I dag skal jeg tilbake til barndommen, og til et par skjellsettende audiovisuelle opplevelser med BWV 565 som fellesnevner. Ingen bilmodell altså, men et gammelt klassisk stykke fra 1700-tallet.
En av de første barne-TV seriene jeg kan huske at jeg elsket, var den franske serien, som på norsk ble oversatt til “Det var en gang et menneske”. Originalt het den Il était une fois l'homme, og ble gitt ut i Frankrike i det herrens år 1978 - da jeg var snaut ett år gammel. Mannen bak serien var Albert Barille, som også skapte en annen gammel barne-TV klassiker, nemlig bjørnen Colargol.
NRK viste serien på TV samme år som den kom ut i Frankrike, siden de også hadde vært med å finansiere den, sammen med flere andre lands statskanaler i den europeiske kringskastningsunionen.
Jeg så serien første gang i en eller annen reprise på første halvdel av 80-tallet, og jeg er rimelig sikkert på at jeg ikke hang med på alle 26 episodene - som tok for seg jordas historie - helt fra The Big Bang, og opp til nåtiden. Pedagogisk, historisk og ikke minst spennende for en liten, nysgjerrig pjokk - og så klart med norske stemmer, slik at en unge på Toten også kunne følge med.
Foruten selve historien, så ble jeg fjetret og dypt fascinert av introen til serien. I all hovedsak takket være intro-musikken, som jeg senere skjønte var et klassisk stykke, trolig signert av Johann Sebastian Bach - selv om de lærde faktisk fortsatt strides litt. Toccata & Fuge d-moll BWV 565 er stykkets fulle tittel, og muligens kick-startet dette også min fascinasjon for pipeorgel - kirkeorgel, om du vil - som musikkinstrument.
Noen år senere satt jeg i TV-stua på Sivesindhøgda og så på et eller annet musikkvideo-program - enten på NRK, eller på en av de svenske søsterkanalene til SVT, som vi fikk inn hvis vi manuelt var ute på terrassen og fysisk vrei TV-antenna noen grader syd for Nordhue.
Der dukket sannelig den samme melodien opp. En melodi som jeg da forbandt med den franske tegnefilmserien, og ikke tysk barokk. Det som senere fulgte var noen helt andre karakterer enn Stein, Stine og Ståle - som Helge Reiss & co. hadde døpt om noen av hovedpersonene i “Det var en gang et menneske”.
Nei, her var det folk med glorete hår og klær, og instrumenter så science-fiction og futuristisk som jeg knapt hadde sett. Musikken gikk fort over i noe helt annet enn klassisk, men nok en gang ble jeg både fjetret, fascinert og egentlig ganske så målløs.
Jeg fikk aldri med meg hva jeg hadde sett før en liten stund etterpå. Da kom jeg over låta igjen, og fikk et navn på både låta og bandet. “21st Century Boy” het låta - og bandet bar det da sovjetiskvennlige navnet “Sigue Sigue Sputnik”.
Jeg husker faktisk at jeg saumfarte platebutikkene i tidlig ungdom, i håp om å få tak i ei plate i fysisk format. Jeg klarte det aldri, og etterhvert som jeg vokste opp, gikk både bandet og låta litt i glemmeboka.
Etter en liten pause på 90-tallet, så var faktisk bandet aktive helt frem til 2004. Oppstarten skjedde i London i 1982 - av tidligere punkere, som nå hadde oppdaget synthen, og tråkket opp nye stier i en sjanger som jeg senere skjønte ble kalt for new wave. Estetisk sett lot de seg inspirere av science fiction-filmer, som blant annet Blade Runner, og senere ble deres hårmanker også en inspirasjonskilde for Jim Henson og George Lucas, da de dresset opp David Bowie i filmen “Labyrinten” i 1986.
Tidligere i år gravde jeg frem igjen bandet og hiten “21st Century Boy” på Spotify og YouTube. Den hadde helt klart ikke tålt tidens tann, selv om jeg av nostalgiske grunner lot meg underholde.
Serien derimot, har jeg ikke sett på mange, mange år. DVD-boksen står i hylla oppi andre etasjen, og jeg har gjort et par forsøk da eldstedattera var lita, uten at det fanget henne på samme måten som det fanget meg.
Kanskje jeg en vakker dag gjør et nytt forsøk - både med serien og med Sigue Sigue Sputnik. Oh well, jeg kan like godt hoppe i det med sistnevnte, og kjøre den som dagens låt her - som et skikkelig krydder i spillelista, og noe helt annet.