Vladimir og Estragon

swindon town norge

swindon town supporters club of norway

Swindon Town ble stiftet i 1879 av Pastor William Baker Pitt.

Den 23-år gamle kjøpmannssønnen var egentlig fra Exeter, men hadde flyttet til London for å studere teologi. Etter utdanningen ble han nyordinert prest ved Crist Church-kirka i Swindon, og han flyttet inn i Bellevue Road. Etter at Great Western Railway (GWR) hadde bygget jernbane vestover fra London på 1830-tallet, så mangedoblet innbyggertallet seg i byen utover mot århundreskiftet. Mange av de nyinnflyttede jobbet for GWR, som hadde etablert seg i Swindon. Mange etablerte seg i området rundt jernbanestasjonen, og byens befolkning ble splittet mellom de som bodde i gamlebyen (Old Town) og de som bodde i det nye område (da kalt New Town). Pitt ønsket å skape en felles plattform for å samle spesielt unge menn, og startet derfor en fotballklubb. De to første årene var det i følge historien egentlig to klubber, som etterhvert fusjonerte til én rundt 1881, men både klubben og historikere opererer med 1879 som offisielt stiftelsesår.

Swindon Town ble profesjonelle så tidlig som i 1894, og flyttet inn på County Ground - som fortsatt er klubbens hjemmebane - allerede i 1896. I 1894 ble Swindon en av ni klubber som stiftet Southern League, sammen med blant andre Luton Town og Reading. Der spilte de frem til første verdenskrig brøt ut. Fotballen lå stort sett brakk i årene under første verdenskrig, og det begrenset seg stort sett til treningskamper. En av Swindons beste spillere på den tiden het Freddy Wheatcroft, og det var et sjokk for både klubb og by da han falt i kamp i Frankrike i 1917. Ved sin død stod Wheatcroft registrert med 183 kamper og 77 mål for Swindon Town.

I 1920 var Swindon en av de 22 klubbene som var med på å stifte engelsk 3. divisjon. Debutsesongen gikk godt, og laget kom på 4. plass, bak klubbene QPR, Southampton og vinnerene Crystal Palace. Swindon forble i den divisjonen helt frem til andre verdenskrig brøt ut, og fortsatte i samme divisjon fra 45/46-sesongen etter krigen. Klubben ble aldri bedre enn nummer fire, før de i sesongen 1962/63 sikret seg 2. plassen bak Northampton Town, og rykket opp til 2. divisjon. Der overlevde de kun to sesonger, før det bar ned igjen i 3. divisjon.

I 1968/69-sesongen gjorde de nok en fantastisk sesong - kanskje deres beste noen sinne sett bort i fra opprykkssesongen til Premier League i 1992/93. Det ble nok en 2. plass, og nok et opprykk. Kun målforskjell skilte klubben fra serievinner Watford. Men sesongens desidert største høydepunkt var utrolig nok ikke opprykket, men at de spilte seg helt frem til klubbens første ligacupfinale på Wembley. Der møtte de som 3. divisjonslag storklubben Arsenal fra 1. divisjon. Da hadde de feid unna klubbene Torquay, Bradford, Blackburn, Coventry, Derby og Burnley på sin vei.

Foran snaut 100,000 tilskuere på Wembley, så ledet Swindon mot Arsenal helt til det gjenstod fire minutter, da Bobby Gould utlignet for Arsenal. Gould husker sikkert mange fra tiden som manager for Wimbledon på slutten av 80-tallet.

Det ble ekstraomganger, og jammen scoret ikke Swindon to ganger i ekstraomgangene, ved kanskje klubbens beste spiller gjennom tidene; Don Rogers. Swindons første - og hittil eneste - cuptrofè var et faktum.

Swindon holdt seg i 2. divisjon helt frem til 1973/74-sesongen, men da bar det rett ned igjen etter en trist sesong med kun 7 seire på 42 forsøk. Det ble igjen 3. divisjonsfotball på Swindon, et nivå de stort sett har ligget på i majoriteten av sin eksisterende historie. Men det skulle bli verre.

I 1981/82 gjorde de kanskje sin dårligste sesong i moderne tid, og for første gang i historien bar det ned til 4. divisjon. En fattig trøst var det at naboklubben Bristol City også slo følge med Swindon ned. Klubben hadde forventninger til å rykke rett opp igjen, men slik ble det ikke. Etter to dårlige sesonger på nivå 4, så fikk manager Ken Beamish fyken, og klubben ansatte den gamle Manchester United-spilleren Lou Macari. Macari fikk en tøff jobb foran 1984/85-sesongen, da Swindon kun hadde ni spillere på lønningslista. Etter litt wheeling and dealing så fikk han skrapt sammen et lag, som med hardt arbeid og en erkebritisk oppofrende og direkte spillestil klarte en respektabel 8. plass.

