Hvis jeg sier “Softcore southwest-gothic apocalyptic americana witchpop” - hva sier du da?
Jeg tenkte meg det. Pretensiøst? Sært? Ok, jeg er med på den tanken. Det er forøvrig ikke min egen beskrivelse, men sakset fra profilbeskrivelsen til artisten Dandelioness sin Instagram-konto.
Vanligvis hadde jeg sikkert skygget banen, men det er noe med Dandelioness som gjør at jeg både spisser ørene, og fokuserer blikket. Jeg dras mot det. Mot henne. På et uforklarlig og mystisk vis. Musikken er i beste fall litt quirky, og fremtoningen på scenen ligner på et sammensurium av cabaret, tradwife, goth og noe du kun ser i mørke kjellere der det henger tjukke gardiner foran vinduene, og taljer i taket. Visuelt er det også en slags ung Madonna over henne - med tung religiøs symbolikk, malt med en syndig pensel.
Bak dette litt forunderlige artistnavnet, som jeg som en sucker for ordspill synes er både morsomt og ganske så beskrivende, så finner vi et vaskekte menneske. Hennes navn er egentlig Chloe Grace Caemmerer. Navnet forteller meg også at dette ikke er den gjengse jenta i gata.
Hun ble født i byen Leavenworth, Washington, nordvest i USA, men flyttet visstnok sammen med foreldrene til India tidlig i barndommen. Der tilbragte hun flere år av sin oppvekst i storbyen New Delhi, før turen gikk tilbake til Statene via London.
Hun flyttet da til det lille stedet Taos i New Mexico, som i mange år har vært et arnested for kreative sjeler, naturentusiaster, åndelige søkende, kunstnere og alternative mennesker. En plass med en motkulturell atmosfære i en majesteisk natur full av kontraster. Den støvete ørkenen med utsikt til Sangre de Cristo-fjellene - ikke langt unna statsgrensa til Colorado.
Ofte trekker hun nordvestover tilbake til familien, som driver et spirituelt og kunstnerisk retreat utenfor byen hun vokste opp i. Denne byen har et tysk preg, og mye av arkitekturen er lik den du ser i Tyrol. Retreaten har da også et tysk navn - Grünewald Guild - oppkalt etter den tyske renessansekunstmaleren Mattias Grünewald. Her kan blant annet kunstnere fra hele verden søke om å få bo og jobbe i 3 eller 6 måneders lange opphold i et spirituelt kunstnerkollektiv.
Retreatet ble i sin tid startet opp av Chloe Grace sin far Richard Caemmerer (1933-2016), som selv også var kunstner ved siden av å være professor innen utøvende kunst. Impulsen fra farens liv og virke har smittet over på dattera. Faren sauset også sammen religion med sin kunst, og dekorerte opp gjennom et langt liv over 600 kirker rundt om i hele verden, med så vel glassmalerier som fresker.
Etter eget utsagt er ikke dattera den store musikeren. Hun kan visst nok ikke mange grep, men tar igjen den manglende gitartekniske kompetansen i en fascinerende og besnærende formidlingsevne. Musikken hennes blir nok kanskje litt for sært for den store almuen, men den kryper i alle fall rett inn i de kaldeste irrgangene i mitt indre.
Noen har beskrevet musikken som en slags pussig mix av Amy Lee (hun fra Evanesence), Enya og Joni Mitchell - ispedd melankolske, lyriske inspirasjoner fra Edgar Allan Poe og Sylvia Plath. Ja, eller “Softcore southwest-gothic apocalyptic americana witchpop”, da.
Nå kan du igrunn få lov til å bedømme selv. Dagens låt er min favoritt fra Dandelioness - og også låta jeg oppdaget henne med. “Lightbourne” ble gitt ut som singel i 2023, samme året som hennes debutalbum - og hittil eneste fullengder - “Scorpio Ballads”. kom ut. Jeg tenker at dette er såpass konseptuelt at hennes kunst best nytes live, når du også får ta inn stemninger, pust, kroppspråk og visuelle inntrykk - men akkurat denne låta synes jeg også gjør seg godt kun i ørene.