være et match made in heaven. Vi får en en konge av one-linere, en motivator av rang, en rutinert rev - som kun mangler 11 kamper som manager før han når det imponerende magiske tallet 1000 - og en sharp-dressed kar, med sixpence eller tyrolerhatt som signaturhodeplagg.
Han starter ikke formelt i jobben før på mandag, men i det 9. minutt - da Swindon i dag fikk sin midtstopper utvist, i kampen hjemme mot Gillingham, så tok Holloway turen ned fra tribunen, og bort til benken - der han delte sine tanker med det midlertidige teamet, som ledet dagens kamp.
Det skulle vise seg å bære frukter. På overtid klarte vi å utligne etter å ha spilt over 80 minutter med èn mann mindre - og nå er det bare å stålsette seg for underholdende uker og måneder fremover, med ligasystemets tredje eldste manager, den levende legenden Ian Holloway, i sjefsstolen!
Jeg anbefaler alle som har et snev av fotballinteresse, men kanskje er for unge til å huske Holloway, om å søke opp både legendarisk klipp på youtube, diverse podcast-episoder og annet snacks på internett. Et boktips skal du også få med deg. Holloway skrev nemlig kioskvelteren “How to be a football manager” for et par år siden.
Dette kan vel ikke gå gæli?
Dagens soundtrack blir i anledning dagen ei låt skrevet av et band som kommer fra samme by der Ian Holloway nå bor, nemlig vakre Bath. Duoen Tears for Fears ble etablert der tilbake i 1981 - samme år som Ian Holloway var inne i sitt andre år som ung fotballproff for Bristol Rovers, klubben som senere måtte flytte til Bath og Twerton Park, da deres hjemmebane i Bristol ikke lenger var skikket for ligaspill.
Deres gromlåt “Mad World” ble coveret av Gary Jules til filmen “Donnie Darko” (2001), og i videoen er forsynemeg Jules kledd som Holloway - med frakk og sixpence. Det kan ikke bli noe annet enn den i dag, da!