Sesongen etter skulle bli et eneste stort høydepunkt. Swindon Town dominerte stort i 4. divisjon, og vant til slutt serien i 1985/86 med hele 102 poeng - noe som var engelsk rekord. Som om ikke det var nok, så fløt Swindon videre på momentet fra forrige sesong, og valset over mange på sin vei også i 3. divisjon året etter. Det ble tilslutt 3. plass, bak overlegne Middlesbrough og Bournemouth - men Swindon brettet opp ermene og slo Gillingham i play-off kampen om den siste opprykksplassen. Klubben var dermed klar for 2. divisjon for første gang siden 73/74-sesongen.

Der så det ut til at Swindon skulle etablere seg, men det gikk kaldt nedover ryggen på fansen i 1988/89-sesongen, da manager Lou Macari forlot klubben til fordel for en bedre betalt jobb på et høyere nivå, da han tok over West Ham.

Ledelsen i Swindon klarte å få kloa i den tidligere Tottenham- og Argentina-stjerna Ossie Ardiles, som tok over klubben som spillende manager. Skjønt han spilte kun to kamper for klubben før han plasserte seg selv i managerstolen for godt. Swindon gikk i fra å spille erkebritisk spark og flyg til å få ballen ned på bakken, og spille fin fotball. Det ga også resultater, og etter en fantastisk sesong endte klubben på 4. plass. Etter å ha slått Blackburn Rovers i play-off semifinalen, så var det dags for klubbens andre kamp noen sinne på Wembley. Skulle det gå slik som forrige gang i 1969?

Swindon møtte Sunderland, og spilte til tider ball i hatt med karene fra nord-vest. Den irske landslagsspilleren Andy McLoughlin scoret kampens eneste mål, og Swindon-supporterne jublet for historiens første opprykk til det øverste nivået av engelsk fotball.

Men jubelen skulle fort stilne. Klubbens styreformann Brian Hillier hadde uoppgjorte regninger, og etter nærmere etterforskning viste det seg at han hadde flere svin på skogen. Han hadde over flere sesonger satt penger på sin egen klubb hos bookmakerne, og som om ikke det var nok, så hadde han unndratt seg en god slump med penger som egentlig skulle ha gått i den engelske statskassa som skatt. På grunn av hans handlinger ble Swindon i stedet degradert to divisjoner. Etter en anke-runde ble dommen endret til kun én divisjon, men det betød åkkesom at opprykket røyk - og Swindon måtte begynne på nytt igjen i 2. divisjon også i 1990/91.

Swindon slet med både moralen og spillet den påfølgende sesongen, og det hjalp dessverre lite at Swindon den sommeren også hadde sprengt budsjettet ved å signere Argentinas VM-stjerne Nestor Lorenzo, for klubbrekorden £400,000.

Det holdt på å gå mot nedrykk, men en 5-2 seier mot Leicester i siste serierunde gjorde at Swindon klarte seg med et nødskrik - to poeng foran WBA på nedrykksplass. Da hadde Ossie Ardiles allerede forlatt skuta for å ta over Newcastle United, men han hadde heldigvis klart å gjøre mesterstykket før han forlat Swindon - nemlig å sette klubben i kontakt med sin gamle Spurs-kollega Glenn Hoddle, som ble nok overbevist til at han tok over som spillende manager for Swindon Town.

1991/92-sesongen var min første sesong som skikkelig blodfan av Swindon Town, mye takket være nettopp Glenn Hoddle. I følge folk lokalt i Swindon er Hoddle fortsatt til dags dato den beste spilleren de har sett akselerert ei Swindon-trøye, ja kanskje sett bort fra 69-helten Don Rogers. Swindon gjorde en god sesong, og kom på en sterk 8. plass - men det var først sesongen etter at det virkelig skulle bli vei i vellinga.

I 1992/93-sesongen endte Swindon på en sterk 5. plass, og sikret seg play-off. Der slo de Tranmere Rovers over to kamper i semifinalen, før Wembley nok en gang ventet. Motstander var Leicester City, og etter 54 minutter stod det 3-0 til Swindon. Fansen var i ekstase og begynte å feire opprykket. 11 elleville minutter senere stod det 3-3, og Swindon-fansen fryktet igjen det verste. Heldigvis for Swindon, så hadde evigunge, gamle Steve White blitt kastet innpå, og litt teatralsk gitt han i bakken etter en duell med Leicesters keeper Kevin Poole. Straffespark! Venstreslegga Paul Bodin holdt hodet kaldt, og dundret inn 4-3 til Swindon. We are going up, runget over Wembley. På toppen av det hele hadde seriesystemet i England blitt endret. Premier League var etablert. Og Swindon Town skulle få være med!

