Rett uttale og rettskriving er det ikke fælt mange som virker å bry seg om lenger, men for noen av oss er og blir det en kjepphest.
Når det gjelder egennavn, så er vi gjerne mer rause med variasjoner i både skrivemåte og uttale, og mange navn blir gjerne stilisert bevisst. Før i verden kunne navnet hefte ved deg et helt liv på grunn av en feilstavinger eller manglende bevissthet på skrivemåte. Litt som med mitt eget etternavn. Blant fatterns søsken eksisterer det i dag tre forskjellige varianter av samme etternavn: Tandsether, Tandsæther og Tandseter. Til alt overmål skrives gården de alle stammer fra Tandsæter.
Selv har jeg ei datter som heter Evelin med i, selv om den gjengs vanlige skrivemåten av navnet i Norge har vært - og fortsatt er - Evelyn.
For hundre år siden fantes det også folk som var særdeles bevisste, og strie, på uttalelser og skrivemåter av navn. I et leserinnlegg i Østlendingen 5. mars 1920 adresseres dette av en innsender som ironisk nok har valgt å signere kun med sine initialer.
Navnet skjemmer ingen, si!
