Gårsdagens halvannen time pluss med Kari Bremnes og hennes eminente firerbande av et band ble ingen skuffelse. Sist gang jeg så henne live, så ble jeg litt skuffet fordi sounden var litt for eksperimentell - men nå var de tilbake i sitt gamle ess, med et organisk og allikevel atomosfærisk lydbilde, som fikk samtidlige låter på set-lista til å skinne litt ekstra.
Maihaugsalen var fylt til randen, og vi hadde orkesterplass midt foran scena på rad tre. Jeg var litt spent på hva jentene skulle synes, men jeg tror de gikk igjen med en god opplevelse - og et minne for livet. Som en fremmed dame sa til meg på vei ut av salen etter konserten: “Jeg skulle ønske min far tok med meg på konsert da jeg var barn også!”.
Da jeg spurte 14-åringen på vei tilbake til bilen, så innrømmet hun at konserten hadde vært mye bedre enn det hun hadde forventet seg - og det var også fint å høre, og fint at hun opplevde. Tross alt hadde ungene fått oppleve fire av Norges desidert beste musikere på sine instrument - og Kari selv var morsom og keitete sjarmerende som alltid.
Når det er sagt, så var jeg tidvis litt nervøs for at stemma hennes skulle briste. Faktum er at hun nå nærmer seg 68 år gammel, og enten man vil eller ikke, så er aldri alder helt bare tall. Hun kom seg imidlertid igjennom med et nødskrik, men jeg hørt henne synge bedre tidligere.
Så har hun også god hjelp fra bandet også på vokal. Tangentist Bengt Hansen, som har vært i hennes entourage en kvinnealder, korer og synger jo som en Gud. På vei ut traff vi foreldrene til ei som tidligere gikk i klassa til Evelin, og mora dro faktisk sammenligning til Sigur Ros. Vanskelig å være uenig i det. Jentene mine sammenlignet Bengt sin stemningsfulle vokal med han fyren i Keiino. Jeg ser den også, for det er en eller annen slags urkraft i det som kommer ut.
Børre Flyen bak batteriet var den eneste som ikke åpnet kjeften i løpet av kvelden, men det som kom fra det mangefasetterte batteriet han satt bak, var som å høre en kvartett i seg selv. En hel haug med remedier, visper og stikker - og en lett blanding av pads og organiske trommer.
Ja, også Norges beste gitarist, da. Børge Petersen Øverleir, som har vært med Kari av og på siden tidlig 90-tallet. De beste gitaristene er de som vet at “less is more”. Jeg har aldri vært noen fan av instrument-runkere, og de minimalistiske lydene og teppene som kommer nærmest ubemerket fra den litt støe nordlendingen, bærer store deler av det totale lydbildet. Jeg satt og tenkte på at det kunne vært en morsom øvelse og bare mutet gitaristen ut, slik at publikum virkelig kunne merke hvor god han faktisk er.
Men så fikk han som alltid sin mulighet til å skinne litt ekstra også. Gitarrunke, om du vil. På Skrik, så klart - der bandet alltid får lov til å ta av, mens mor sjøl tar seg ei kunstpause bak scena.
Halve moro med Kari Bremnes-konserter er også å høre på hennes historier mellom låtene. Hun har en unik evne til å være morsom uten at det blir kleint - også til tross for at det noen ganger velter ut noen halv-plumpe vitser. Hun liker så klart å tulle litt med menn, og det får nå bare gå. Men montro om det fortsatt er rom for at mannlige artister får tilsvarende respons hvis man kjører på med noen referanser til håpløse kjerringer?
Hun benyttet også muligheten til å være litt politisk korrekt, og dra inn verden anno 2024. Det høstet applaus, så klart. Hun fikk adressert uretten som skjer i både Ukraina og Gaza, men hektet det på en introduksjon til låta “Min sønn” - så derfor fungerte det også for meg.
Låtene vi fikk høre i løpet av kvelden var ganske forutsigbare. Hun fikk spilt låtene fra sin nye EP, som kom ut forrige måned. Jeg har ikke hørt så mye på den enda, men for meg stakk låta “Ka skjer når det e natt?” ut som den beste av dem. Ja, også publikumsfrieriet “Denne sangen”, som virker som skreddersydd for å takke et trofast publikum, og ganske så sikkert bli siste ordinære låt på settene hennes i all overskuelig fremtid. Mulig er låta også skrevet med tanke på at hun selv innser at hun nå også har svingt ut på oppløpet som live-artist?
Evelin på sin side var veldig fornøyd med at låta “Litt av et liv” kom. Låta som Kari skrev til katten sin, og som ble introdusert med at katter gjerne slipper billigere unna enn folk - og spesielt kanskje ektefeller.
For min del hadde jeg i går “Finn veien, engel” på spillelista - og ønskelista for kvelden. Jammen fikk jeg ikke den servert live også, som den eneste fra “11 ubesvarte anrop”. Den låta har hun ikke for tradisjon å spille fast, så det var en positiv overraskelse. Så fikk vi så klart “E du nord” som bonusnummer, etter at en fullsatt sal hadde gitt dem stående ovasjoner på vei både ut og inn igjen på scena.
Alt i alt - en strålende kveld sammen med Kari og fire av Norges beste musiker, og en overraskende varm start på mørke november.
Dagens soundtrack blir låta “Ka skjer når det er natt?” - som kanskje ble gårsdagens mest positive nyvinning for min del. Kari og gjengen skal forøvrig også ha stor ros for at de hadde sydd sammen visuals, som rullet og gikk på lerretet bak dem - og rammet inn en ytterst koselig kveld i Maihaugsalen.