Vladimir og Estragon

swindon town norge

swindon town supporters club of norway

Hvorfor Swindon? Spørsmålet har jeg fått mange ganger, både her hjemme og ikke minst når jeg har vært på tur over dammen. Svaret kan gis både langt og kort, men mest av alt var det en rekke små tilfeldigheter som slo inn i en ung gutts søken etter den store fotballkjærligheten en gang på tidlig 90-tallet. Historien må begynne en god del år før Swindon kom inn i livet mitt.

Som mange har jeg elsket fotball så lenge som jeg kan huske. Da jeg var liten ble jeg tatt med på breddefotball med fatter’n. Stort sett hver hjemmekamp med Bøverbru IL var vi på plass med hver vår campingstol. Vel, så var jeg vel kanskje i starten mer opptatt av å pante flasker og gå til kiosken, enn jeg var av å se på 5. divisjons-fotball - men det var kanskje her frøet ble sådd? Hvert friminutt på skolen og hver ledige tid hjemme sparket jeg fotball.

Lørdagen var ukas store høydepunkt, og som anglofile nordmenn flest var det selvfølgelig tippekampen som var det største høydepunktet av alle. Grøt klokka 13, og match klokka 16. Hver helg en ny kamp, sendt i fra England. I hver pause løp jeg ut for å sparke fotball med meg selv, og feiret scoringene i det hjemmelagde fotballmålet med å skli på knærne og late som jeg var en engelsk fotballspiller - alt fra Mick Quinn til Glenn Hoddle.

Det var ikke stort mer enn disse to timene hver lørdag som trigget interessen for engelsk fotball. Så kom 1986, og jeg var 9-år gammel. Først var det VM i Mexico, og jeg fikk et Panini Stickers album som jeg fylte inn med stor entusiasme og iver. Jeg satt limt til den lille kassa da kampene ble sendt på NRK, men plutselig var det over. Så begynte endelig tippekampene igjen utpå høsten, og samtidig oppdaget jeg at det også fantes et Panini Stickers album for engelsk fotball. 1986-albumet ble mitt første.

Allerede på denne tiden tok jeg meg selv i å heie på de mindre lagene. Jeg håpet på David hver gang de skulle opp mot Goliat, og var minst like glad for å få klistremerke av en spiller på Clydebank (for de skotske toppserielagene var også med i albumet) som på Liverpool.

Men noen bet jeg meg ekstra merke i allerede da, som Glenn Hoddle på Tottenham, med nesten samme hockeyfrisyre som meg.

Året etter lagde jeg plakater i stua foran den norske cupfinalen for å heie frem lille Bryne i cupfinalen mot Brann. Året etter håpet jeg stort på lille Wimbledon i cupfinalen mot Liverpool. Begge enorme underdogs, men jammen vant de ikke begge sine respektive finaler mot Goliat med 1-0.

Jeg var innom Norwich City rundt denne tiden. De skilte seg litt ut fra de andre, spesielt med draktene. Men jeg skulle etterhvert lengde tilbake til den røde drakta, som tross alt var mine farger på Bøverbru IL. Da hadde jeg også selv begynt å spille fotball aktivt for Bøverbru, og selv om vi i knøtteligaen het Bøverbru United, så ble det aldri Manchester United, slik det ble for majoriten av mine klassekamerater.

Ett år gikk, og jeg fortsatte å dyrke fotballinteressen. I ukene på Bøverbru stadion, i hagen og i friminuttene. I helgene foran TV’n med tippekamp fra England. Jeg fortsatte å samle Panini Stickers album, og da lagene fra nivå 2 også kom med, med et enkelt lagbilde, så bet jeg meg for første gang i navnet Swindon Town. Røde flotte drakter, og ikke minst et flott lokomotiv i klubbemblemet. Motoriserte kjøretøy var også en stor interesse for meg som liten, så jeg syntes dette var et flott emblem. Og så var det noe med navnet. Swindon Town.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det, og fortsatte med min generelle interesse for underdogs på fotballbanen. Sesongens store høydepunkt i Tippekamp-sammenheng var nå blitt FA-cup kampene fra 3. runde. Kampene som ble satt opp var gjerne kamper der et lag fra utenfor seriesystemet var blitt trukket mot et av lagene i fra toppserien. Jeg elsket det, og sugde i meg hvert sekund fra kampen Sutton United mot Coventry vinteren 1989. Og jammen meg, tror du ikke lille Sutton United vant - til stormende jubel i stua på Bøverbru.