Swindons møte med Premier League ble akkurat så tøft som de fleste hadde antatt på forhånd. Hoddle gikk Chelsea før sesongen, og assistent John Gorman tok over roret, og fikk meg seg den skotske, gamle Lillestrøm-treneren David Hay som assistent. Norske Jan Åge Fjørtoft var kommet inn, men ved siden av ham var det stort sett bare gamle fotballnavn på vei nedover som ankom County Ground, i tillegg til en spiss fra non-league (Keith Scott) og en ukjent nederlender fra skotsk fotball (Luc Nijholt). Etter en lang og strevsom sesong, så endte Swindon rock bottom med kun 5 seire på 42 forsøk - og de fikk akkurat 100 mål i sekken, som første lag i toppserien på 31 år.

Som vi også har sett i nyere tid, så kommer et nedrykk sjeldent alene. Swindon røyk ut av det som da het League One (nå Championship) på første forsøk, og måtte starte 95/96-sesongen atter en gang på nivå 3. Den gamle Liverpool-terrieren Steve McMahon hadde tatt over som manager på tampen av forrige sesong, og under hans ledelse ble det seriegull og ny retur til nivå 2.

Der fikk Swindon det nok en gang tøft, og i løpet av de tre neste sesongene, så var det på hekta at de overlevde, med en 19. , 18. og så en 17. plass. På det fjerde skulle det skje! Hva da? Jo, rock bottom igjen. I 1999/00-sesongen gjorde Jimmy Quinn comeback i Swindon, denne gang som trener, men det nedrykk med 13 poengs margin opp til sikker plass. Tilbake på nivå 3 holdt det saktens på å gå gæærnt også påfølgende sesong, men Swindon reddet seg takket være tre poeng mot Peterborough i sesongens siste hjemmekamp.

Swindon holdt seg på nivå tre helt frem til 2005/06-sesongen. Da måtte de ta turen ned i kjellerdivisjonen igjen, etter at hverken Andy King eller Iffy Onuora hadde klart å få noe dreis på laget. Laget havnet på nest siste plass, med kun Walsall poenget bak seg.

Det skulle imidlertid kun bli med én sesong på nivå 4 denne gang. Swindon hentet inn Dennis Wise som ny manager, men han stakk til Leeds etter kun tre måneder i sjefsstolen. Da så ting mørkt ut, men den skotske lysluggen Paul Sturrock viste seg å være en utmerket erstatter, og ledet Swindon til 3. plass og opprykk. Det ble igjen fire sesonger på nivå 3, før de i 2010/11-sesongen nok en gang viste seg fra sin verste side, og endte klink sist.

Da hadde Swindon sommeren i forveien faktisk karret seg helt til Wembley for å spille play-off finale mot Millwall om en plass i Championship - og det med en kontigent norske fans på tribunen, deriblant undertegnede og Bernt fra Vennesla. Stjerneskuddet Charlie Austin bommet alene med keeper, og Swindon tapte 0-1. What could have been? Ett år senere havnet de altså sist igjen, og røyk ned i kjellerdivisjonen - League Two - igjen. Maktet de å komme tilbake?

Den mest forhatte treneren på flere år, Paul Hart, fikk fyken omtrent like fort som han kom før nedrykket, og Swindon måtte begynne fra start igjen. Hva hadde gitt suksess på siste halvdel av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet? Jo, de ga sjansen til ubeskrevede blad i managerstolen. Inn kom en fyrrig italiensk brumlebass kjent for fascist-hilsninger og knottetaklinger: Paolo Di Canio.

Swindon-fansen var euforiske. Di Canio hentet inn en hel skokk med nye spillere, de aller fleste helt ukjente fjes med rare navn fra kontinentet. Ingen visste hva de gikk til i engelsk fotball. Serie B-spillere fra Italia fikk seg et brutalt sjokk, og sesongen begynte på verst tenkelige måte. Etter kort tid skjønte Di Canio heldigvis at han hadde gjort en stor blemme med spillerlogistikken, og stokket kortstokken rimelig kvikt. Det faktum at det kostet en formue så ikke til å bry hverken Di Canio eller fansen, men klubben skulle vise seg å måtte lide av denne galskapen.

Sportslig sett fikk Di Canio sving på sakene. Det skulle bare mangle med alle ressursene han helt ukritisk fikk bruke. Hjertet var utapå jakka hele sesongen, og det svingte fra håndgemeng med egne spillere, og til utvisning for å ha løpt tvers over banen for å feire sammen med spillerne bak mål, etter en scoring på tampen mot Northampton. Men det holdt til gull. Da vi skrev mai, så tronet Swindon øverst på tabellen - og kunne nok en gang belage seg på en retur til nivå 3.

