Den moderne karriereveiledningens far, Frank Parsons, ga i 1909 ut boka «Choosing a Vocation», der han etablerte en rekke tester og prøver for å hjelpe folk å finne sin riktige vei i arbeid og karriere.
Hva skal jeg bli? Ofte bruker man et helt liv på dette spørsmålet, og det er heller ikke alle forunt å finne det ut. Før som nå munner ofte folks livsvei ut fra enten tilfeldigheter eller arv, mer enn av en egen, brennende interesse eller en profil utledet av noen personlige tester.
Skrur vi menneskets biologiske klokke litt tilbake, så burde jobben med å finne sin vei allerede begynne i skolealder, og dette var et av hjertebarna til den svenske pedagogen og filosofen Frans Von Scheele.
I 1920 søkte han om midler til å starte et «psykoteknisk institutt», og i retrospekt kan man kanskje si at ideen lå i skjæringspunktet mellom karriereveiledning og det vi i dag kjenner som realkompetansevurdering til utdanning, eller kanskje enda mer presist; Y-veien - uten at det helt kan sammenlignes, da det heller ikke her brukes konkrete psykotekniske metoder (nærmeste vi kommer er egenerklæring, essay til studier med opptaksprøver, og generell studieveiledning)
Von Scheele var ikke overbevist om at et menneske skulle vurderes til videre skolegang på bakgrunn av vitnemålet eller eksamensresultatene alene - og jeg kunne vel ikke vært mer enig.
Kanskje det, for min del, er en yrkesskade av å ha jobbet med realkompetanse i forbindelse med opptak til høyere utdanning i over ti år, men det er klart at både skikkethet, motivasjon og realkompetanse i en perfekt verden forteller oss mer enn en 5’er på en sidemålseksamen - satt litt på spissen.
Her har også eksempelvis Steinerskolen lenge vært på banen med en karakterfri skole, selv om de i nyere tid også har måttet implementere karaktersystemet i videregående utdanning på lik linje med offentlig skole.
Svensken Von Scheele var ingen Steiner-pedagog, men han touchet allikevel ved et viktig aspekt som Steinerskolen har vært bevisst flinke på å dyrke: nemlig hvordan bearbeide og utvikle kunnskap.
Redan på skolbänken måste man få öva sin fantasi i att själv lösa sanningsgåtorna, i stället för att inplugga dem ur torra facitböcker
(Frans Von Scheele)
I lys av dette ønsket altså Von Scheele å søke om statsstøtte for å opprette et psykoteknisk institutt, som skulle utvikle og bruke psykologiske tester i forbindelse med opptak til enten yrkesskole eller annen utdanning.
Inspirasjonen kom fra Tyskland, der de hadde brukt dette med hell for å verve og ta opp flinke folk til rett primært fagutdanning eller lærlingordninger. I Tyskland hadde de eksempelvis brukt psykotekniske prøver for å få inn rette folk i læra for å bli lokomotivførere for de tyske statsbaner.
Jeg har ikke funnet noe mer om hvordan det gikk med denne søknaden, men mye tyder på at det ikke ble noe av. Kanskje det var ideen om å implementere dette for barn, og ikke ungdom eller unge voksne, som felte ham - noe jeg, hvis tilfellet var at han ønsket dette allerede på barnetrinnet, ikke kan være uenig i at var vel tidlig.
I Norge og flere andre land ble det imidlertid på 1920-taller etablert yrkesveiledningskontorer for ungdom, ikke ulikt ideen til Von Scheele - som også bygget videre på arven fra både det tyske systemet og ikke minst Frank Parsons metoder fra 1909.
Kilder: Utredningen «Om psykologiprofesjonens ikke-akademiske røtter» (Bjørn Christiansen, UiB, 1979) - og ikke minst avisa Tidens Krav, 3. mars 1920