Året etter fanget jeg opp at Swindon Town hadde spilt opprykksfinale mot Sunderland på Wembley, og vunnet - men de hadde likevel blitt nektet opprykk på grunn av økonomiske misligheter. Dette vakte en sympati i meg, men mitt fokus denne sommeren var allikevel på fotball-VM i Italia. Panini album og masse god fotball foran TV-skjermen. Ellers boksen, som det vel var den gangen.

Litt utpå høsten fikk jeg nyss i at en av Argentinas spillere i Italia-VM Nestor Lorenzo overraskende hadde signert for lille Swindon Town i engelsk 2. divisjon. Det syntes jeg var umåtelig stas, men det var ikke før selveste Glenn Hoddle - mannen med samme sveis som meg, fra Panini albumet fra 1986 - kom til Swindon som spillende manager at jeg virkelig fattet skikkelig interesse.

På denne tiden var jeg medlem av Boing-klubben, der det hver måned stod adresser til flere forskjellige - gjerne obskure - klubber. Dette var som kjent lenge før internett hadde gjort sitt inntog på Toten, og for en ung gutt var det veldig stas å kunne skrive til fotballklubber, vente lenge - og faktisk få svar. Jeg fikk brev med autografter, kampprogrammer og diverse små souvenirer fra rare klubber som Brechin City og Marlow Town.

Så dukket også adressen til Swindon Town opp. Jeg skrev brev til klubben, og fikk svar. Autografark, “club call”-kort og et stilig brev på preget ark, med en lekker ny logo. Toget var borte, og det var i stedet en innovativ ny logo i Italias farger - rødt, hvitt og grønt.

Jeg hadde på den tiden fått en del fanzines fra Norwich City sin supporterklubb, samt at jeg også hadde meldt meg inn i andre supporterklubber kun for at jeg likte å få disse små magasinene skrevet på norsk. Det var stas å kunne få lese slikt! Jeg begynte å følge med på resultatene til Swindon, men på grunn av at de ikke lå i toppdivisjonen, så var det ikke alltid at jeg fikk disse på lørdag. Jeg måtte være prisgitt at de var enten på tippekupongen, eller på måltipset i Sverige. Da kunne jeg følge med “live” på side 377 på svensk tekst-tv.

Jeg ble mer og mer glad i Swindon, og bestemte meg etter hvert for å skrive brev tilbake både til klubben, og ikke minst Glenn Hoddle selv. Jeg fikk svar, og ble enda mer oppglødd og forelsket. Borte var mine små forhold til alle klubber. Nå var det Swindon Town for alle penga. For hele hjertet!

Jeg skrev tilbake nok en gang, og spurte om jeg kunne få starte supporterklubb for dem i Norge. Jeg fikk positivt svar, og de uttrykte stor glede for å få en norsk supporterklubb. Dette var virkelig vann på mølla. 14 år gammel startet jeg Swindon Town Supporters Club of Norway, og fikk med meg en like ivrig kamerat på ungdomsskolen - som for sin del droppet sin første kjærlighet Sheffield Wednesday til fordel for Swindon Town.

Jeg tok kontakt med Supporterunionen for britisk fotball, og vi ble innlemmet som ny supporterklubb i deres organisasjon. Der fikk vi navn og adresse med på reklamen over norske supporterklubber, og ikke lenge hadde vi fått vårt første betalende medlem - Espen Jensen fra Blystadlia. 70 kroner for ett års medlemsskap, og vi hadde lovd 4 utgaver av vårt enda ikke produserte fanzine.

Da var det frem med skrivemaskina, og vi lagde det første nummeret av Swindon Town Telegraph på gutterommet. Faren til kameraten min jobbet på ungdomsskolen vi begge gikk på, så der fikk vi låne kopimaskin, slik at vi fikk kopiert opp sidene vi hadde laget til A3, brettet og stiftet. Plutselig så første nummer dagens lys, og i konvolutter ble de sendt ut til de få medlemmene som hadde rukket og melde seg inn, deriblant også Bernt fra Vennesla, Lars Einar fra Bryne og Rolf fra Molde.

Etter to nummer i A4-format var vi i gang. Lars Einar og Rolf meldte sin tjeneste og ville bidra. Lars Einar med stoff, mens Rolf ville hjelpe oss med setting og trykking, slik at utgavene brått ble litt mer proffe i utseende, og med et ekte fanzine-format: A5.