Herfra måtte det jo bare gå videre oppover? Sesongen i League One påfølgende år begynte bra, men noe ulmet i kulissene. Det kulminerte med at Swindons toneangivende spiller Matt Ritchie ble solgt i januar-vinduet, uten samtykke fra Di Canio selv. Som den varmblodige italieneren han var, så sa han opp kontrakta på flekken. Tilbake satt Swindons nye eiere med ei gjeld større enn et statsbudsjett i et mellomstort afrikansk land.

Den gamle Norwich-spissen Lee Power kom inn som ryddegutt foran 2013/14-sesongen, og oppgaven var enkel: Gjør klubben bærekraftig økonomisk. Dette var et smart trekk av klubben, for alternativet var konkurs og ingen fotballklubb. Fansen derimot var slettes ikke fornøyd med at klubben hverken kjøpte spillere eller klarte å matche lønninger for å holde på de gode spillerne de hadde. Den nye manageren Mark Cooper leverte imidlertid en fryktelig god innsats med få midler, og Swindon kjempet faktisk om play-off i hans første sesong.

Sesongen etter gikk det enda bedre, og etter en solid 4. plass, så ventet Sheffield United i play-off semifinalen. Etter å overraskende ha slått The Blades 2-1 i Sheffield, så var nervene i stålspenn foran hjemmeoppgjøret. Undertegnede fulgte med fra TV-skjermen, og fikk se en kamp han aldri noen sinne kom til å glemme. 10 scoringer, fem til begge lag. Skikkelig sjukehus, for å bruke et av nåtidens hippe uttrykk. Det holdt til finale, og jeg vurderte å dra over igjen.

Heldigvis ble jeg hjemme. Preston North End pisset regelrett på Swindon på Wembley, og ga seg ikke før det stod 0-4 på lystavla. Dermed ble det nok en sesong på nivå 3.

Powers strategi var fortsatt å bruke minst mulig penger. Swindon hadde fortsatt gjeld å betale, og klubben skulle ikke bruke mer penger enn at de gikk med grønne tall når regnskapet skulle gjøres opp. Inn kom unge Luke Williams som fersk manager. Han hadde vært assistent for Cooper mot slutten, men klarte aldri å vinne hverken fansen eller spesielt mange fotballkamper. Det gikk som det måtte gå, og i 2016/17-sesongen havnet Swindon tredje sist - og måtte nok en gang ta turen ned til nivå 4.

Og der har vi da altså vært. Helt frem til forrige sesong. Midtveis i 2018/19-sesongen ble den erfarne manageren Phil Brown sendt på dør, og inn kom en ung, lovende manager med bakgrunn fra Manchester United: Richie Wellens. Lee Power skjønte tidlig at dette var hans mann, for både spill og prestasjoner hevet seg betraktelig.

Forrige sesong dominerte Swindon Town stort i de fleste kampene, og lå på topp gjennom store deler av sesongen. Et 0-2 tap hjemme mot Forest Green, ironisk nok ledet av tidligere Swindon-sjef Mark Cooper, den 7. mars vippet Swindon ned til andreplassen. Det som så skjedde kunne ingen forutse. Korona-viruset gjorde sitt dramatiske inntog på verden, og all fotball ble utsatt på ubestemt tid. Etter et par måneders fotball-pause ble det klart at sesongen nok aldri kom til å begynne igjen. Hva nå? Swindon hadde gjort det så bra, og var nok en gang på stø kurs mot nivå 3. Skulle alt bare bli annullert, og vi måtte børja om från børjan igjen?

Heldigvis tok English Football League til slutt den rette avgjørelsen. Poengene skulle utregnes ut i fra en algoritme over sannsynlige poeng basert på sesongen forøvrig. Swindon kom best ut av alle, og kunne - uten å ha sparket en ball - motta pokalen som seriemester i League Two når vi skrev mai.

Opprykk igjen! Endelig! Hva nå? Ville det bli en 2020/21-sesong.

Verden ser noe bedre ut enn i mars, men det er fortsatt en lang vei å gå i forhold til Korona. Det gledelige er imidlertid at sesongen har startet som normalt, en måned på overtid. Oppkjøringen har vært anderledes og mangelfull, mange har vært permiterte og flere klubber sliter for å få endene til å møtes. Men vi er med - og vi er på nivå 3.

Så får vi se hva sesongen fremover bringer!

Hans J. Tandsether, 18/9/20.