Det ble etterhvert mange brev frem og tilbake fra Bøverbru og til Swindon, og vi fikk publisitet både i lokalavisa, i lokale fanzines og i kampprogrammene. Ei dame fra Shrivenham utenfor Swindon hadde fanget opp dette, og skrev brev til oss. Hun kunne hjelpe oss med avisutklipp, kamper på video osv. - og ikke lenge etter var postkassa full av både kamper tatt opp på VHS, og masse kampfakta fra Evening Advertiser (nå Swindon Advertiser).

Det satte vi umåtelig pris på, og plutselig var Swindon nærmere Toten enn noen gang. Ikke for det. Fortsatt måtte jeg ofte vente helt til tirsdag, da jeg fikk Tippebladet Tips i posten, før jeg visste lagoppstilling, målscorer og resultat fra helgens kamp. Noen få ganger klarte jeg å overtale min mor til å låne hustelefonen lørdag kveld, rett etter kampslutt - for å ringe til klubben og spørre om resultatet. Jeg kan tenkte de ble overrasket over å få disse telefonen fra Norge, men resultatene fikk jeg.

The rest is history, som dem sier. Etterhvert fikk vi selv mer dreisen på å lage fanzines, og etter en stund tok jeg igjen over jobben fra Rolf i Molde med å ordne trykking og setting. Jeg hadde fått meg datamaskin, med et “avis-program”, der man kunne brekke sider, lage overskrifter og sette ting “ordentlig” opp. Ordentlig for selvlært 15-åring med et glødende hjerte for Swindon Town og det å lage supporterblad. Der plantet jeg nok for alvor interessen for å skrive også. Jeg hadde vært glad i å skrive stil tidligere, og hadde så smått også begynt å skrive sangtekster, men nå fikk jeg virkelig trening i å skrive. 4 utgaver pr. sesong krevde sin jobb, og neste utgave var påbegynt lenge før siste utgave var gått i trykken hos Bekkevolds lyskopi på Gjøvik, som jeg hadde fått en god deal med i forhold til trykking.

Så rykket Swindon Town opp i Premier League sommeren 1993. Skuffelsen over at Glenn Hoddle forlot klubben ble raskt erstattet av vill jubel for at Swindon endelig hadde signert en nordmann. Jan Åge Fjørtoft var klar for klubben! Han tok raskt over “æresmedlemsskapet” fra Hoddle i STSCON, og var snill nok til å også svare på henvendelser vi sendte. Jeg fikk både kort og telefon rett til Bøverbru fra Jan Åge mens han var i Swindon. Rett før seriestart døde min far av kreft, så nå ble fotballinteressen og lidenskapen for Swindon Town bare sterkere. Det ble et fristed og ei boble jeg kunne være i slik at dette ikke gikk alt for tungt inn på meg.

Jeg hadde på den tiden fått brev eller telefon i fra Bernt, medlemmet fra Vennesla. Han og noen kompiser som var Bristol City-supportere hadde tenkt seg over til Swindon i romjula, og han lurte på om jeg ville være med. Selvfølgelig ville jeg det. Mora mi var nok både sjokkert og litt skeptisk over å sende en 16-åring på tur til England med vilt fremmede mennesker i den første jula uten en farsfigur i huset - men til min store glede, så sa ga hun meg grønt lys - og 2. juledag 1993 skysset min mor og min onkel meg inn over til Fornebu, der jeg møtte gjengen fra Sørlandet, og til Swindon dro vi.

Her avslutter jeg denne historien om hvorfor Swindon? Jeg har skrevet mye om turene tidligere, og etter hvert så kommer de også til å bli publisert på disse sidene. Det får bli en annen historie.

Noen år etter kom internett inn i husholdningene i Norge, prisene skjøt i været, og militæret og andre opplevelser i livet ventet - så da ble Swindon Town Supporters club of Norway formelt nedlagt som organisert supporterklubb i SBF. Men en stor del av hjertet mitt var for evig tid forbeholdt Swindon Town Football Club - og det banker fortsatt like hardt den dag i dag!

Det blir nok ikke slik at jeg går på en ny runde med organisert virksomhet gjennom SBF, men gjennom diverse blogger, nettsider og sosiale medier, så har den lille kjernen av norske supportere av Swindon Town klart å holde kontakten - og endelig får vi atter en gang forhåpentligvis en skikkelig nettside med stoff - slik at vi kanskje på sikt også klarer å verve flere supportere til verdens beste og mest inkluderende fotballklubb.

Hans J. Tandsether, 18. september 2020